Jeg kan desverre ikke gå inn i hodet på Fritt Ords direktør, tidligere kultur- og debattredaktør i Aftenposten, og nå spaltist i den samme avisen, Knut Olav Åmås. Jeg sier desverre, fordi jeg virkelig forundres over denne påstanden:
…integreringen er stort sett vellykket og ytringsfriheten er i verdenstoppen. Den reelle polariseringen har ikke økt, den dype samfunnstilliten ikke blitt redusert.
Merk gribbene på ytterkantene, og de ufarlige, melodiøse småfuglene på midtbanen. Aftenposten 5. januar 2019.
Kanskje er det oss andre, som Åmås peker på som angivelig «ytre høyre», som lever i et ekkekommaer? Nja, noen gjør sikkert det, inkludert på venstresiden og sentrum av politikken. Så er det andre som faktisk gjennom særedeles mange år hele tiden har tvilt seg frem til standpunkt basert på faktiske realiteter, standpunkt man ikke får heder og ære for, mildt sagt.
Ett poeng våre lesere har fått med seg og kommentert til oss er eksempelvis at vår eminente fotograf er anonym. Hvorfor i et land der «ytringsfriheten er i verdenstoppen»? Fordi hen er overbevist om at dersom navnet tilkjennegis, forsvinner oppdragene fra de anerkjente salongene.
Økonomiske katstrofetall
Men la oss ta Åmås på alvor hva gjelder den stort sett vellykkede integreringen. Jan Bøhler (Ap) er jo en politiker som anses som mer enn stueren. I lang tid jobbet han med å få frem tall på frafall i videregående skole i Oslo øst. Bøhler tok nok dette initiativet fordi han hadde en mistanke basert på observert erfaring, og jammen hadde ikke «konspirasjonsteoretikeren» fra Dalen rett: opp mot seks av ti gutter faller fra. For oss som evner å bruke fornuft og observerbar utvikling, er dette et varsel om potensial for en farlig kriminalitetesutvikling i årene som ligger rett foran nesen på oss. Men ikke for Åmås?
Hva forteller dette oss om det økonomiske aspektet, altså sysselsetting og skatteinntekter for hovedstaden? Vel, det har HRS gransket i særdeles mange omganger, og vi kunne senest i 2015 eksempelvis fortelle at afrikanere i Oslo betaler rundt en tredjedel av skatt sammenliknet med befolkningen uten innvandrerbakgrunn, og dette er en hovedårsak til at fattigdommen i Oslo øst øker raskt. Demografien undergraver dessuten Oslos skattegrunnlag.
Den «stort sett vellykkede integreringen» avdekkes ikke minst på sysselsettings-feltet. Hvordan forklarer Åmås at kun 19 prosent pakistanske kvinner etter 50 år i Norge er fullt sysselsatt? Kun 5 prosent syriske kvinner, 10 prosent somaliske kvinner. Dette kan neppe tolkes som et utslag av den norske protestantiske arbeidsånden, men kanskje heller kvinneundertrykkelse, kombinert med alt for mange barnefødsler og mangel på vilje, evne og/eller tillatelse til å ta del i det norske samfunnet og bidra til fellesskapet.
Fæle festbremsere
Det var nettopp ikke minst den lave sysselsettingen blant visse ikke-vestlige grupper som fikk Finansavisen til å gyve løs på «innvandringsregnskapet» i 2013 som resulterte i ekstremt røde tall. Til samme avis kommenterte SSBs seniorforsker, Erling Holmøy, dette samme år:
”Jeg stusser ofte over at en kvart prosent renteendring får så mye oppmerksomhet i mediene i forhold til de økonomiske konsekvensene ved innvandring.”
Det stusser ikke jeg over, for medier generelt, sammen med de pene Åmåsene, har med nebb og klør nektet å tilhøre gruppen festbremsere, altså fæle folk som man finner i HRS.
