(LANGLESING): En helt spesiell hendelse rystet Storbritannia tidlig i 2015 og har en direkte kobling til London-bydelen Tower Hamlets’ omfattende ekstremisme, en bydel som i en dokumentar på Channel 4 i sin tid ble omtalt som «Britain’s Islamic Republick». Et kallenavn som må kunne karakteriseres som særdeles treffende.
Hendelsen fire år tilbake i tid, fikk i går ny aktualitet, ettersom en av jentene som rømte nå har gitt lyd fra seg: Shamima Begum (19), høygravid, vil hjem til London. At hun ikke angrer på det hun har vært med på, endog ikke brydde seg da hun så det første avhuggede hodet i en søppelbøtte i Syria, skal vi la ligge i denne runden. Fokuset vårt er hvordan jenter kunne finne på å tilslutte seg Den islamske staten. Her ligger det nemlig begravd usedvanlig viktig politisk informasjon.
«Sjokket» da jentene forsvant
Det kom frem tidlig i 2015 at fire skolevenninner på 15 og 16 år i det stille hadde forlatt hjemmene sine i denne bydelen og sluttet seg til Den islamske staten. Dette er en historie om det som for omverdenen så ut til å være helt utenkelig og komplett uforståelig. Alle jentene ble nemlig omtalt som velfungerende og skoleflinke. Få i omgivelsene kunne peke på noe som helst som hadde vekket bekymrede tanker i perioden før de dro.
De tre jentene som tok seg til IS tidlig i 2015. Her gjennom sikkerhetskontrollen på Heathrow. Bildet gikk nær sagt verden over. Shamima til høyre.
I begynnelsen het det fra ulike hold, som skolens ledelse, at jentene måtte ha blitt ideologisk forpestet på nettet. Denne teorien ble støttet fullt ut av talsmannen for East London Mosque (ELM) i bydelen Tower Hamlets. Muhammad Abdul Bari heter han. ELM er en direkte avlegger, som Islamic Cultural Centre i Oslo også er det, av pakistanske Maulana Maududis ideologi. Maududi er ikke hvem som helst, han er en ideologisk rockestjerne for sunniislamister og anses å være en av forrige århundrets mest innflytelsesrike islamister, og også inspirator til opprettelsen av både Taliban og al-Qaida. Bari var tidligere også generalsekretær i Muslim Council of Britain (2006 – 2010), tilsvarende vårt Islamsk Råd Norge, og president i Islamic Forum of Europa (IFE) som holder til på innsiden av ELM-komplekset. Så hva hadde Bari å si til forsvinningen?
Bari forklarte at det eneste man visste var at en av jentene hadde hatt kontakt på sosiale medier, Twitter, med en skotskpakistansk kvinne som allerede var i Den islamske staten før jentene dro: «De (jentene) ble definitivt overbevist av sleipe IS-media. Jeg mener det var en nettradikalisering», hevdet Bari uten å blunke.
Nøkkelen til å forstå hva som hadde skjedd, kunne ved første øyekast se ut til å henge rundt halsen på den første som dro, 15-åringen Sharmeena. Hennes nærmeste familie og slektninger fortalte følgende: Sharmeena mistet moren på kun 33 år i kreft i 2013 og var i dyp sorg. Jenta som ikke hadde vært opptatt av islam, men av popmusikk og fjernsynsdrama som EastEnders, begynte å vise økende interesse for religion gjennom bønn og ved å ta på seg hijab. Dette skjedde samtidig med at hun hadde begynt å frekventere ELM, mer spesifikt IFE og kvinnegruppen deres Sisters Forum. Jenta, som bodde hos bestemoren etter at faren giftet seg på nytt, ringte stadig til faren for å få han til å kjøre henne til og fra moskeen. Faren ante fred og ingen fare, fortalte han britiske medier, det til tross for at ekstremismen i ELM fem år tidligere ble blottlagt i dokumentaren Undercover Mosque. Datterens islaminteresse anså han å være hennes måte å takle sorgen på, fortsatte han.
Sharmeena, den første av dem som dro. Privat foto.
Påstanden fra jentas slektninger var at i Sisters Forum ble Sharmeena fortalt av de kvinnelige lærerne at hun kunne «gjenforenes med moren i paradis hvis hun døde i kamp for IS i Syria».
