Islam

Bestemor vil ha seks IS-barnebarn hjem til seg. Hva gjør Europa med terrorpotensialet?

En 46 år gammel kvinne i Belgia venter på at seks barnebarn i alderen 10 måneder til 7 år skal komme hjem til henne. I Norge krever faren til Aisha Shezadi at datteren og hennes barn hentes hjem av norske myndigheter. Mens i Malmø fryktes det nå økt rekruttering til IS etter at IS-krigere har vendt tilbake. Hva mener Erna Solberg om den skjøre situasjonen vi borgere er satt i?

Kvinnen i Antwerpen har gjort alt klart: køyesenger, ransler og klær venter på datteren og svigerdatterens barn. Alle befinner seg i interneringsleir i Syria. Deres fedre er drept, og dersom mødrene vender tilbake er de allerede dømt til fem års fengsel for deltakelse i terrororganisasjonen. Dommen fastslår videre at både kvinnene og barna må hentes til Belgia av myndighetene.

Kvinnen heter Fatiha (46) og er tredjegenerasjons marokkaner. Hun forteller at hun er rede til å ta ansvar for barnebarna. Datteren og svigerdatteren reiste sammen med ektemennene sine og deres barn til Syria i 2013. Da begge mennene ble drept, dro de gravide tilbake til Belgia i 2014. Året etter forsvant de sammen med barna igjen til IS. Kvinnene fremstår altså som meget motiverte.

Fathia vet antakelig ikke noe som helst om hva barna kan ha blitt opptrent og oppdratt til. Vi har sett videoer av småbarn som begår strupeskjæringer på IS-fanger. Vi har sett dem henrette IS-fanger med pistol, og vi har vurdert alderen i det ene tilfellet til at barnet knapt kan ha vært tre år gammel, og at han sannsynligvis har en konvertitt til forelder.

Skjermdump fra film hos Clarion.

Faren til den ikke-angrende IS-kvinnen Aisha Shezadi, sa til NRK i går at Norge må hente datteren og hennes barn hjem. Han parallellførte hennes situasjon med Joshua French (sic).

– Jeg mener norske myndigheter har et ansvar for å få Aisa tilbake til Norge. Hun har blitt villedet, sier han.

Shezadi tar avstand fra Norge og rettsstaten vår. IS er hennes ideal fremdeles. Men for faren hennes er dette åpenbart irrelevant:

– De er norske statsborgere. Hun er født i Norge, og barn født av en norsk borger, er også en norsk borger.

-IS-kvinner er svært farlige

Magnus Ranstorp, leder for terrorforskningen ved Försvarshögskolan i Stockholm, sier at IS-kvinner er svært farlige.

– De som har vært lengst inne i konflikten, og er blant de mest ideologisk overbeviste, har lav voldsterskel, er traumatisert, dels av vold de har sett eller vold de har utøvet, og er i den farligste kategorien IS-krigere.

Kvinnelige IS-medlemmer har blant annet begått selvmordsangrep i regionen, ifølge Ranstorp.

Ranstorp advarer oss mot å se på IS-kvinnene som ofre. – De kan også være ideologiske pådrivere.

-Barna kan bli terrorister

Da spoler vi videre til de kurdiske selvstyremyndighetene i Syria, ved utenrikspolitisk talsperson Abdel-Karim Omar.  Han vil intet mindre enn at vi henter hjem kvinnene og barna. Dette i frykt for at de på sikt kan danne nye terrororganisasjoner i området. Dermed bekrefter han voldspotensalet deres. Ikke nok med det. Han peker også på at barna har «terrormentalitet».

– Disse barna er oppdratt og opplært i en terrormentalitet. Hvis de ikke blir tatt hånd om i sine tidligere hjemland, kan alle disse barna bli potensielle terrorister i fremtiden.

NRK sier videre dette om IS-barna:

De har vært vitne til grov tortur, bestialske henrettelser og likskjendinger utført av IS-krigere. Flere av barna har fått opplæring i terror og våpenbruk.

Nettopp, et ukjent antall av dem er allerede terrorister, jamfør bildet over og de mange andre vidoene og fotoene vi har sett av småbarn og gutter siste årene. Omar sier videre at både voksne og barn skal «rehabiliteres og integreres» her i Europa.  Altså i et Vest-Europa som i stort ikke har klart å integrere verdimessig innvandrere fra den islamdominerte verden. Men IS-mentalitet skal vi klare å håndtere?

Da tar vi turen til Malmø. Der har rundt 20 IS-krigere vendt tilbake. Og nå ser man at det rekrutteres i blant annet sju kjellermoskeer i Rosengård. IS-krigerne hylles som helter i enkelte miljø, heter det. Det råder frykt i området for hva som skjer, sies det.

-Vil ikke forråde fellesskapet

Noen av oss husker godt hva forstander i Rabitamoskeen i Oslo sa i forbindelse med at folk dro fra Norge for å tilslutte seg IS:

De må for eksempel ikke kritiseres for at de vil sloss mot Assads styrker i Syria. Det er jo en bra sak.

