Oslo politidistrikt (OP) presenterte onsdag statistikk for anmeldt kriminalitet i hovedstaden for 2018. Så langt er den omtalt av TV 2 og NRK, men ingen av dem lenker til rapporten, og den er ikke å finne på nett. (Lagt til: Den er i ettertid publisert hos OP, og er å finne her)
Ifølge overnevnte kilder viser rapporten at Oslo får stadig flere mindreårige lovbrytere som anmeldes gjentatte ganger. Dette skjer på tross av fjorårets innsats mot de ungdomskriminelle miljøene, som for øvrig kom på plass etter at det ble kjent at kriminalitetsutviklingen i hovedstaden slett ikke var det glansbildet som politiet har forfektet og som gammelmediene slukte rått.
Tallet for 2018 skal være 182 registrerte unge gjengangere i Oslo kommune. Teller man med hele politidistriktet (som er sammenslått med tidligere Asker og Bærum politidistrikt) er tallet 197. Med andre ord er de fleste unge gjengangerne å finne i Oslo.
I 2017 var tallet for Oslo 151. Samtidig er dette tall som krever en nyansering. Da tallene for 2017 ble fremlagt kommenterte lederen for politiets forebyggende avdeling i Oslo sentrum, Geir Tveit, at dette er unge gjengangere mellom 10 og 17 år som har fire eller flere anmeldelser i løpet av et år. Men anmeldelsene er ikke vektet etter alvorlighetsgrad. Det kan være alt fra nasking, kjøring av moped uten førerkort til alvorlig kriminalitet. Tveit påpekte videre at tallet på unge lovbrytere nok er betraktelig høyere. Da politiet tok en telling på ungdom med tre saker eller mer, endte de opp med 263 unge lovbrytere i 2017.
Tøffere prioriteringer
Til tross for forsterket innsats mot ungdomskriminalitet, spesielt i de bydelene som er sterkest berørt, og da snakker vi bydeler i Oslo øst med høy innvandrertetthet (som det ikke snakkes altfor høyt om), så fortsetter økningen.
Politimester i Oslo, Hans Sverre Sjøvold, sier til TV 2 at de jobber forebyggende med problemstillingen, men at kampen ikke blir vunnet over natten. «Dette er noe som tar tid,» konkluderer Sjøvold.
Og selv om det er snakk om 182 registrerte gjengangere mener Sjøvold at det er en hard kjerne politiet bør fokusere innsatsen mot.
– Vi har brutt tallene ned, og ser at vi kanskje bør konsentrere oss om en mye mindre gruppe en de 182 som er nevnt i rapporten. Mange av dem begår ikke alvorlig kriminalitet, sier Sjøvold, og varsler at politiet vil gjøre tøffere prioriteringer, sier Sjøvold.
Så kan en vel legge til at det nok er en del av dem med to og tre saker som også begår alvorlig kriminalitet, og at det nok bør fokuserer på dem også før de havner i kategorien «fire eller flere».
Frihetsberøves
Politimester Sjøvold gjentar sitt budskap fra i fjor om at en del av disse ungdommene antakelig må frihetsberøves. Men han prøver igjen å unngå å bruke «ungdomsfengsel», for da reiser nok de sosionomiserte – i overført betydning – i politiet og politikken bust. Det er de som tror at straff ikke virker og at ungdommen vil møte «virkelig kriminelle» i fengslet. Men da bør da vel være fullt mulig å tilrettelegge i et ungdomsfengsel?
Sjøvold sier heller at disse unge «bør tvinges til å ta imot hjelp». For politiets erfaring er at ungdom på institusjoner ikke fanges godt nok opp av systemet. Å fange dem opp krever at det i større grad enn i dag utveksles informasjon uavhengig av taushetsplikten. For eksempel har politiet informasjonsplikt til barnevernet, men barnevernet har taushetsplikt overfor politiet.
– Jeg tror at det er viktig at dette ikke begrenses av taushetsplikt. Noen av de verste ungdomskriminelle bør få et tilbud der de tvinges til å ta imot hjelp, sier han.
