Stortingsgruppen til FrP har spesialbestilt statistikk fra SSB som blant annet avdekker utviklingen i Oslo over andelen barn som er født av mor med innvandringsbakgrunn, herav av vestlig og ikke-vestlig opphav. Det fikk blant annet Dagbladets kommentator Geir Ramnfjell til å sette spørsmålstegn, som kunne vært et utropstegn, ved om tallene presenteres for å passe FrPs politiske agenda. Underforstått: innvandringsfiendtlige FrP.
I dag følger Høyre opp. Det Høyre som i alle år har lukket øyne og ører for innvandringens problemer. Det Høyre som har sett seg økonomisk tjent med en ny underklasse som kan ta lavkvalifiserte eller yrkesfaglige jobber til enda dårligere betalinger. Det Høyre som selv typisk sitter økonomisk godt i det og som bor langt fra problemene.
Bakstreverske Høyre
La meg begynne med en historie som Høyre neppe liker å høre i dag: Året er 2004. Innvandring- og integreringsfeltet den gang sorterte under Kommunaldepartementet. Statsråd i kommunaldepartementet var Erna Solberg (H), som i dag er statsminister i Norge. HRS hadde akkurat levert rapporten om norske barn i utlandet, der vi avslørte at innvandrergrupper, spesielt pakistanere den gang, sendte sine barn på lange opphold i foreldrenes hjemland, typisk for at de ikke skulle ta til seg de norske frihetsverdiene. Vi dro til Pakistan for å finne disse norske barna. Der erfarte vi at noen fikk skolegang, men siden skolegang i Pakistan koster penger, var kvaliteten på undervisningen deretter. Men en ting hadde de fleste skolene til felles: De lærte barna å bli «gode muslimer» og derav fraværet av kritisk tenkning. Det vi typisk kaller puggeskoler – og dermed fravær av pensum som stimulerer til kritisk tenkning. Dette fortalte vi Solberg i et møte hun innkalte oss til, og hennes reaksjon var følgende: «Flott, Norge trenger flere med fordypning i realfag.» Solberg så altså få eller ingen problemer med praksisen. Det tror jeg hun gjør i dag, men det tok sin tid.
Høyre ligger langt etter på dette feltet. Erna Solberg som kommunalminister fikk tilnavnet «jern-Erna», men det hadde helt andre beveggrunner enn tilnavnet skulle tilsi. Erna var opptatt av økonomi, som gjerne Høyre er, men de har noe problemer med å ta inn over seg økonomiske konsekvenser av innvandringen. For Erna ønsket den gang å begrense antallet kvoteflyktninger mest mulig. De var kostbare. Asylsøkere, familieinnvandrere og arbeidsinnvandrere fikk tilnærmet fritt komme. De kostet liksom ingenting. I dag vet vi bedre, og det gjør nok Erna også.
Men det er lite som tyder på at Erna Solberg har klart å overføre noe av sin (for Norges del) dyrekjøpte kunnskap til sin egen integreringsminister, Jan Tore Sanner (H). I alle fall har han ikke kommet lengre enn at han fortsatt fokuserer på debattklima og ordbruk. Det er folk lei, like lei som de fleste er av «sosialpornografiske» fortellinger om alt som går galt. Folk vil ha handling og resultater.
Hva skyldes problemet?
Nå er det gruppeleder for Høyre i Oslo Eirik Lae Solberg og partiets kandidat til å ta over Raymond Johansens (Ap) jobb som byrådsleder etter valget til høsten, som må på lærebenken. Lae Solberg mener nemlig det er uinteressant med opphavet til Oslos innbyggere, han er mest opptatt av at «innbyggerne lykkes.»
– Det har dessverre lenge vært en utfordring at mange barn begynner på skolen uten å kunne følge undervisningen. Dette er den aller største utfordringen vi må ta fatt på i Oslo. Jeg mener dette er jobb nummer én i Oslo, sier Eirik Lae Solberg til Dagbladet.
Men, kjære Lae Solberg, har du noen gang tenkt på hvorfor mange av disse barna begynner på skolen uten å kunne følge undervisningen? Kan det handle om opphav? Om at deres foreldre ikke snakker godt nok norsk? At de samme barna oppdras i en annen kultursfære enn den norske? Om barn som i liten grad samhandler med norske barn? Barn som bor i innvandrertette områder? Barn som kan bruke mye fritid på koranskole? Hvis dette er fullstendig «gresk» for det som skal være den kommende byrådslederen i Oslo, så sier det sitt.