Sharmeena lånte penger av bestemoren, 500 pund, for angivelig å ta seg en handletur på byen. Pengene gikk til flybillett til Tyrkia i desember 2014. To måneder senere forsvant hennes tre nærmeste skolevenninner samme vei. Det viste seg at Sharmeena før avreisen i desember hadde introdusert de tre venninnene til samme Sisters Forum.
Sharmeenas far var tilbakeholden med å beskylde moskeen for å ha hjernevasket datteren. Andre slektninger la lite skjul på hva de mente: «De (Sisters Forum) fortalte henne ting, som at hvis hun drar og dør i Syria går hun til paradis der hun ville møte moren,» forteller en onkel som er helt overbevist om at jentas forvandling skjedde i moskeen. Samme overbevisning deler en annen slektning som mottok telefon fra Sharmeena fra Syria, der hun nettopp fortalte at hvis hun dør, «drar jeg til mor».
Sisters Forum og IFE vedgikk at jentene muligens hadde besøkt moskeen. Men ettersom det er «tusener av bedende der ukentlig», kunne de derfor verken avkrefte eller bekrefte hva Sharmeenas far og andre påstod, hette det.
Så kom følgende frem: Ytterligere fem jenter ved samme skole og i samme alder prøvde også å reise til Den islamske staten. Den ene ble stoppet på flyplassen idet flyet hennes var i ferd med å ta av fra rullebanen. Dette skjedde et par uker før Sharmeena forlot hjemlandet. Denne 15-åringen var også i vennekretsen til Sharmeena. Det samme var de fire andre jentene som myndighetene konfiskerte passene til i mars 2015 grunnet mistanke om forestående utreiser.
Ni jenter, alle venninner og elever på samme skole. Det eneste sporet skulle altså være Sisters Forum. Men hvorfor tar unge steget inn i en ekstrem moskés kvinnegruppe? Dette spørsmålet unngikk de fleste å grave i. Tvert om rettet muslimske talspersoner og familiene til jentene konsekvent skytset mot politi og myndigheter for å ha sviktet: Myndighetene
sviktet fordi arbeidet for å forebygge ekstremisme stigmatiserer og fremmedgjør de unge, het det, mens politiet sviktet fordi de ikke stoppet jentene før avreise, lød anklagene.
Gråtende far med bamse i fanget
Så sprakk det noe opp: Faren til 15-åringen som forlot Storbritannia i februar, identifiseres på videoopptak som sentral i en militant antivestlig demonstrasjon i 2012. Demonstrasjonen ble ledet av Storbritannias mest kjente shariaforkjemper, den britiskfødte advokaten Anjem Choudary, som i august 2015 ble siktet under terrorlovgivningen for å ha oppfordret folk til å krige for Den islamske staten, og som per i dag sitter i fengsel grunnet terrorelaterte aktiviteter.
Demonstrasjonen der faren, ringet inn, deltok. Skjermdump Daily Mail.
Denne demonstrasjonen ble utløst av filmen «Innocence of Muslims», som Islamsk Råd Norge og moskeer også her arrangerte massedemonstrasjon mot i 2012 på Youngstorget. Mens amerikanske og israelske flagg ble satt i flammer, runget disse hovedbuskapene fra demonstrantene i England: «Muslimer skaI knuse korsfarerne,» og «Sharia skal dominere hele verden».
I samme demonstrasjon deltok faktisk også en av de to som året etter drepte soldaten Lee Rigby på åpen gate i London.
Faren til jenta på 15 år som lot seg verve til Syria-krigen, hadde gråtkvalt stått frem i videointervju før avsløringen av hans deltakelse i den militante demonstrasjonen. Med en teddybjørn i fanget, fortalte han at det var «ingen tegn» hos jenta som tydet på ekstremisme. Han forstod ikke hvordan «dette kunne skje». Uttalelsene fremstod med ett i et noe annet lys.
Bakteppet ble også tydeligere da søkelyset ble rettet mot skolen som alle jentene gikk på. Flere av de ansatte, kvinner som menn, kunne knyttes til åpenbar ekstremisme, som å oppfordre til jihad mot kafir, fremme hatpredikanter og utvise sympati for terrordømte. Flere var medlemmer av Brorskapet og grupper som sikkerhetsmyndighetene mener er rekrutteringsplattformer til terrorgrupper. Om ikke dette skulle sjokkere, så løfter man kanskje på øyenbrynene av neste avsløring som kom: I utdanningsetaten i Tower Hamlet, har en mann med en grusom fortid hatt tilhørighet. Abu Sayeed deltok nemlig i folkemordet i Bangladesh gjennom kommandogruppen til Jamaat-partiet, Al-Badr, der han var et «seniormedlem». Da bør det heller ikke overraske at en kvinnelig byråd uttalte i et byrådsmøte i 2013 at IFE «utfører mange jobber for Tower Hamlets lokalbefolkning. De jobber for leger, sykehus og lokale skoler. De jobber med lærere».
