Med tittelen «De som sprer rasisme og splittelse angriper hjerte og lunger i det norske samfunnet» skal kunnskaps- og integreringsminister Jan Tore Sanner moralisere over innvandringsfeltet. For hele poenget til integreringsministeren er at «Debatten om innvandring overdøves av de mest ekstreme synspunktene».
Virkelig?
Dette er et typisk Høyre-svar på en utfordring de ikke vil skitne til puselankene sine på. Sitt rolig i båten og hvis – bare hvis – vi må mene noe, så skal vi mene minst mulig med mange ord.
For innvandringsdebatten overdøves overhodet ikke av de mest ekstreme synspunktene, den sløves ned av fornektelse av realiteter og en iboende angst for en åpen og ærlig debatt. Da er det full forståelig at Sanner, som en «fersking» på innvandringsfeltet, griper fatt i det forslitte: debatten om debatten.
Debattklima
Det første Sanner gjør er å gripe til terroren 22. juli, men på klønete vis (min uthev.)
I dagene og ukene etter 22. juli skjedde det noe spesielt. Fra debattfelt, sosiale medier, samtaler, var det en endring i tonen. Folk luftet sin egen usikkerhet. I møte med det utenkelige og grusomme gikk mange gjennom egne standpunkter og meninger, flere av dem offentlig. Det var lett å tenke at noe var forandret etter det som skjedde.
Dette unntaket i måten å diskutere på, varte dessverre bare noen uker. Nå er det vanskelig å tro at det noensinne oppsto. Vi har fått et debattklima, spesielt på nett, hvor det er dagligdags å stemple folk som quislinger og landsforrædere. I et slikt klima er det fristende å innta en ekstremposisjon: Å enten være for eller imot. Å gi sin tilslutning eller vise sin avsky. Det krever minimum av innsats, og gir maks uttelling når det kommer til posisjonering og oppmerksomhet.
«Unntaket» handler om et land i sorg. Tror Sanner at vi som er for en restriktiv innvandringspolitikk ikke følte noen sorg? At vi skulle føle noe skyld for det den gale terroristen utførte? Det er absurd at en integreringsminister ikke er kommet lengre i tankerekken. Terroristen drepte også enhver mulighet til å føre en reell innvandring- og integreringsdebatt over lang tid, ikke «bare noen uker». Sikkert greit for Høyre, som ikke ønsker å føre noen reell innvandringsdebatt. Slik Sanner beviser i dagens kronikk. Men han burde lytte til Ole Asbjørn Ness, som i et langlesningsintervju med oss forklarer følgende: «Anders Behring Breivik var mye mer en konsekvens av en debatt som ikke ble tatt, enn en debatt som ble tatt.» Skal man ta terroristen på alvor, så mente han altså at innvandringsdebatten var så tabubelagt og skjult for offentligheten at han måtte nedfelle sin meninger i det såkalte manifestet – og begå drap for å få det ut, som Ness sier.
Så hva er det Sanner mener er «ekstremposisjonen» med enten for eller imot? Kan en ikke være for en bærekraftig innvandring og imot en ikke-bærekraftig innvandring? Og er det motsatte av «tilslutning» å vise «sin avsky»? Hvis Sanner virkelig tror at «det krever minimum av innsats, og gir maks uttelling når det kommer til posisjonering og oppmerksomhet» å være innvandringsrealist, så sier det mer om hans egen mangel på innsats og erfaring. Det er vel ingen som avkreves mer dokumentasjon enn innvandringsrealistene, mens de «gode&moralske» kan føle og tro.
For eksempel, hvor lenge siden er det at det var helt legitimt å påstå at innvandring til Norge var en økonomisk berikelse? Hvor mange år tok det å få realitetene frem i offentligheten? Og hvorfor tok det så lang tid? Vet integreringsministeren det? Husker han at det nettopp var det moralske som skulle forhindre at realitetene kom frem? Det var umoralsk å veie folk opp mot penger, selv om et statsbudsjett knapt gjør annet. Det kalles planlegging. Og hvor umoralsk er det ikke at landets ledende politikere, ikke minst i regjering (som kjenner tallene bedre enn de fleste), regelrett lurer befolkningen?
Så kan jeg være helt enig med Sanner at ord «quislinger og landsforrædere» ikke gir det beste debattklimaet, men vi bør også ta inn over oss hvor maktesløse mange kan føle seg – nettopp fordi politikere i sentrale roller ikke tar inn budskapet, men moraliserer over ordbruk. Fordi de har makt til det.
Debatt om konsekvenser
Integreringsminsteren kan også fortelle oss at det «pågår en viktig debatt om konsekvensene av innvandring» – men denne viktige debatten blir ødelagt av for sterke meninger. Det som Sanner kaller de med nasjonalistiske holdninger: De som har snakket for døve ører, blitt lurt og løyet for, om det så handler om hva deler av innvandringen koster, kriminalitetsutviklingen, de demografiske og kulturelle endringene, eller på den andre siden: De som Sanner har puttet inn i blind multikulturalisme, som har påstått at Norge tjener på innvandringen, at kriminaliteten går ned tross at innvandringen går opp, at bostedssegregeringen går ned i Oslo og at norsk kultur er som fri fantasi – mens flerkultur er kulturelt berikende.
