Antallet hendelser der kniv brukes som våpen, er mange og økende, og mange handler om lovbrytere under 18 år – noe av dem endog under 15 år. Ifølge årets kriminalitetsrapport fra Oslo politidistrikt har antallet anmeldelser av trusler med kniv økt med 34 prosent på fem år (fra 2013), til 240 tilfeller i fjor. Merk så at det er antall anmeldelser. Det er nok bare toppen av isfjellet. Hittil i år har vært fire drapsforsøk og ett drap med kniv i Oslo, og en rekke andre knivhendelser.
I et intervju med NTB sier Oslo politimester Hans Sverre Sjøvold at noe har skjedd de siste årene, og at det er stadig yngre mennesker som bruker kniv, også så unge at de ikke kan få straff. Han sier det er skremmende.
– Vi ser at kniv brukes i større grad, både til kroppskrenkelser, ran og som verktøy i konflikter mellom grupperinger, sier Sjøvold til NTB.
«Kulturelle koder»
Ifølge Sjøvold er stort sett alle gjerningspersonene unge menn og ungdom, og mange av dem har en annen etnisk bakgrunn enn norsk. I tillegg sier han at mange av dem politiet «sliter med nå» er 2. og 3. generasjons innvandrere.
– Jeg vil ha mer oppmerksomhet på de kulturelle kodene i disse miljøene. Det er ofte snakk om hevn og æresbegrep. Blir én tatt, skal det hevnes. I noen av de alvorlige sakene er knivstikkingen gjengjeldelse av ting som skjedde fra et år tilbake, forklarer politimesteren.
Med andre ord: Kultur betyr noe – også i den kriminelle verden.
Du verden, så overrasket mange sikkert vil bli. Nå har mang en «ekspert» på inn- og utpust tegnet og forklart at det har ingen betydning hvilket opphav man har, kriminalitet er kriminalitet, vold er vold. «Forklaringen» har vært av sosioøkonomisk karakter, altså samspillet mellom sosiale og økonomiske faktorer, typisk (sosial) utenforskap og fattigdom. Det gjelder ikke bare for unge lovbrytere, typisk med innvandrerbakgrunn, men også for eksempelvis voldtektsforbrytere, ikke minst gruppevoldtekter. Det skal liksom ikke ha noen betydning at de samme ofte kommer fra land med en kultur der kvinnesynet er langt unna vårt.
Det samme gjelder for hevn og ære, for om vi har samme oppfatning av hva som er hevn, så har vi en helt annen oppfatning av hvorvidt hevn kan aksepteres og ikke minst hva som eventuelt skal hevnes. Eller som Morten Sæther stilte spørsmål ved her på rights.no: «Hvilke konkrete historiske erfaringer skulle tilsi at kulturer med stikk motsatte instinkter i forhold til hva som er god og dårlig oppførsel og ulike oppfatninger av hva som bør gi straff og belønning, skulle ende opp med harmoni?»
Verdiassimilering
I en rekke kulturer, ikke minst MENA-land, er nettopp hevn og ære overlevelsesmekanismen. Når mennesker fra de samme kulturene kommer til Norge, og miljøene stadig bare blir større, så trodde vi at alle skulle bli som oss? Fordi vi trodde vår kultur er overlegen og dermed raskt ville få overtaket på deres primitive medbrakte kultur?
Så var det ikke så enkelt. Kultur sitter dypt forankret i oss, og foreldrenes og miljøenes overføring til barn og unge kan bety langt mer enn hva storsamfunnet tilbyr. Når man samtidig fører en integreringspolitikk som handler mer om rettigheter og tilrettelegging for «egen kultur» enn å sette krav – og makt bak kravene – om verdiassimilering inn i norsk kultur, kan ingen la seg overraske av hva resultatet for mange blir.
Da Carl I. Hagen sa at innvandrere måtte lære seg norsk for noe over 30 år siden, oppfattet mange det som rasistisk. Det sier noe om hvor på viddene vi var – og fortsatt er. For om det er gjengs oppfatning i dag at innvandrere skal lære det norske språket, så er det mange andre kulturelle koder og praksiser vi dessverre fortsatt aksepterer eller ikke slår ned på. Ja, noen endog finansierer vi over felleskassen.