Gatebilde i bydelen Tower Hamlets i London. Nikab er vanligere enn hva jeg har observet i storbyer i Pakistan. Foto: HRS
Stiftelsen Quillam Foundation slo fast i en rapport i 2014 at «den store majoriteten» som verves til ekstremisme, først kommer i kontakt med ekstremismen i sosiale nettverk i nærmiljøene sine og ikke på nettet. Nettaktiviteten kommer som et resultat av at man allerede er bevandret i ekstremisme. Den samme konklusjonen har britiske sikkerhetsmyndigheter trukket. Ikke-voldelige islamske grupper som prediker hat mot Vestens demokrati var det ideologiske rullebeltet som transporterer noen av de unge videre til Den islamske staten. De som ikke reiser, de kjemper en ideologisk kamp mot hjemlandet sitt nettopp på hjemmebane.
Denne realiteten er vanskelig for mediene og politikerne å svelge for åpen scene. Angsten for r- og i-ordet (rasisme, islamofobi) får dem til å stupe ned i nærmeste grøftekant. Med dette begrensede utkikkspunktet tilsløres forhold som ligger åpent i dagen, applaudert av de sharia-lidenskapelige muslimenes talspersoner som forholder seg ført og fremst til Muhammeds maktepoke fra Medina. Fra sistnevnte hold utpekes disse faktorene som årsaker til at unge velger ekstremisme: Nettpropaganda, britisk utenrikspolitikk, fattigdom, selvsagt også islamofobi og rasisme, og utilbørlig press på ulike miljø som politiet har under oppsikt, ikke så ulikt forholdene i Norge, med andre ord. De unge er altså ene og alene ofre for det britiske samfunnets mangler og feilgrep. Ren manipulasjon og rett ut løgn i tillegg.
Jihadhustruer – hvorfor gikk det så galt?
Jeg tror vi kan si at det hele handler om å unnslippe den skrekkinngytende elefanten som trasker rundt i rommene og gatene i Tower Hamletst. De ni skolevenninnene hadde etter alle solemerker gradvis fått næring til den ideologiske islamformørkelsen i omgivelsene sine. Ikke bare på skolen, i hjemmet og/eller i moskeen, men i en hel bydel der de vokste opp.
Sharmeenas far før han ble avslørt som ekstremist. Daily Mail.
I fire år har disse fire skolevenninnene nå levd i Den islamske staten i Syra som jihadhustruer, mens de derfra har prøvd å verve nye jihadbruder blant jenter i Tower Hamlets via nettet. Tilbudene som eksempelvis datteren til mannen med bamsen i fanget sendte på sosiale medier, var endog å bli kone nummer to til IS-krigere. I går kom det frem at den ene av dem ble giftet bort ti dager etter ankomst til en hollandsk konvertitt, mens hun som nå vil hjem, høygravide Shamima Begum, allerede har født to barn hos IS som begge er døde av noe uklare årsaker.
Hvordan det kunne gå så galt i Tower Hamlets vitner det følgende dokumentet om. En stor del av svaret ligger nemlig i Whitechapel Road. Jeg tok turen dit i 2011, til nevnte East London Mosque
(ELM), den største islamske institusjonen i Europa. Moskeen og dens mange underorganisasjoner hadde på dette tidspunktet mottatt over 100 millioner kroner i offentlig støtte gjennom årene til blant annet å reise moské og finansiere aktiviteter for å bedre integreringen av muslimer. I perioden 2006 -2011 mottok ELM og undergruppene så mye som i overkant av 30 millioner kroner. I tillegg har Saudi-Arabia og Kuwait vært sjenerøse med ukjente størrelser på pengegaver.
En del av moskékomplekset East London Mosque. Foto: HRS
ELM er et enormt kompleks med bygninger, der kjernen er moskeen med 22 meter høye minareter og kuppel. Moskeens mange organisasjoner og institusjoner befinner seg på innsiden av dette tre etasjers komplekset som strekker seg over 100 meter langs gateplan. Mobilkameraet mitt zoomet inn et dørskilt som fortalte at ikke bare IFE, altså Islamic Forum Europe, holder til her. Også Islamic Forum Trust, Dignity Community Care, Al-Amin Trust, Trust Global Limited og Muslim Aid, har sine lokaler her. Dette er én dørinngang. Andre dørinnganger hører eksempelvis til London Muslim Center. På inngangsdøren fortalte en plakat den gang at ettersom senteret er «tilknyttet moskeen», må besøkende være kledd «anstendig», «ingen shorts eller avslørende topp», het det.