Hva med Lime- og Taxi-saken? Hva med det massive trygdejukset som ble avdekket i sistnevnte sak? Mer enn en av tre pakistanere i Oslo var involvert! Vi snakker om 2 500 drosjeeiere og sjåfører som unndro 625 millioner kroner i beskatning, samtidig som 600 av dem hadde sugerøret dypt ned i felleskassa og hentet ut over 100 millioner kroner i trygd. Tre av fire av de 2 500 eierne og sjåførene hadde pakistansk bakgrunn. Samme verdier og holdninger? Lojalitet til det norske demokratiet og velferdsstaten?
Vi skal selvsagt ikke glemme alle de fattige barna, ikke minst de med somaliske foreldre. Fire av fem somaliske barn lever i det som kalles vedvarende lavinntektshusholdninger. Mens foreldrene sendte ut over 500 millioner kroner til Somalia i 2017, tilsvarende 37 000 kroner per somalisk barn i Norge. Vellykket, Åmås? Kanskje Fritt Ord skulle sponse en forskningsrapport der disse barna intervjues i dybden om sine daglige liv?
Hvordan forklarer Åmås at den store gruppen som eksempelvis søker beskyttelse mot tvangsekteskap og utsettes for æreskulturens kontrollerende hånd, er pakistanere? Og andre muslimer, typisk somaliere? Unge her som styres nådeløst av klaner og storfamilier både i opprinnelseslandet og her. Personlig har jeg møtt langt over 100 av dem siden jeg startet innen dette feltet i 1992. For å si det slik: jeg har hørt historier som er så groteske og voldelige at man skulle ønske man ikke visste. Og denne vellykede integreringen fortsetter den dag i dag. Spør Bøhler, spør integreringsminister Jan Tore Sanner, han som har ansvaret for Regjeringens storsatsning på «integreringsløftet». Hvorfor tror du, Åmås, at Regjeringen satser så sterkt på dette løftet dersom integreringen stort sett er vellykket?
-Jeg kan ikke tegne ham
Hva med demonstrasjoner mot ytringsfriheten – som i 2012 fylte hele Youngstorget i Oslo? Minimum 3 500 fremmøtte, de fleste i Muhammeds uniform, og med en aggressiv fremtoning. Hva med frykten i mediene – ikke minst Åmås’ Aftenposten – for å trykke en tegning av M…? Nei, ikke Mikkel Rev, men han VGs tegner Roar Hagen har sagt er den eneste personen i verdenshistorien han ikke våger å tegne.
For han vil ikke ende opp som Kurt Westergaard, forklarte Hagen.
«Jeg vil ikke tegne ham. Jeg vil ikke bli tvunget til å leve som min danske kollega Kurt Westergaard. Muhammed er det eneste menneske i verdenshistorien som jeg ikke kan tegne.»
«Storebroren» (1994), eller slektningen, til det som ble verdens Muhammed-tegning i 2005.
Men Kurt tegnet Mikkel Rev igjen, han, for han sitter i fengsel resten av livet og har lite å tape i en alder av 83 år. Men vi fikk ikke lov av dansk sikkerhetstjeneste å vise hvordan den nye tegningen til Kurt ser ut.
La oss se på den største verdiundersøkelsen utført blant kristne og muslimer i Europa av Sosialforskningsinstituttet i Berlin (2013), en undersøkelse det er all grunn til å tro er relevant for Norges muslimer også. Rapporten «Six Country Immigrant Integration Comparative Survey» tar for seg marokkanske og tyrkiske innvandrere i Østerrike, Belgia, Frankrike, Tyskland, Nederland og Sverige ( se her). Undersøkelsen er foretatt over en femårsperiode, og ble sponset av tyske myndigheter. Funnene er:
- 65 prosent av de intervjuede sier at islamsk lov sharia er viktigere for dem enn lovene i landet de bor i.
