Den franske journalisten David Thomson utga i 2016 boken Les Revenants (Gjengangerne) om «hjemvendte» jihadister. Da hadde han i en periode på seks år intervjuet omkring 40 personer, og opplevde at kun et fåtall av dem faktisk hadde brutt med jihadismen som ideologi. Eller som han, ifølge Berlingske, formulerte seg i boken:
«De hjemvendte er ofte skuffet over sine opplevelser i Syria, men stort sett ingen av dem angrer.»
Etter bokutgivelsen måtte Thomson forlate Frankrike på grunn av dødstrusler.
Håper på en kvinne
En av de han intervjuet, var en ung fransk-algerisk kvinne.
Hun kom til Syria på slutten av 2014 for å gifte seg med en fransk jihadist, etter kontakt på sosiale medier. Da han etter noen måneder ble drept i kamp, og kvinnen avviste et nytt ekteskap, ble hun beskyldt for spionasje og mishandlet både fysisk og psykisk. Hun klarte til slutt å flykte. Men til tross for disse traumatiske opplevelsene forsøkte hun igjen å knytte seg til IS, denne gangen i Libya.
Og «Lena», som Thomson kaller henne i boken, lovpriser terroren.
«Attentatet mod Charlie Hebdo … Ah! Det var en av de beste dagene i mitt liv,» sier Lena med et stort smil om angrepet på det satiriske ukemagasinet hvor 12 ble drept, og legger til:
«Jeg håper at noe lignende vil skje igjen, og at attentatet denne gang vil bli utført av en søster.»
Umulig oppgave
At kvinner er aktive IS-medlemmer har vært et kjent fenomen en stund, og kvinner interneres nå systematisk. Men hvis nå Norge, Sverige, Danmark, Frankrike og andre land som ikke har avvist å ta imot IS-krigerne, Frankrike har endog bestemt seg for aktivt å hente dem tilbake, hvordan skal man takle dem?
Selvsagt kan vi straffeforfølge dem, selv om det ikke er ensbetydende med at de vil få noen straff gitt vårt lovverk og krav til bevis, men uansett vil de på et tidspunkt slippe fri. Dette har Storbritannia tatt på alvor, og de har gitt et alvorlig signal ved å frata britiskfødte Shamima Begum (19) statsborgerskapet (noe de kunne gjøre da hun hadde dobbelt statsborgerskap).
Men om vi nå skulle klare å få de dømt, må vi også forhindre at de ikke radikaliseres ytterligere i fengslet, i tillegg til at de må avradikaliseres. Det tror neppe Thomson særlig på, da han i boken beskriver den franske regjeringens avradikaliseringsprogram som en dundrende fiasko. Mange av de jihadistene som i mediene tok avstand fra IS, som et ledd i avradikaliseringsprogrammet, dro etterpå i hellig krig igjen.
«De snakker til oss med forståelse i blikket og bløte stemmer, som om vi var gamle alkoholikere. Det er helt latterlig,» sier Lena i boken om programmet som også hun ble tvunget til å delta i.
En annen i boken forteller at «I virkeligheten er minst tre fjerdeler av oss klar til å dra igjen (i hellig krig, min anm.) eller gjøre ting her i Frankrike.»
Vi kan med andre ord stå overfor en umulig oppgave, dertil med høy risiko for den øvrige befolkningen. Skal vi frivillig ta imot tikkende bomber? Er vi som nasjon villige til å ta en slik risiko?
Émilie vil også hjem
Fra You Tube i en nederlandsk reportasje om König (33)
Berlingske forteller også om Émilie König, som er berømt og beryktet som Ummu Tawwab. Denne 33-årige franske konvertitten angrer angivelig på at hun som en av IS’ mest effektive propagandister vervet opp mot 200 unge medborgere i Frankrike som soldater og IS-bruder.
«Hun ber om unnskyldning overfor familie, venner og sitt land, og vil gjerne betale for sine forbrytelser i Frankrike,» sier Königs 70-årige mor, etter at jihadist-Émilie for om lag ett års tid siden ble anholdt av kurdiske militser i det nordlige Syria.
Skal Europa tro på det?
Vel, faren til Émilie gjør ikke det. «Hun gikk sin egen vei, og nå er det for sent. Hvis hun er i Syria, så la henne bli der,» sier Jean-Bernard König til Ouest-France.fr.
Noen ganger er det for sent.