I kveld ble det kjent at justisminister Tor Mikkel Waras bolig ble angrepet nok en gang. Denne gangen ble det funnet «en mistenkelig gjenstand» ved 19-tiden som utløste tilkalling av bombegruppen.
Den mistenkelige gjenstanden skal ha vært festet til familiens bil, som flasker i et flere meter langt tøystykke, jamfør faksimile fra NRKs nyhetssak. Bombegruppa skal ha konkludert med at gjenstandene er ufarlig.
Dette er ekstremt pinlig for både politiet og PST.
Det er tredje gangen på kort tid at Wara og familien opplever et angrep. Det første var natt til 6. desember, deretter midt på dagen 17. januar, der det også ble funnet et trusselbrev i postkassen til familien, og nå på tidlig på kvelden 11. februar. Verken politiet eller PST har klart å oppklare de tidligere hendelsene, og det kan synes som om justisminsteren er tryggere utenfor enn i sitt eget hjem. Hans familie må derimot satse på at vi snakket amatørskap som peker nese til politi og PST.
For hvordan kunne noen – nok en gang – ta seg så nært familiens bolig med skumle hensikter?
Angrepene på Wara og familiens eiendom startet rett etter at Black Box Teateret hadde avsluttet visningene av teaterforestillingen «Ways of seeing», som snikfilmet en rekke boliger, deriblant Waras bolig, med formål å «avdekke et rasistisk nettverk». Waras kone, Laila Anita Bertheussen, anmeldte teateret, men anmeldelsen ble henlagt midt i januar. For kort tid siden ble det kjent at hun anket henleggelsen.
Teateret har avvist at de har gjort noe ulovlig, og hevdet at enhver kobling til forestillingen er konspirasjoner, fremsatt av høyreekstreme og rasister. Dette inkluderer også undertegnede.
Samtidig kan det handle om noe mer. Så vidt vi vet, som vi ikke har fått verifisert, snakker vi om flere trusselbrev. Også brev som knytter det hele konkret til det moralske konkursboet av et teater.
Er det bare noen som er ute etter oppmerksomhet? Noen pubertale pøbler som ikke skjønner hva et frihetsorientert og godt samfunn som Norge handler om?
Det er vanskelig å vite, men vi registrerer at gammelmediene er lite interessert i å følge saken(e) opp. Snart står både den «kunstneriske friheten» og «pressefriheten» i skammekroken og tigger om mere penger fra skattebetalerne.