Den svenske reporteren er tydelig rystet over opplevelsen da flere busslass med kvinner og barn ankom et område i Syria ikke langt fra der IS fremdeles har kontroll, i Baghouz.
-Sulten, det var sulten som tvang oss ut, ellers hadde vi blitt, forteller en kvinne fra Irak med tre barn, den yngste kun syv dager gammel. Som alle de andre kvinnene er hun ikledd svart nikab, og som alle de andre kvinnene går de kurdisk-arabiske SDF-styrkene gjennom hennes veske og hun skal bli kroppsvisitert. Det er da Uddén forteller dette «… og mens jeg prater med henne blir jeg advart om at hun ikke er kroppsvisitert ennå, hun kan ha våpen, til og med et selvmordsbelte».
Uddén fortsetter slik:
«Jeg møter ingen kvinne som viser anger, visse av dem er aggressive mot journalister og mange vegrer seg for å prate, særskilt dem som ser skandinaviske blonde ut. Men kvinner fra Russland, som Umm Nuseibeh, forteller gjerne:
-Du kommer aldri til å forstå dette om du ikke blir muslim, sier hun til meg. IS kan ikke dø. Dette er vår jord, om Gud vil kommer IS tilbake…. Jeg angrer ikke på at jeg valgte å leve i den IS-staten.»
SDF’s talsmann sier at kampene fortsetter så snart alle sivile er ute av det siste IS-området. SDF venter at kampene kommer til å bli stygge.
Men vi skal omskolere deres hjerner?
Jeg er ikke overrasket over at Uddén ikke finner kvinner som viser angrer, som har snudd etter alt det grusomme de har vært vitner til, eventuelt også selv har bidratt til. Dette fordi vi snakker om en fanatisme med gudommelige overtoner. Vi står altså ikke overfor det samme som vi gjorde på 80-tallet da nynazister skulle snus ideologisk, en omskoleringsprosess som fungerte. Blant disse IS-kreftene tviler jeg sterkt på at særlig mange vil la seg overbevise om at islam, guddommelig juss og Muhammeds idealstat må vike for demokrati og humanisme.
Det er også påfallende, og særdeles talende, at verken «norske» Aisha Shezadi eller britiske Shamima Begum, angrer. Begge sitter i interneringsleir i Syria, begge har spedbarn, begge vil «hjem». Likevel sier de det rett ut til journalister og andre at de ikke angrer på sin deltakelse i IS. Det forteller det meste om hvor ideologisk motiverte de er.
Men Skei Grande, Roppstad, Støre og Solberg mener fremdeles i fullt alvor at «vi» skal klare å «rehabilitere» dem, og deretter «integrere» dem. Vis oss gjerne helt åpent trylleformularene dere mener skal «frelse» dem. Eller som den franske journalisten David Thomson, som har intervjuet rundt 40 hjemvendte IS-krigere gjennom seks år, sier det: «… men stort sett ingen av dem angrer.»
IS-kvinner har valgt ekstremismen åndelig såvel som fysisk. Kanskje ta det innover seg også på Stortinget og i Regjeringen og slutte å leke russisk rulett oss borgere?