I dagens danske Weekendavisen, under tittelen «Systemfejl», kan vi lese om en voldsutsatt kvinne hvor hennes dømte volds- og voldteksforbryter stadig er på frifot til tross for en dom på 2,5 år. Hun etterlyser statens vern:
«Hvor er det systemet som lover å passe på oss og hjelpe oss? Hvor er det systemet som er utdannet i å forstå og anerkjenne psykisk terror og partnervold, og som forstår at man ikke bare kan komme ut av det? Hvor er det systemet som skal være med med på å fjerne skylden og skammen fra ofre og i stedet plassere det på riktig sted? Og viktigst; hvor er det systemet som skal beskytte ofret mot sin gjerningsmann, så man kan komme ut av det beredskapet man har levd lenge nok i?»
Spørsmålene er berettiget, og viser nok en gang at overgripere har et sterkt vern – på bekostning av ofrene.
HRS har mange ganger og i årevis satt søkelys på vold og overgrep mot spesielt jenter og kvinner. I mange av sakene er det mer enn et trist skue å erfare hvor lite straff overgriperne kan få, men verre er det likevel at selv dømte overgripere i lang tid kan gå fri, typisk i det samme nærområdet som offeret bor. Eller kanskje endog bor sammen med.
En av disse er en kvinne i Oslo. I årevis har hun vært utsatt for vold, voldtekt og trusler av sin egen samboer. For dette er han dømt til seks års fengsel. Men han er fortsatt en fri mann – og du kan møte på han, for han kjører, og eier egen, drosje i Oslo.
Dømt til seks års fengsel
I dommen heter det at fra høsten 2007 til begynnelsen av september 2016, på felles bopel i Oslo og/eller andre steder, utsatte han jevnlig sin samboer «Beate» (fiktivt navn) for fysisk og psykisk mishandling ved vold, trusler, kontrollerende adferd nedsettende og krenkende uttalelser og begrenset hennes bevegelsesfrihet. Volden har blant annet handlet om at hun er blitt dratt etter håret, slått, blant annet med en landhockeykølle flere steder på kroppen og sammensurret håndkle i ansiktet, sparket og voldtatt. Volden har resultert i brukket håndledd, hevelser og blodutredelser. Han har truet med å drepe henne. Han har kontrollert atferden hennes blant annet ved å ha fått henne til å ta opp lån og levere fra seg penger av frykt for å bli utsatt for vold. Han har krenket henne med å ha kalt henne «hore», «fitte», «mors pikk», «hund» eller lignende. Han har begrenset hennes bevegelsesfrihet blant annet ved at (hun utover å reise til og fra arbeid) måtte spørre om lov til å gå ut, si hvor hun skulle, hvem hun skulle være med, samt at hun ikke fikk lov å gå ut alene eller lignende, og måtte innrette seg for ikke å bli utsatt for vold.
Han ble tiltalt 5. september 2017 og 18. januar 2018 avsa Oslo tingrett en dom på 6 års fengsel. Det er en betydelig straffeutmåling i en slik sak, og sier noe om hva kvinnen har opplevd. Men tiltalte anket dommen. Den 29. november opprettholdt Borgarting lagmannsrett dommen fra tingretten, med 34 dagers fratrekk for varetekt. Tiltalte anket igjen.
Derfor er han fortsatt en fri mann, mens kvinnen er like «fengslet» – og etter all sannsynlighet så livredd mannen at hun fortsatt er bundet til han. I fjor høst giftet de seg.
Gifter seg
Det fremkommer i dommen at tiltalte kom til Norge fra Pakistan i 2001. Året etter giftet han seg med en norsk statsborger, som han har to barn med. De skilte seg i 2015. Beate kom til Oslo fra utkant-Norge i 1988 og tok seg jobb på et sykehjem. Fem år etterpå kjøpte hun seg en leilighet, hvor hun siden har bodd. Hun møtte tiltalte mens han var gift, noe hun ikke visste, og innledet et kjæresteforhold til han. Han besøkte henne ofte og overnattet jevnlig. Etter noen år konverterte Beate til islam.
Etterhvert ble det klart for Beate at han var gift, og at hans kone ventet parets første barn. Hun ble likevel i forholdet og hadde endog kontakt med barnet fra kort tid etter fødselen. Beate håpet tiltalte ville skille seg fra kona, men godtok inntil videre at han var gift på grunn av barnet. Men til tross for at han hadde lovet å skille seg, ble kona gravid på nytt. Også dette barnet hadde Beate kontakt med, og kort tid etter skilte han seg fra sin kone.
Tidlig på høsten 2016 kom det inn melding til politiet om at Beate var blitt utsatt for vold. I avhør på stedet beskrev hun hovedtrekkene i mishandlingen, og hun ble undersøkt på legevakta. I senere avhør forklarte hun seg nærmere om mishandlingen og voldtekt, og det ble tatt bilder av henne. Hun tilbød også politiet en rekke dagbøker som ble beslaglagt og avga en erklæring om fritak fra taushetsplikt, slik at politiet fikk utlevert en rekke journalnotater fra fastlegen. Tiltalte ble pågrepet og ilagt seks måneders besøksforbud overfor Beate.
En slektning av tiltalte fikk Beate til å møte han på en kafé noen dager etter han var løslatt fra varetekt. Det førte til at kontakten mellom dem ble gjenopptatt. Bistandsadvokaten ba om at besøksforbudet ble opphevet. I desember 2016 trakk Beate anmeldelsen og fritakserklæringen. Tiltalte flyttet inn hos henne. I september 2018 giftet de seg.
Hva skjedde? Hvorfor gikk Beate fra anmeldelse til å la voldsutøveren bli hennes ektemann? Og hvorfor opprettholdes dommen mot mannen?
Fanget
Ifølge noen som kjenner til noen av de involverte i saken, er Beate så redd for mannen og miljøet rundt han at hun ikke tør opprettholde anmeldelsen eller forlate han. De samme tro hun er så isolert at hun ikke klarer å be om hjelp. Hun er visstnok også fortsatt mye sykemeldt fra jobben.
De frykter også at hun fortsatt presses til å ta opp lån som han forsyner seg av, og at hun dermed (også) kan ende opp som en evig gjeldsslave.
Lagmannsretten på sin side er sikre i sin sak: Han har begått det han er siktet for, og dømmes. Og det til tross for at Beate har sagt at hun har løyet om mishandlingen og volden.
Hvilken situasjon kan ikke Beate være i nå?
Hun har neppe noen mulighet for å «slippe løs» før han bures inne. Kanskje hun da tør å at kontakt med noen for å få hjelp – hvis hun fortsatt tror at hjelpen finnes. Det er som den danske kvinnen sier: Dette er alvorlige systemfeil.
«Hvor er det systemet som lover å passe på oss og hjelpe oss? Hvor er det systemet som er utdannet i å forstå og anerkjenne psykisk terror og partnervold, og som forstår at man ikke bare kan komme ut av det? Hvor er det systemet som skal være med med på å fjerne skylden og skammen fra ofre og i stedet plassere det på riktig sted? Og viktigst; hvor er det systemet som skal beskytte ofret mot sin gjerningsmann, så man kan komme ut av det beredskapet man har levd lenge nok i?»
Men, som nevnt, tiltalte har anket.