En egen bygning i komplekset er viet kun kvinner, Maryam Centre. Her er det i tillegg til bønnerom og klasserom for jenter, blant annet helse- og treningsklubb. Plakater forteller også om religiøse tjenester, som ved vold i hjemmet.
Moskeens hoveddør er reservert menn, og den er dobbelt så stor som sideinngangen for kvinner. Moskeens to kjønnsdelte bønnehaller kan romme opptil 15 000 bedende. Like ved moskeens hovedinngang, og i samme bygningskompleks, ligger bokhandelen Blackstone, et navn som nok henspeiler på den hellige steinen i Mekka, kabaen. Den ene kvinnelige butikkansatte jeg møtte vandret rundt i niqab mellom bokhyller med først og fremst islamsk litteratur på arabisk og urdu. Det tok meg dog kort tid å finne frem til en av de populære forfatterne, Yusuf al-Qaradawi, og en av hans mest solgte bøker, The Lawful and Prohibited in Islam, Det tillatte og forbudte i islam. I boken på 353 sider blir man fortalt at menn ikke må bruke silke (som blant andre den norske statsborgeren Muhammad Usman Rana er så opptatt av), mens kvinner kan bruke silke, og at menn ikke må bruke gull, mens gull er tillatt for kvinner. Alle livets områder er behørig dekket, som fra tillatte og forbudte leketøy for barn til hva som defineres som ulovlig samleie. En annen populær forfatter er (selvsagt) Maududi. Hans bok fra 1939, Purdah and the Status of Woman in Islam, Adskillelse av kjønnene og kvinnens status i islam, som blant annet tar et oppgjør med kvinners bruk av parfyme og klakkende hæler. Kvinner skal verken kunne luktes eller høres, for slik ikke å friste (stakkars) menn. Denne boken hadde fått en sentral plassering i butikklokalet. Det samme gjaldt boken hans Let Us Be Muslims, La oss være muslimer, en bok som staker ut veien for islams politiske doktrine. Kvinnen i niqab kunne lede meg til mengder av Maududi-litteratur på urdu i lokalet, det samme gjelder gigantverk med hadithsamlinger på arabisk.
Det er kanskje unødvendig å si at det ikke finnes en seksjon med islamkritiske bøker i Blackstone?
ELM har hyppig blitt frekventert av nasjonale og internasjonale topper innen politikken, som statsråder og Londons ordførere gjennom tidene, som Boris Johnson i sin tid for de konservative, og også utenriksminister inntil i fjor. Sistnevnte uttalte seg euforisk til britisk fjernsyn fra innsiden av moskeen etter et frokostmøte om denne «mest fantastiske» London-moskeen og det «enorme arbeidet» ansatte og medlemmer legger for dagen ved blant annet å «bryte ned fordommer» mot islam. Også Prins Charles har besøkt moskeen og lovprist moskeens arbeid og religionen islam, som da han i 2001 uttalte dette fra talestolen: «Jeg mener det er langt mer som forener enn som skiller de ulike trosretningene i dette landet.» Kanskje prinsen har fått nye tanker etter alle jentene som forsvant fra Tower Hamlets etter kontakt med kvinner på innsiden av denen moskeen?
Ekstremisme i bøtter og spann
Nå er det slik at det aldri har vært en hemmelighet at moskeen er en direkte avlegger av Maududis ideologi og hans religionspolitiske parti Jamaat-i-islami. Det har heller ikke vært en hemmelighet at den mest maktfulle gruppen på innsiden av moskeen, IFE, er grunnlagt av en massemorder fra den svært blodige krigen mellom Øst- og Vest-Pakistan i 1971, definert som et folkemord på bengalerne. Med hjelp av lokale bengalske kollaboratører anslås det at vestpakistanske soldater drepte opptil 3 millioner mennesker og voldtok minimum
200 000 kvinner i det som i dag er Bangladesh. Kollaboratørene var ikke minst medlemmer av partiet Jamaat-i-islami, som er tilfellet med grunnlegger av britiske IFE, journalisten Chowdhury Mueen-Uddin.