Det som Høyre ønsker å selge inn som «en løsning», er språktest av 4-åringer, for øvrig et gammelt FrP-forslag – og et forslag som HRS lanserte allerede i 2003.
– Vi har foreslått en systematisk oppfølging av hvert enkelt barn, slik at vi kan avdekke hva de kan og ikke kan av norsk, og sette inn tiltak så de er i stand til å følge undervisningen når de begynner på skolen. Vi ønsker å stille tydeligere krav til hva ansatte i barnehagen skal kunne og hvilke språkferdigheter de skal ha. Og vi ønsker å lage et opplegg for hvert enkelt barn. Vi ønsker også at det skal være et eget språktilbud til barn som trenger det de to siste somrene før de begynner på skolen, sier Lae Solberg.
Men det er ingen løsning. Det er kun en kartlegging av omfanget av språkproblemene, som er viktig nok i seg selv, men det løser altså ikke de kommende med språkproblemer. Dessuten er «løsningen» kostbar, da skattebetalerne skal betale enda for mer feilslått innvandring- og integreringspolitikk. For det er vel ikke foreldrene til de samme barna som skal betale?
Samtidig viser dette nettopp hvor viktige fødselstallene fra FrP er. De forteller hva vi kan ha i vente, og hvor i byen. Det gjør tallene interessante, Lae Solberg, de kan hjelpe politikerne til at «innbyggerne lykkes». Så ufattelig vanskelig kan dette ikke være.
Hvordan nå målet
Integreringsminister Sanner på sin side mener tallene fra FrP «viser at regjeringen er på riktig vei». Det er jo en usedvanlig kreativ slutning når tallene forteller at det er 19 prosentpoeng flere nyfødte i Oslo som har mor med innvandringsbakgrunn i 2017 enn i 2000 (fra 23,5 til 42,3 prosent).
Så kan vi slå fast at Sanner vet hva målet er, at innvandrere i Norge «må lære godt norsk, få kvalifikasjoner og komme i arbeid». Dette vet vi, men det er altså Sanner som skal fortelle oss hvordan vi skal nå dette målet. Det gjør han ikke. Han viser heller til at 2. generasjon «gjør en imponerende sosial reise i utdanningssystemet». Vel, noen av dem. Her må nok Sanner ta et dypdykk i tallene. 2. generasjon-gruppen som helhet gjør det ikke like godt som norske, til tross for at de er født og (forhåpentligvis) oppvokst her. Vi vet heller ikke nok om hva denne utdanningsreisen betyr for sysselsettingen, særlig for kvinner. For øvrig tier Sanner (klokelig nok) om innvandringens utslag på for eksempel kriminalitetsstatistikken. Tall som kanskje Høyre også mener er uinteressante?
Dessuten er ikke det å ta høyere utdanning ensbetydende med å bli en del av det norske verdifellesskapet. Her er det jo bare å henvise til Norges største muslimske studentorganisasjon, Islam Net.
Videre fremkommer det at Regjeringen foreslår å bosette 250 flyktninger i Oslo i år, ned 100 fra i fjor og det laveste antallet på ti år. De har også lagt til grunn at flyktninger ikke skal bosettes i områder der det er mer enn 30 prosent innvandrere, som det lukter FrP-politikk av. Fornuftig er det også, men det fordrer jo at en vet hvor mange innvandrere som bor hvor. Også derfor er de «uinteressante» tallene interessant, Høyre.
Men, og her kommer det store men, man bør ikke bare se på andelen innvandrere ved bosetting, en bør også se på økonomien i det aktuelle området. Som kjent er de fleste flyktninger langt nede på den økonomiske rangstigen, og bosettes de på Oslo vest blir forskjellene for store. Da vil mange av disse oppleve seg som evige tapere, kanskje særlig barna. Det er ikke god integreringspolitikk.
Mer «uinteressante» tall
At læringskurven er bratt for Høyre, vitner også troen på botid om.