- 75 prosent sier at det kun finnes én legitim tolkning av koranen, som skal gjelde for alle muslimer, og 60 prosent ønsker at deres samfunn bør vende tilbake til ”islamske røtter”
- 44 prosent er enige i samtlige tre påstander, hvilket forskerne mener gjør dem til ”konsistente fundamentalister”, og holdningene er vel så utbredte blant yngre som eldre muslimer.
Blant kristne kunne 4 prosent karakteriseres som fundamentalister.
For den åpne, homofile Åmås er kanskje også dette fra samme undersøkelse av interesse: Nesten 60 prosent av muslimene avviste homoseksuelle som venner, og 45 prosent mente man ikke kan stole på jøder. Over halvparten (54 prosent) mente at Vesten hadde som mål å ødelegge islam. En av fire delte samtlige tre synspunkt.
«Stort sett vellykket integrering»?
Kulturell kollisjon
Og hvorfor tror man at vesteuropeere er meget skeptiske til islam, hijab, nikab, moskeene som popper opp, segregeringen, gettoene – etc? Fordi alt dette er kontrært den europeiske ånden. Alt. Det er en kulturkamp mot Europa, mot vår frihet. Det er et regelrett sivilisasjonssammenstøt vi daglig vitner.
Eller som åndskjempen Walid al-Kubaisi sa det i det siste store intervjuet med ham før han døde i fjor:
«Motstanden mot innvandring handler om muslimene – ikke polakker, vietnamesere og tamiler. Ingen frykter dem. Nordmenn frykter religionen islam og at islam skal påvirke Norge. Og jeg skjønner dem. Jeg er selv redd islam. Hvem blir ikke det når en ser hvordan politisk islam ødelegger land etter land i Midtøsten, og hvordan mange muslimer i Europa bor i gettoer og holder fast på tradisjonelle overbevisninger om hvordan samfunnet bør styres.»
Nettopp derfor sier 59 prosent nordmenn at «det foreligger en fundamental konflikt mellom islam og det øvrige samfunnet». Kun 13 prosent mener at islam generelt – altså ikke politisk islam/islamisme – er kompatibel med Norges verdier. Mens en annen undersøkelse viser at 56 prosent nordmenn mener at «EU takler migrasjonen fra utsiden av Europa … dårlig».
Men Kubaisi var vel ytre høyre, han også, i likhet med majoriteten av befolkningen? (Jeg vet bedre, dog, for han var en venn, og han hadde begge beina plantet dypt på venstresiden.) Kubaisi var som HRS opptatt av å videreføre det frie samfunnet og innlemme også muslimske barn og kvinner i menneskerettigheter.
Så nei, det er nok ikke innvandring generelt nordmenn er skeptiske til. Vi liker folk som kommer hit, også fra fjerne himmelstrøk, og som insisterer på – og klarer – å bli en fullverdig del av det norske fellesskapet. Vi er altså ikke en del av en «konspirasjonspreget frykt», skal Åmås vite. Vi er tvert om realister som orker å ta innover oss utviklingen.
Åmås vil at «ansvarlige sørger for at feil blir avslørt og fakta brakt frem». Så er han selv et vandrende eksempel på de uansvarlige som tåkelegger og kortslutter totalt. For slik tragikomedie har «de pene» fått lov til å operere med i alle år – når innvandring og det unevnelige for dem, islam, er temaene.
FrPs Jon Helgheim knallet til med denne salven i fjor:
– Det eneste som fungerer innen innvandringen er at mange kommer til Norge.
– Utover det er det ikke noe som fungerer. Ikke gir vi beskyttelse til dem som trenger det mest. Ikke får vi til integreringen. Det er de to hovedpunktene med innvandringspolitikken som burde fungere, sier han.
Jeg tror vi gjør lurere i å lytte til «ytre høyre-Helgheim», enn han som fremstår som en innvandrinsliberaler med begge beina i utopia.