Mueen-Udin, skjermdump Al Jazeera.
Uddin stakk fra landet idet Bangladesh så dagens lys i 1971 og fikk statsborgerskap i Storbritannia. Først i 2013 ble han dømt in absentia av et internasjonalt krigstribunal for drap på ni universitetslærere, seks journalister og tre leger. Uddin var sentral i en hemmelig kommandogruppe i Jamaat-partiet, Al-Badr, som stod bak «hundrevis av drap på fremstående bengalske professorer, leger, advokater og journalister». Uddin ble dømt til døden ved henging for systematiske massakre på intellektuelle, men ble ikke utlevert til Bangladesh grunnet dødsdommen.
Uddin var fra 1978 sekretær i East London Mosque, for så å bli utpekt som viseformann for både moskeen og London Muslim Center frem til han gikk av i 2009. Han var også sentral i å starte opp Storbritannias svar på Islamsk Råd Norge, Muslim Council of Britain. Gjennom årene har ELM, med IFE og alle andre tilknyttede grupper på innsiden av moskékomplekset, vært et verbalt fyrtårn for toleranse, moderasjon, antiterror, harmoni, samhold på tvers av etnisitet og religion, og «inkludering av muslimer i det pluralistiske Storbritannia.
Men i 2010 dukket det imidlertid opp noen festbremsere. Reportere fra nevnte Channel 4 allierte seg med muslimer med kjennskap til indre forhold i moskékomplekset og hvordan de systematisk infiltrerte lokalpolitikken i bydelen. Noen av de muslimske kildene, kvinner som menn, var villige til å ta på seg skjult kamera, mens andre, som nå jobber mot ekstremisme i verdslige organisasjoner, stilte opp for åpent kamera. Det var dette som ble til den rystende dokumentaren «Britain’s Islamic Republic» (Channel 4), et stykke samtidshistorie Europa aldri hadde sett før. Fra innsiden av moskeen avsløres det hvordan den ene hatpredikanten etter den andre står på talerstolen og sprer de mest uhyrlige holdninger, som når det lyder slik: «Enhver kvinne som kommer ut av huset sitt, som har parfymert seg, hvert eneste øye som ser på henne, hun er en utro kvinne. Den horete kvinnen og den horete mannen, pisk dem 100 ganger.»
Den drepte al-Qaidaideologen Anwar al-Awlaki er en annen som løftes inn i moskeen, da gjennom videotaler, forhåndsannonsert i moskeens lokaler eksempelvis på plakat der New York utsettes for et tentativt massivt terrorangrep. Bilal Philips, nå er nektet innreise til Danmark, har også vært en ettertraktet islamforkynner. For å nevne et par av de mange ekstremistene som promoteres overfor moskeens medlemmer og besøkende.
-Vi er som guttespeideren
Den samme ekstremismen avkles i IFE. Her får vi se gruppens kvinner på innsiden som benytter Maududis bok La oss være muslimer, som er en «nøkkeltekst» i indoktrinering av medsøstre. Som den kvinnelige læreren forklarer Channel 4s reporter med skjult kamera mens hun blar i denne boken: «Vi kan ikke si at det er nok å be fem ganger om dagen.
Nei. Vi må akseptere hvert eneste aspekt ved islam. Politisk aspekt, økonomisk aspekt, fordi islam tilbyr alle løsningene, ja? Allah gir oss alt, sharia dekker alt, hvert aspekt ved livet.»
At Maududi er ledestjernen til IFE, bekreftes også av en som vokste opp med IFE, Rashad Ali. Familiens hans var sentral i ledelsen der, og nå jobber Ali i en gruppe mot ekstremisme. Ali bekrefter den «sterke islamistiske ideologien», inkludert Maududis legitimering av hellig krig. Videre sier han dette: «Perspektivet deres er at man grunnleggende må gjøre alt som trengs for å nå målet. Hvis du må knytte deg til et verdslig (politisk) parti for å få innflytelse, så blir du endog med i et verdslig parti for å få innflytelse.»
Maududi.
Selv sier ELM utad at verken moskeen, IFE eller andre i komplekset i denne gaten, følger en eneste spesifikk retning innen islam annet enn sunniislam. De «assisterer kun medlemmene i å utforske og utvikle sin religiøse forståelse». IFE er å sammenlikne med «guttespeideren», heter det.