– Mønsteret vi har sett i Oslo er at de som enten har bodd her lenge eller er barn av folk som kom for lenge siden, gjør det veldig bra. De har sterk tilknytning til arbeidslivet, de har høyt utdanningsnivå og de fungerer og bidrar mye til Oslo-samfunnet. De bidrar også mye til byen, sier Lae Solberg.
Med løgn skal Oslo bygges? Hvis Lae Solberg kan legge frem dokumentasjon på sine påstander, så kan vi vurdere å ta han alvorlig. Hvis vi ser på flere «uinteressante» tall så forteller disse at sysselsettingen blant innvandrere fra Asia og Afrika er mye dårligere enn antatt. Det handler blant annet om at SSB regner én times arbeid i referanseuka som sysselsatt. Ut fra en slik tolkning vil for eksempel litt under 32 prosent av pakistanske innvandrerkvinner regnes som sysselsatt, men ser vi på hvor mange av disse som jobber heltid, definert som 30 timer eller mer, så faller sysselsettingen til 20 prosent. Det sier jo sitt, ikke minst fordi de fleste med pakistansk bakgrunn nettopp bor i Oslo. Og det er en gruppe som har vært i Norge et halvt århundre. Slike «uinteressante» tall forteller også at under halvparten av 2. generasjon med opphav i Sør- og Mellom-Amerika, Afrika og Asia er sysselsatt på fulltid, for 2. generasjon med opprinnelse fra Pakistan er bare litt over halvparten sysselsatt på heltid. Det er litt av en suksessfaktor.
Andre «uinteressante» tall forteller at fra 2013 til 2017 gikk andelen innvandrere som mottar sosialhjelp opp fra 35,5 til 44,5 prosent, en økning på hele 9 prosentpoeng på fire år. Innvandrernes andel av utbetalingene nasjonalt var på 56 prosent, tilsvarende 3,7 milliarder kroner. Utgiftene til økonomisk sosialhjelp i Oslo gikk opp med 8,1 prosent de første ni månedene i 2017 sammenliknet med i fjor. I reelle tall snakker vi om nesten 1 milliard kroner på første ni månedene i 2017.
Så er det selvsagt mange i innvandrerbefolkningen som bidrar «mye til byen» – og mange som ikke gjør det på en positiv måte. Hvordan ser for eksempel skatte- og trygderegnskapet ut for Oslos befolkning? I vår rapport fra 2015, der vi blant annet avdekket at innbyggerne i vestkantbydelene betalte rundt 68 prosent mer i skatt per person enn personer i bydeler i Groruddalen. I tillegg så vi at forskjellene i innbetalt skatt per person hadde økt markant over tid mellom vest og øst, som igjen sier noe om at skattegrunnlaget i de mest innvandrertette bydelene i Oslo har blitt svekket over tid. Oslos skattebyrde må i stadig større grad bæres av personer bosatt i noen av hovedstadens bydeler. Kanskje Lae Solberg skal få disse tallene oppdatert, for det går sikkert bedre nå?
FrPs Jon Helgheim viser til at «mange ikke ønsker å snakke om problemet», og slår fast at fødselstallene selvsagt er interessante. De viser hvordan samfunnet utvikler seg. «Hvis Høyre mener det er uinteressant at dette skjer på såpass kort tid, samtidig som vi kjenner de store integreringsutfordringene, blir jeg ikke veldig beroliget», sier Helgheim til Dagbladet, som også viser til språkproblemene i skolene og konsekvenser:
– 14 skoler der flertallet har vedtak om særskilt norskopplæring er et alvorlig problem for Oslo. Spørsmålet er hvor lenge det varer før det er flere. Dette er de mest synlige symptomene på en ukontrollert høy innvandring. Det fører også til at etnisk norske flytter ut av disse bydelene, noe som er veldig synd, sier Helgheim.
Heldigvis har Høyre satt ned et internt innvandring- og integreringsutvalg, det gir kanskje håp for voksenopplæring av partiet. For det bør være et utvalg som konsentrerer seg om aktuelle og faktuelle tall, i tillegg til de erfaringer som mange har gjort seg – og da ikke bare innvandrere og deres barn, men også norske. Kanskje partiet (også) skulle se litt i vår rapport fra 2014, med tittelen «Segregering, mangfold og integrering – med fokus på Oslos delbydeler og skolen»?