Dere trodde kanskje vi hadde ramlet av lasset i løpet av jul- og nyttår, men så galt er det ikke. Derimot møtte vi slutten av 2018 og begynnelsen av 2019 med tekniske problemer som har gjort publisering umulig. Nå skal det være i orden igjen, så da er det bare å hoppe ut i det nye året med optimismens faner høyt hevet.
Skjønt, akkurat det med optimisme sliter vel en del av oss med. Verken kongens eller statsministernes nyttårstale var av de beste, kanskje tvert om. Kongen vil vi skal oppføre oss ordentlig mot hverandre og møte hverandre med vennlighet, noe som burde være en selvfølge, men det er kanskje lov å minne om at meningsbrytning i dette landet spisser seg stadig til ut fra stempling av motiver. Eller for å si det slik: Stadig flere oppfatter seg nok drevet inn inn i «høyrepopulismen», et sted som snart må karakteriserer som Vestens største skammekrok. Er man innvandringsrealist skal det defineres som ikke å oppføre seg ordentlig, ja, nærmest møte hverandre med uvennlighet. De skikkelige menneskene tier nemlig om problemer knyttet til innvandring, og det gjelder både om du jobber i gammelmediene eller i politikken.
Pust med magen
Det er sikkert derfor at vaktsjef i VG, Ken Andre Ottesen, var tidlig ute med sitt nyttårsløfte for det nye året: «I 2019 skal jeg trappe opp den skriftlige og verbale kampen mot alle som forsøker å undergrave den tradisjonelle pressen og demokratiet,» hvorpå det pekes på «slike som oss».
Men om gammelmediene lever aldri så mye i sin egendefinerte virkelighet, så vil jeg minne dem om at HRS ikke prøver å undergrave verken den tradisjonelle pressen eller demokratiet. Vi har derimot tro på at vi kommer lengre – og bedre – med å forholde oss til fakta, hvilket ikke er ensbetydende med Norges undergang.
Det er et underlig skue å se på at presumptivt oppegående mennesker setter opp slike stråmenn for å få bekreftet eget standpunkt. Så det er vel bare å replisere: Pust med magen, Ottesen.
Hvem skal få barn?
Optimismen dalte også med statsminister Erna Solbergs tale, ikke så mye for det hun sa, som i seg selv var ordrikt, men for det hun ikke sa. Hennes fokus på barn er viktig nok, men det underliggende i hennes budskap forble uuttalt. Vi må få flere barn, sa hun.
«Samfunnet vårt går rundt fordi voksne tar omsorg for barna. Og arbeidsføre sørger for de eldre. De neste tiårene får vi problemer med denne modellen. Vi nordmenn får stadig færre barn. For å opprettholde folketallet, må hver av oss få litt over to barn i gjennomsnitt. I dag er tallet bare 1,6.»
Vi trenger knapt spørre hvem «vi» er. Somaliere i Norge hadde i 2016 en fruktbarhet på 3,16, eritreere 3,12, mens fruktbarhetstall for etniske norske kvinner ikke oppgis av SSB (kun samlet). Poenget til statsministeren er at de samfunnsproduktive må få flere barn, men hvor lyst tror statsministeren man har til å velge et strevsomt liv med mange barn – for så å erfare at politikken den samme statsministeren fører er å ta inn flere og flere som lever av de samfunnsproduktive? Vi blir altså stadig færre som skal forsørge stadig flere. Kanskje statsministeren skulle sagt hvilke tiltak hun har i tankene om dette? Hun er jo tross alt vår statsleder, hun har vel en plan? For det nytter ikke å si «få flere i arbeid» eller «bedre integrering», det må fortelles hvordan. Hun kunne kanskje også sagt noe om dette i forhold til FNs migrasjonsavtale? Om den høye befolkningsveksten i Afrika og Asia? Om presset på Europa?
Det er så mye vi skulle ønske at vår statsleder grep fatt i og som hun delte med oss ved inngangen til det nye året. Nå er det vanskelig å skille mellom kongen og statsministerens tale.