Politimester Sjøvold er derimot langt mer forsiktig. Til NTB er han «tydelig på at problemene ofte starter med fattigdom og sosiale problemer, og at dårlig integrering kan være en av årsakene til dette». Nei, Sjøvold, problemet starter ikke der, sosiøkonomiske faktorer bare bidrar til å forsterke problemet, ikke minst med stadig tøffere virkemidler: Derfor er volden råere og mer knivvold – og mer vil det bli, fordi vi ikke evner å sette i verk tøffe mottiltak nå.
Forflytt problemet
Sjøvold tror problemet lar seg løse ved færre innvandrere i Oslo.
– Jeg mener at hvis det kommer mange nye innvandrere nå, så bør de bosettes andre steder enn i Oslo. Jeg skjønner godt at mange gjerne vil inn der de har mange kjente, men det skaper en utfordring for integreringen, noe ingen er tjent med, sier Sjøvold, og fortsetter:
– Jeg tror det er viktig at innvandrerbefolkningen bør spres mer over hele Norge. Det er lettere å bli integrert på mindre steder. Hvis man kommer inn i et miljø med 1.000 andre som snakker samme språk, så trenger man ikke å utfordre seg selv på samme måte for å lære koder, språk og for å bli del av et større samfunn. Det blir vanskeligere å integreres, sier han.
Like barn leker best, ingen tvil om det. Men svaret er ikke en forflytning av problemet. Svaret er innvandringsstopp av den ikke-bærekraftige innvandringen. Så er det faktisk et spørsmål, for Oslos del, om en del av innvandrerne som allerede bor i hovedstaden må tvangsflyttes.
Dette vil kunne omfatte dem som i dag ikke er selvforsørgende – men hvem vil ta imot dem? For Sjøvold påpeker at «mange kommuner har sagt at de har kapasitet til å ta imot flere flyktninger, og at de gjerne vil det,» men tror han virkelig at så mange av de samme kommunene er like «hjertevarme» hvis det ikke følger statlige penger med? Tror han ikke mange kommuner spekulerer i at mange flyktninger etter en tid trekker til Oslo – nettopp fordi de der «har mange kjente»?
Klassiske problemer
Tror virkelig Sjøvold at kommuner i landet ønsker seg følgende problemer:
– Vi skal ikke undervurdere at mange av ungdommene opplever trangboddhet og språkproblemer. De kommer på skolen og snakker ikke godt norsk, de mangler mestringsarenaer. I tillegg er de ofte fattige. Man skal ikke se bort ifra at noen raner for å skaffe seg fine klær og mobiltelefon. Dette er klassiske problemer, og mange av disse utfordringene må løses av andre enn politiet.
Nettopp, det er klassiske problemer som (også) må løses av andre enn politiet. Men hvis politiet blir politi igjen, altså fanger kriminelle, så må politikerne bli politikere igjen og gi politiet og støtteapparatet rundt de nødvendige verktøy – og ansvarliggjøre foreldrene. I tillegg må politikerne snart innse at integreringsproblemene ikke løser seg ved å si at de «må lære godt norsk, få kvalifikasjoner og komme i arbeid», de må finne ut hvordan det skal skje.
I tillegg må politikerne finne ut av hvordan kriminalitsutviklingen, både den råere volden samt ungdoms- og gjengproblematikken, skal stoppes. De vet nok hvordan, men de tør ikke. Derfor springer de til forskere og andre «eksperter» som snakker dem etter kjeften. Så kan de fortsette lykkelig i sin villfarelse.
La meg minne om følgende sitat: «Forskerne har tallmaterialet fra Oslopolitiet når det gjelder narkotika og voldtekt. Det fikk de overlevert av oss. I rapporten så legger jeg merke til at disse tallene er forsøkt bortforklart. Og det må jeg si at jeg ikke setter noe pris på.» Sitatet er fra den gang politiledelsen snakket sant. Siden har vi sett hvordan det har gått.
Skal vi ta sannheten tilbake?