Norge bruker totalt 470 milliarder på folketrygden (2018-tall), som ca. er en tredjedel av statsbudsjettet. Folketrygden inkluderer alderspensjon, sykepenger, uføretrygd, arbeidsavklaringspenger og arbeidsledighetstrygd.
Nye tall fra NAV viser en kraftig økning i antall uføretrygdede i 2018. Nå er det i alt 339.200 mottagere av uføretrygd i Norge, der andelen uføre er over 10 prosent av befolkningen i alderen 18-67 år. På ett år har antallet uføretrygdede økt med 4,1 prosent eller 13.400 personer.
Ifølge etatens tall fikk en uføretrygdet person i gjennomsnitt 252.131 kroner før skatt. Regjeringen har foreslått å bevilge 93 milliarder kroner til uføretrygd i 2019. Dette er en økning på 6,6 milliarder kroner fra saldert budsjett for 2018.
I gjennomsnitt betaler en skattebetaler omtrent 127.900 kroner i skatt, ifølge SSB. Det betyr at hvis vi ser på inntektsskatten til folk, trengs det 727.000 norske gjennomsnittsskattebetalere for å gjøre opp uføreregningen.
Hvor gikk det galt?
I perioden 1990–2017 har det kommet 831.000 ikke-nordiske statsborgere til Norge. Til sammen utgjør afrikanere og asiater 43 prosent av alle innvandrere i Norge. Av all sosialhjelp som ble utbetalt til innvandrere i 2017, gikk 86 prosent til disse to landbakgrunnsgruppene. I Oslo mottar innvandrere 71 prosent av all sosialhjelpen.
«Alle» piler peker nedover. Likevel er det mange som er tilhengere av høy innvandring. Hvorfor? Jeg skal nevne noen grunner til det:
– Deler av industrien ønsker billig arbeidskraft som har medført sosial dumping. De rike blir rikere og de fattige innfødte blir enten presset ned i lønn eller de blir utkonkurrert på arbeidsmarkedet.
– Vi har har et økonomisk skyggesamfunn med asylprofitører hvor livsgrunnlaget er avhengig av at innvandringstrykket holdes oppe.
– Innvandringen erstatter synkende fødselstall, som noen mener er både lønnsomt og nødvendig.
– Innvandringsliberale hyller FN som den høyeste autoritet. Vi må bøye oss i støvet og følge FNs direktiver. FN er for en grenseløs verden.
– Etablissementet er tilhengere av en ny global verdensorden hvor EU-kommisjonen skal bli den nye globalregjeringen, basert på universelle menneskerettigheter – hvor artiklene er en rettighetsbasert smørbrødliste uten et ord om plikter.
– Nazitiden har skapt skyldfølelse og kolonitiden med slaveindustrien har i ettertid stemplet alle etterkommere i Vesten som medløpere, fortapt til evig tid. Vi må gjøre bot.
– Å være et «raust og humant menneske» er status anno 2019, der det anses som nødvendig å jobbe for en global & rettferdig verdensorden.
– Vi har ærgjerrige politikere som higer etter toppjobber i EU og FN eller andre internasjonale institusjoner.
– Mediene nedprioriterer skyggesidene av masseinnvandringen. Det handler om vinkling, men vel så mye om det som ikke omtales.
– Det er en iboende frykt i befolkningen å si sin mening i innvandringsspørsmål i redsel for å bli stemplet som fremmedfiendtlig, nasjonalistisk, rasist, nazist, fascist eller islamofob.
– Vi er bundet til internasjonale migrasjonsavtaler som visstnok er hugget i stein.
– Innvandrere er stemmekveg for politiske partier på venstresiden.
– Begreper som «solidarisk», «vår moralske plikt», «vår del av ansvaret», «rettferdig fordeling», er en forkledning i mangel av rasjonelle argumenter.
– Når først holdninger har fått satt seg i befolkningen, er det vanskelig å bryte meningstyranniet. Drister du deg utpå, kan det får konsekvenser for deg selv i form av sosial utstøting og du kan miste både jobb, familie og venner.
– Rådende samfunnsmoral er sinnelagsetikk. Konsekvenser er ikke ditt ansvar, det viktige er å være en del av de anstendige menneskene. Målet helliggjør midlene.
– Norge har rundt 650.000 offentlig ansatte som har en rekke sosiale oppgaver. Her finnes mange av godhetsaposlene. De lever i en beskyttet boble med trygge jobber og lønninger som ikke nødvendigvis er forankret i den virkelige verden.
– Sist, men ikke minst, er universitetene fortsatt dominert av 68ere og deres etterkommere som indoktriner studenter i snill- og greidogmet. Tenke selv og være kritisk er mer og mer fraværende.
Da må det gå galt.