Jeg forstår at Per Anders Langerød (leder av Ap Grünerløkka) i en kronikk i Aftenposten trekker frem formuleringen «redusere fødsler av flere ikke-etniske nordmenn» som meget uheldig fra Per-Willy Amundsen (FrP). Særlig hvis han faktisk hadde sagt det, men det finner ikke jeg i lenken som Langerød viser til.
Dermed bli resten av dette innlegget er virkelig skittent spill. Slik jeg forstår Amundsens utspill er det rettet mot spesifikke folkegrupper i landet vårt. Folkegrupper som får mer enn enn tre-fire barn i snitt. Da blir det grovt villedende å trekke frem at innvandrergrupper generelt sett har færre enn to barn i snitt.
Det underliggende problemet som Amundsen forsøker å gripe fatt i er at disse helt spesifikke folkegruppene som får svært mange barn også er utrolig belastende på velferdsstaten og svært lite delaktige i yrkeslivet.
De store barnekullene som disse folkegruppene får, utgjør en signifikant del av den barnefattigdommen vi har i Norge i dag. En barnefattigdom som venstresiden svært gjerne ønsker å løse.
Dette er en realitet og ikke en konspirasjon. Det er en helt konkret utfordring i dagens Norge. Langerød kan umulig forstå hva ordet konspirasjon betyr slik han formulerer deg.
Man kan selvfølgelig diskutere om det er etisk forsvarlig å utforme politikk som målrettet forsøker løse en enorm integreringsfloke mot helt spesifikke folkegrupper. Er det rasisme? Kanskje. Er det illiberalt? Kanskje.
Men det underliggende problemet forsvinner ikke ved at Langerød skaper et bilde av at problemet ikke er der. Slett ikke. Det er juks.
Hvis moralisering og rasismeanklager skal tvinge oss til å se en annen vei, vil dette problemet tvert imot bare vokse. Det vil vokse fort, og det vil ikke forsvinne. Konstnadsveksten vil vedvare, og vi vil tvinges til å allokere en stadig større andel av fellesskapets ressurser eksplisitt til å håndtere de sosiale problemene i de relevante gruppene. Det er en livsfarlig oppskrift på uro og – ja nettopp – hat og rasisme!
Langerød må gjerne ta Amundsen på retorikken, men han bør også komme med en visjon for hvordan hans egen politikk skal bidra til å løse problemet. Problemet med barnefattigdom, problemet med yrkesdeltagelse og problemet med den stigende ressursbruken på integrering og velferdskostnader hos disse gruppene. Alt sammen.
Hvordan skal han løse problemet, og hvordan/hvorfor vil hans løsning virke? Har den vært prøvd før? Hvorfor virker den fortsatt ikke?
Det holder ikke å bare kreve mer penger. Hvis et problem får vokse i det uendelige, hjelper det ikke hvor mye penger man har. Før eller siden går man tom for penger.