– Man bør låse døren. Ikke som et tradisjonelt fengsel, men et låst tilbud med gode tiltak for at man skal komme seg på beina igjen, sier Sjøvold.
– Det er mulig det er kontroversielt, men jeg mener det er nødvendig for noen få.
Respekterer ikke politiet
Politiet møter stadig flere kriminelle unge som ikke har respekt for politiet. Gammelmediene omtaler dette gjerne som «mistet respekten for politiet», men for mange er det ikke noe å miste. Vi snakker unge med helt andre holdninger til politiet, enten fordi de har en slik bagasje med seg fra opprinnelseslandet eller hjemme, eller at de har erfart at politiet ikke er noe å frykte. Da vi i i 2016 og 2017 omtalte den økte kriminaliteten i innvandrertette områder i Oslo, viste vi til en rekke saker hvor politiet knapt nok holdt de kriminelle mer enn noen timer før de sendte dem hjem igjen. Og da politiet prøvde seg med «oppholdsforbud» for å holde de unge vekk fra belastede miljøer, ble de raskt stoppet av jussen. Alle har rett til å være hvor de vil all den tid de ikke er siktet for noe. Det gjør ikke forebygging spesielt enklere.
Med andre ord ønsker våre politikere å tviholde på «tillitssamfunnet», selv om det slår stadig dypere sprekker. Da var det selvsagt bare et tidsspørsmål før også politiet ble angrepet, slik som natteravnene ble og måtte trekke seg vekk fra patruljering, da politiet ikke kunne garantere for deres trygghet. For øvrig er det ikke bare politiet som opplever manglende respekt, selv om det er spesielt i seg selv da politiet har voldsmonopol, men også lærere, barnevernsansatte, Nav-ansatte osv.
Samtidig er det slik, som Sjøvold sier til TV 2, at innsatsen må inn tidlig.
– Det er ingen som blir kriminelle den dagen de blir 15 år. Når vi tenker forebygging, må vi tenke hele kjeden. Unge mennesker må komme inn i barnehager, lære seg språk, og kommer inn i samfunnet på en god måte, sier han.
Foreldreansvar
Indirekte påpeker Sjøvold det store problemet: Vi snakker ungdom som ikke er godt nok integrert. Får de fortsette med sitt «utenforskap» er de et lett bytte for kriminelle miljøer som skaper et «fellesskap», og som mange regelrett blir en fange av. For selv om de ønsker det, kommer de seg ikke ut. Resultatet kan bli evig og økende pengegjeld, forfølgelse, trusler mot både deg og de rundt deg, en tilværelse der du må ha øyne i nakken hvor enn du er. Det er da også de kriminelle gjengenes våpen mot «sine egne»: Enten gjør du som lederne bestemmer eller lev i frykt. Men akkurat det er det ikke så mange unge som tenker på når de forføres av lettjente penger og «brotherhood».
Imidlertid kan vi ikke la ungdommen selv få velge om de vil ta del i samfunnet. Det er ikke bare storsamfunnets ansvar, men det er til de grader foreldrenes ansvar. Da må også foreldrene kunne ansvarliggjøres og om nødvendig sanksjoneres. Hvis en familie, eller endog enslig mor, fortsetter å få mange barn og selv ikke klarer å ta del i samfunnet, må vi ta tak i det. Det klarer staten fint på andre områder. For eksempel vil vel en 15-åring som sniker på bussen fortsatt få boten adressert til foreldrene?
Selv byrådsleder i Oslo, Raymond Johansen, kaller på foreldreansvaret.
– Vi har et fokus på gjengangere, og vi har lyktes med å utvide ungdomstilbudene i byen. Mye av dette ansvaret ligger også hos foreldrene. De kan ikke abdisere, sier Johansen til NRK.
Så til det politiske ubehagelige: Hvordan få foreldrene til å ta ansvar? Kanskje vi må innse at det også må tvang til her – og ikke bare fortsette med flere skattefinansierte tiltak? Og hva gjør vi med det stadige «påfyllet», ikke minst siden bekjempelsen av ungdomskriminaliteten tar tid? Er det på tide med en pause i den ikke-bærekraftige innvandringen?