Saken er grotesk på mange måter, ikke minst forteller den om et asylinstitutt som ikke fungerer.
I mai 2016 ble en ung jente funnet drept og delvis nedgravd i et skogholt i Hökarängen i Stockholm. Det viste seg å være Marzieh Amiri (16). Hun ble drept to måneder før hun ble funnet, da tilfeldig av en kvinne som var på tur.
Afghansk skilt barnehustru og mor fra Iran
Marzieh Amiri kom til Sverige i 2015 som asylsøker. Til Migrasjonsverket fortalte hun at hun hadde bodd i Iran, men var opprinnelig afghansk statsborger. I Iran hadde hun vært gift med en 30-årig mann og de hadde et tre år gammelt barn. Eksmannens kamerat ville nå gifte seg med henne, men det ville ikke hun og det ville ikke foreldrenes hennes. Han hadde da mishandlet hennes bror, og hun ble tvunget til å flykte.
La oss stoppe litt opp: Marzieh Amiri kommer til Sverige i 2015. Da er hun 15 år. Med et tre år gammelt barn ble hun gravid som 11-åring (i 2011), og etter all sannsynlighet gift rett før. Som 14-15 åring er hun allerede skilt. Hun kommer alene til Sverige, en tur som er umulig for henne uten bistand, og lar barnet bli igjen i Iran hos sin afghanske familie.
Dette rimer ikke, og det selv om Marzieh kan ha vært noe eldre enn hva dokumentene forteller. De kan ha vært jukset med for å bedre «sikre» henne opphold i Sverige.
Så kommer det frem at Marziehs ektemann, Khader Amiri (41), er i Sverige. Dette fortalte ikke Marzieh til Migrasjonsverket i utgangspunktet, da hun fryktet det ville påvirke asylsøknaden.
Khader Amiri kom som asylsøker i 2011, antakelig rett etter at han gjort sin barnehustru gravid, og allerede året etter, i 2012, hadde denne afghaneren (som også bodde i Iran), fått permanent oppholdstillatelse i Sverige.
Migrasjonsmyndighetene på sin side registrerer den unge jenta Marzieh Amiri inn i Sverige som enslig mindreårig gift asylsøker og plasserer henne på et mottak. Dermed hadde Khader Amiri «tilgang» til sin unge kone.
Tilstått overfor venner
Det ble raskt klart for mottakspersonellet at Marzieh bar på en frykt, at hun var redd for noe. Hun skal ha fortalt at hun opplevde seg forfulgt. Hun skal ha uttrykt spesiell redsel for å ta seg mellom T-banestasjonen og mottaket. Hun var redd for «mørket, skog og å gå alene». Det var også i et uopplyst skogsparti mellom mottaket og T-banestasjonen at hun ble funnet drept.
I ettertid har det kommet frem at hun hadde planer om å skille seg fra Khader – når hun selv hadde fått permanent oppholdstillatelse i Sverige. Hun skulle også ha innledet et forhold til en jevnaldrende gutt.
I juni samme år som Marzieh ble drept, ble ektemannen Khader arrestert i sitt fravær – han hadde nemlig reist tilbake til Iran. I fjor ble han derimot pågrepet i Iran og svensk politi begjærte han utlevert til Sverige. Han ble tiltalt for å ha drept sin unge kone ved kvelning, noe han har fortalt til venner. Det gir politiet bedre kort på hånda med disse vitnene. Selv erklærer han seg uskyldig.
For øvrig er det eneste positive med saken at svenske myndigheter har avvist å gi Marziehs foreldre visum til Sverige under rettssaken. De frykter at foreldrene vil nekte å returnere. Så noe har de kanskje lært.
Mangelfull prosess
Hvordan er det mulig for migrasjonsmyndighetene ikke å gå nærmere i detalj på en slik innvandringshistorie? En afghansk jente, dertil en skilt afghansk jente bosatt i Iran, skal kunne ta seg til Sverige? Hvordan gikk det til? Hvorfor hadde hun blitt skilt? Hvorfor ble et eventuelt nytt ekteskapstilbud, der mannen utøvde vold mot hennes familie, bedre av at hun flyktet? Hva med barnet? Og når myndighetene skjønte at hun var gift, dertil med en langt eldre mann – som også var i Sverige, hvorfor gikk man ikke nærmere inn i saken? Jenta hadde etter all sannsynlighet blitt sendt nettopp til Sverige fordi han var der, så da burde hun følges langt bedre opp. Ville hun være sammen med ektemannen? Eller fryktet hun han?
Åpenbart var det sistnevnte realiteten, og i ettertid vet vi at det var med god grunn. Samtidig sier en slektning av Marzieh til svenske medier at «hun søkte beskyttelse i Sverige, men Sverige kunne ikke beskytte henne». Det er en sannhet med modifikasjoner, for søkte hun beskyttelse fra ektemannen var ikke Sverige riktig land. Men det forteller oss noe annet: Barnebruder står i en særstilling, spesielt nå ektemannen er langt eldre. Det er ingen grunn til å tro at unge, gifte jenter av fri vilje er i et slikt forhold, selv om de sier det selv. Dette er jenter som knapt vet hva frihet er, og som sjeldent har opplevd det.
Dagens asylinstitutt er en tragedie. Og for noen blir det siste reis, uten at vi makter å få på plass et bedre system. Men det er vel her noen tror at FNs migrasjonsavtale skal hjelpe oss. Resultatet kan nok fort bli det motsatte.
Ufriheten
I tillegg «venner» vi oss til stadig mer ufrihet i våre samfunn uten å løfte en finger, eller kanskje uten å forstå hva som skjer rundt oss.
Juno Blom, ved det svenske nasjonale kompetanseteamet mot æresrealtert vold, forteller at drapet på Marzieh ikke skapte noen reaksjoner i Sverige.
– Om en jente som hadde levd i Sverige i fire generasjoner hadde blitt funnet nedgravd, og det kom frem at hun var i et barneekteskap og at hennes betydelig eldre ektemann hadde myrdet henne, da tror jeg alle mediene hadde skrevet om det og det vill vært på alles lepper, sier hun til Expressen.
Det er som Jeanette sier – det eksisterer et berettiget hat, og vi må snakke om hva det hatet handler om.