Vel, i en brosjyre som IFE gjennom årene har distribuert, sies det følgende: Vi skal endre «hele samfunnets infrastruktur, institusjonene, kulturen, den politiske ordenen og trosbekjennelsen … fra uvitenhet til islam».
Det som har foregått i Tower Hamlets (og andre steder på de britiske øyene) er nettopp hva Rashad Ali beskrev åpent foran kamera. Ekstreme moskeer som ELM, og nær sagt et hav av tilknyttede organisasjoner anført av IFE, sjonglerer rundt i hverandres styrer og skifter på rollen som talsperson. Derfra har veien gått videre til å infiltrere politiske parti lokalt, særlig det britiske Arbeiderpartiet Labour. Gruppen oppmuntrer egne medlemmer og sympatisører til å melde seg inn i Labour, eller et annet parti de mener er gunstig for islams sak, og til å møte opp ved nominasjonsmøter der de er instruert på forhånd om hvem det skal stemmes på. Og gjennom å oppnå politiske posisjoner, islamiserer de sine omgivelser ved å opprette egne nye islamske organisasjoner og kutte støtten til verdslige kulturelle organisasjoner med bånd til Bangladesh og Pakistan. Det politiske livet korrumperes og utvikles i en retning som minner mer og mer om land som Pakistan og Bangladesh.
I 2015 hadde Tower Hamlets en muslimsk befolkning (selvrapportert av innbyggerne) på 38 prosent. Dette er den høyeste andelen muslimer i en by/bydel i England og Wales.
Skjermdump fra den nye dokumentaren om Robinson, der han ler hjertelig av påstander om at han er rasist.
En demografisk og ideologisk kalddusj
Jeg tror at en integreringsminister som Jan Tore Sanner, og en innvandringsminister som Tor Mikkel Wara, ville ha opplevd en særdeles bratt læringskurve ved å ta en studietur til den islamske republikken Tower Hamlets. Kanskje det ville gitt Sanner en oppvåkning i forhold til elefanten i rommet opp mot integreringens virkelige utfordringer? For det er ikke sikhene, hinduene etc som er problemet. Det er som Tommy Robinson sier det i en fersk dokumentar om sin hjemby Luton: Luton er en by bygd opp av innvandrere, fra Jamaica, Bulgaria, Italia, min mor var irsk innvandrer. Alle de ulike etniske gruppene var hans venner, sier han. De var som hans «familie», så tett var de på tvers av etnisitet. Luton hadde en velfungerende multikulturell/-etnisk by, men så begynte islam å vokse. – Da Merkel i 2010 sa at multikulturalismen har feilet, var det en veik måte å si at islam har feilet, sier han. Da Robinson ble født i 1982, var den en moské i byen. – I dag er det 35 moskeer, kan han fortelle.
Og for Wara ville det kanskje bli en demografisk kalddusj å oppleve at den islamske verdens kultur, normer og regler så raskt kan dominere det som var en kristen kultur. Hva sier det oss om dagens nivå på innvandring fra land som Pakistan, Afghanistan, Somalia, Irak osv? Kulturell bærekraft? Neppe, hvis vi ikke luller oss inn i tanker om at Norge er et helt særegent sted på planeten.
Med seg på studieturen bør de selvsagt invitere Skei Grande og Roppstad, som så gjerne vil avvikle det Norge vi en gang kjente i enda raskere tempo enn Høyre og Ap.
I utgangspunktet var de fire jentene og skoleveninnene som endte opp i Syria helt vanlige uskyldige barn. Så kom ekstremismen og hogg fatt i dem i deres nærmeste omgivelser, etterfulgt av løgnene fra lokalt muslimsk lederhold, og islams kamp i de samme omgivelsene for å forpeste jentene ideologisk kunne fortsette ufortrødent.
Det bygger seg opp til svært farlige ideologiske tider i Vest-Europa. Ytterpunktene tror på den ene siden at det ender i borgerkrig, på den andre siden viftes det med FN-flagget i troen på at islam egentlig er ganske lik kristendommen, så derfor går det seg nok til med tiden. Selv mener jeg utgangen i dag er umulig å spå. Det som synes sikkert, er at dette umulig kan ende bra i et humant og demokratisk lys.
Det er denne svært alvorlige situasjonen politisk ledelse gjennom årene har satt oss i, med hjelpende hoder og hender i mediene og akademia. Vi vet med andre ord ikke hva som venter oss i nær fremtid. Denne usikkerheten vi borgere er påført, tærer på livskvaliteten, og akkurat det er kanskje den aller største politiske synden her og nå.