Samme holdningen beskriver den tidligere imamen og shariadommeren i Danmark, Ahmed Akkari, i boken sin Min afskjed med islamismen. Akkari forteller eksempelvis om en hendelse fra Taiba-moskeen på Nørrebro, København, der en ganske nyankommen tunisier (Abdullah) raskt ble radikalisert. Alle i moskeen visste hva som hadde skjedd, men ingen gikk til politiet. Tvert om skjedde dette: Ryktene gikk blant moskémedlemmene om at denne mannen planla konkret et terrorangrep. Den danske sikkerhetstjensten (PET) fikk han nemlig på radaren, og mannen gikk under jorden.

«Han er blevet oppdaget», hviskede folk i moskeen. Rygterne kom fra personer med forbindelser til jihadisterne (s. 220).

Folk var bekymret, forteller Akkari. Ikke for et voldelig angrep et sted i Danmark, «kun for Abdullah selv», at han skulle bli sporet opp av PET.

Akkari forteller også dette: Han opplevde mange som Abdullah i moskeer i Århus og København. Noen dro utenlands for å krige (jihad), noen var delaktige i terrorplaner, mens andre endte i fengsel etter å ha deltatt i «kriminelle kampanjer mot de ‘legitime vantro mål’».

«Mange av dem vendte siden tilbage til moskeerne, hvor de vidste, at de alltid kunne få hjælp og beskyttelse. I Taiba-moskeen blev det på det nærmeste slået ring om disse typer. Uanset hvem de var, og hvad de hadde gjort, blev de ikke angivet. Tværtimod» blev de modtaget med store smil og varm mad i cafeteriet. Mange betragtede dem som helte, og selv dem, der bestemt ikke gjorde, kunne aldrig finde på at forråde fællesskabet ved at gå til politiet (s. 221).» 

Enorme antall potensielle terrorister allerede

Forstår man nå bedre hva vi kan stå overfor hvis IS-familiene kommer tilbake? Forstår politisk ledelse at «rehabilitering og integrering» – inkludert av barn (for de skal vel ikke fratas foreldrene eller annen familie?) – sannsynligvis er en uoverkommelig oppgave? Disse menneskene tror jo på en shariastat ala IS som det mest saliggjørende, og mange har dessuten kamptrening, torturtrening, og er ideologiske voldsfanatikere.

Da er jo det åpenbare spørsmålet følgende: Hva hvis hjemvente, som dertil aktivt hentes hit av europeiske myndigheter, begår terror, mann, kvinne eller barn? Hva tror politisk ledelse vil bli reaksjonene i folket?

Dessuten: mange land i Vest-Europa kaver allerede med både bein og armer for å avverge terrorangrep i dag. Europool-sjefen,Rob Wainwright, sa i fjor at det nå kan befinne seg 30 000 personer i ulike terrornettverk og -miljø i Europa. Anslaget er antakelig konservativt. For ut fra opplysninger fra land som Storbritannia, Frankrike, Belgia og Tyskland, kan anslaget umulig være for høyt:

Britisk etterretning sier at landet med 65 millioner innbyggere nå kan huse 23 000 personer som er potensielle terrorister. Dette er det høyeste registrerte og kjente antallet i hele Vest-Europa.

Fransk politi overvåker rundt 15 000 jihadister, «mistenkte radikaliserte islamister», personer som er på såkalt «S»-kode (fiche «S», som betyr at myndighetene anser en person for å være en alvorlig trussel mot landets sikkerhet).

Etter folketallet ser det ut til at ingen land i Vesten er så hardt rammet av jihadisme som Belgia. Landet med i underkant av 12 millioner innbyggere har i løpet av sju år tidoblet antallet potensielle drapsmaskiner i Allahs navn. I 2010 hadde myndighetene registrert 1 875 jihadister. I 2018 var antallet 18 884!

Også antall potensielle terrorister har økt dramatisk i Bundesrepublikken. Tyskerne hadde registrert 3 800 av dette slaget på egen jord i 2010. Tidlig i 2017 gikk alarmen fra sikkerhetssjefen den gang, Hans-Georg Maaßen: Antallet som kan gå til islamistisk terrorangrep har nå passert 10 000.

Det ligger i kortene at tallene har økt etter IS’ totale kollaps nå.

Hva gjør vi?

Så hva gjøre? Det man i alle fall ikke kan gjøre er å la de som vender tilbake til oss, fritt få bevege seg blant oss i våre gater, skoler, sykehus etc. De kan heller ikke ha omsorg for barna sine. Heller ikke storfamilien skal det. Barna må i behandling og i ikke-muslimske fosterhjem. Deres voldspotensial og psyke må selvsagt umiddelbart etter ankomst Norge diagnostiseres av profesjonelle fagfolk.

Hva gjelder de voksne, er det grunn til å anta at vi trenger nytt lovverk for å kunne ha dem under kontroll. Min antakelse er at sikkerhetstjenesten vår allerede har mer enn nok med alle potensielle voldelige johadister (og andre) per i dag.

Erna Solberg har sagt at et utvalg skal levere svar på hvordan Norge skal håndtere «vår nye tid» (mine ord), skapt av den ene politiske ledelsen etter den andre gjennom tiårene som unngikk behendig å ta innover seg faktuelt hvilken voldsideologi som ligger innbakt i islam og dens tekster og historie. For ikke å snakke om akademia, Den norske kirken og mediene. Man så på islam som tvillingen til kristendommen. Det er knapt til å tro. Men det er sant, og nå står vi midt i dette vanvittige voldsproblemet.

Aftenposten 

NRK