Sentios partibarometer utført for Nettavisen og Amedia for februar må fremstå som et skrekkscenario for Regjeringen. Samtlige av regjeringspartiene går tilbake, Høyre og FrP med hhv 2,6 og 2,4 prosentpoeng, og ender på 21,1 og 10,8 prosent. Lille Venstre går tilbake hele 2,0 prosentpoeng og er snart borte med sine 2,3 prosent. Det er ingen regjeringsfest for KrF heller, som holder seg stabil under sperregrensa på 3,4 prosent (en liten tilbakegang på 0,1).
Dermed ender dagens Regjering med en samlet oppslutning på 38,3 prosent. Du snakker om å bli banket gul og blå.
På motsatt side kan man derimot godte seg, aller mest i Sp. Partier når nye høyder 15,6 prosent oppslutning, en fremgang på 2,2 prosentpoeng. Det er lenge siden Sp har sett slike tall, og Rødt har vel aldri sett slike tall de nå operer med: Med en fremgang på 2 prosentpoeng ender partiet nå i februar på 5,1 prosent. Også Ap og SV har fremgang, begge på 1,1 prosentpoeng, og ender på hhv 27,4 og 8 prosent. MDG holder seg på 3,9 (fremgang på 0,1).
Samlet i rødgrønn blokk snakker vi 63,9 prosent. Ap og Sp ville utgjøre 43 prosent, og dytter vi på SV ville de hatt flertall med 51 prosent. Inkluderes også MDG er vi på 56,1 prosent.
Kanskje på tide at Erna & co. skifter strategi?
En god start kunne jo være, noe Erna har vist seg god til, å flørte med Sp. Hadde Solberg-regjeringen hatt Sp med på laget, ville den hatt 53,9 prosent ut fra dagens måling. Og i den formen som Sp har vært over tid, så kan det være at de har truffet en nerve i folket – rett og slett fordi folket tror at Sp vil dem vel.
Motsatt er det med Solberg-regjeringen. Flere og flere mister motet. Globalisering og internasjonale saker er nok fint for regjeringsmedlemmenes videre karriere, men bidrar det til at det går «uår i folket» kan de vinke farvel til videre regjeringsmakt – uten at politikerne synes å bry seg nevneverdig om det. For det er det nok av eksempler på, så langt fra den rødgrønne siden, men snart kan det være de blå som vanker i de internasjonale kretser der stettglassene er like høye som smørbrødene.
Så kunne FrP begynt å ta ansvar. Nå ser vi snart bare Siv når det er middager i Norges Bank, og der diskuteres ikke innvandring og kostnader, selv om en slik debatt nettopp burde bli tatt der. Og det har Siv all verdens mulighet til å gjøre. Når hun ikke gjør det, så snakker vi snart et parti som er mindre enn SV. FrP leverer for dårlig på sin kjernepolitikk. Og ja, vi vet, dere har bare så og så mange prosent å skilte med – men se så hva mikropartiene i regjering klarer å stelle i stand.
Bedre blir det selvsagt heller ikke av at regjeringsprosjektet i seg selv fremstår som et spleiselag av folk som ikke fordrar hverandre politisk. For hva mener Venstre-Trine regjeringsprosjektet har å tjene på at Venstre legger seg i krangel med FrP gang på gang? Sist nå i Black Box Teaterets forestilling «Ways of seeing» og den påfølgendedebatten, der kulturminister Trine synes å blåse en lang marsj i angrepene og trusselbrevene til FrP-justisministeren og hans familie, og øker bevilgningen til teateret. For det handler om ytringsfriheten i kunsten, sier hun, og er overrasket over at FrP ikke har en mer «grunnleggende liberal holdning». Men det handler ikke om ytringsfrihet, det handler om teaterets metoder, Grande! Snikfilming og overvåking er ikke greit, som for øvrig – absurd nok – er foretillingens budskap.
Spørsmålet er om ikke folk går så lei at de ikke lengre vet hvem de skal stemme på. Det blir «enklere» å velge partier i opposisjon, for der gjør de mindre ugagn.