Vel, Sanner: Det er ikke noe galt å ha nasjonalistiske holdninger, å være glad i landet sitt og ønske å ta vare på det også for fremtiden. Sjefen din, vår statsminister, sa det selv i nyttårstalen. Målet er «at det samfunnet vi overlater til våre barn og unge, er i minst like god stand som det vi selv overtok fra våre foreldre». Problemet er at «nasjonalistiske holdninger» implisitt skal knyttes til nazi-Tyskland, men Sanner vet at det ikke finnes mange nynazister i Norge. Det skumle er at slik «hitling» kan skape mindre avsky for nynazister. Folk kan bli forbannet når de må sitte i moralsk arrest for å elske landet sitt.
De blinde multikulturalistene har, ifølge Sanner, så mye toleranse for ulikhet at det i realiteten blir normløshet og fare for parallellsamfunn. Jeg fristes til å spørre: Hvordan skal vi definere de blinde politikerne? For har Norge de siste tiårene beveget seg mer i retning av normløshet? Har vi parallellsamfunn i Norge?
Den Store Sannheten, er ifølge Sanner:
Sannheten er at et flerkulturelt samfunn beriker oss, og utfordrer oss. Begge deler må vi tørre å si høyt. Tiden er kommet for å snakke høyt med mild stemme.
Den skal du få, Sanner, den var ny: Å snakke høyt med mild stemme.
Det vi må
Integreringsministeren legger følgende rammer:
- Vi må ha toleranse for mangfold, men også en trygg ramme av felles normer og verdier som gjelder for alle.
- Vi må sikre enkeltmenneskers frihet til å tro og leve på ulike vis.
- (Vi må) sikre frihet fra undertrykkelse i religionens eller kulturens navn.
- Vi må støtte unge gutter og jenter som ønsker å kle seg som de vil, danse som de vil og gifte seg med den de vil.
Selvsagt må vi ha toleranse for mangfold, hva nå enn det menes med mangfold, fordi vi har ikke noe annet valg. Våre ledene politikere har over tid ført en innvandringspolitikk som vi aldri er blitt spurt om, og for at dere ikke skal bli tatt med buksene nede for alle feilvurderinger dere har gjort, så skal «vi» tolerere. Men hvordan integreringsminister Sanner skal få det til innenfor «en trygg ramme av felles normer og verdier som gjelder for alle», det gjenstår å se. Det krever at Sanner definerer hva som er de felles normer og verdier som gjelder alle. Det må dere politikere først definere.
På samme vis vil vi alle ønske hverandres frihet til å tro, men hold privatlivet for deg selv, takk. Vi har slåss mot kristendommens åk over enkeltmennesket og vi vant: Kunnskapen er at vi i respekt for hverandre ikke overfører vår egen tro på andre. Helt til det «kom et folk med tro», som Jonas Gahr Støre uttalte det under karikaturkrisen i 2006. Islam støyer forferdelige i det offentlige rom, og merk: Det sier jeg høyt med mild stemme. Det høres også pent ut at enkeltmennesker skal «leve på ulike vis», men all den tid det er umulig å vite hva som menes med dette, er det vel bare å kaste ballen tilbake: Det må dere politikere først definere.
Når det kommer til frihet fra undertrykkelse i isl… religions navn (det er måte på hva vi tør si høyt selv med mild stemme) og støtte de unge i å fritt kle seg, danse og gifte seg, kunne vi kanskje vært helt enig – men ikke hvis «kle seg» handler om religiøse uttrykk som demonstrativt pådyttes oss andre i det offentlige rom. Men den respekten burde de utvise selv, på samme måte som vi ikke vaser naken rundt i offentligheten. Sanner nevner selv kampen mot sosial kontroll og at ingen religion eller kultur kan rettferdiggjøre vold og overgrep – og «alle som prøver skal få motstand». Ja ha, kan Sanner nevne ett eksempel på slik motstand som er blitt fremført i offentligheten av han selv, denne Regjeringen eller forutgående regjeringer? Er det derfor man springer fra moské til moské uten å stille ett kritisk spørsmål?
Toleranse
Sanner beroliger oss også med at «toleranse for mangfold» ikke betyr at «vi skal utslette norsk identitet og kultur». Men på samme måte som vi ikke vet hva mangfold er, vet vi ikke hva norsk identitet og kultur er. Sanner bør spørre partikollega og tidligere kulturminister Linda Hofstad Helleland. Hun prøvde å definere norsk identitet og kultur, og endte i den moralske gapestokken. Selvsagt godt hjulpet av gammelmediene.
Videre påpeker Sanner at i et demokrati må vi tåle at våre følelser blir krenket, for det er «misforstått toleranse om vi slutter å gå rundt juletreet for å unngå å støte noen». Du snakker om å gjøre det lettvint for seg selv. Å eksemplifisere med gange rundt juletreet er ufarlig, det «krever minimum av innsats» samtidig som Sanner posisjonerer seg og har gitt oppmerksomhet til temaet. Men hvorfor er det misforstått toleranse, mens å akseptere heltildekking i det offenlige rom er toleranse? Ringer det ingen bjeller? Er det «statlig klespoliti» eller er det «toleranse» for å unngå at noens følelser blir krenket, «toleranse» for et brudd på trygge rammer av felles normer og verdier som gjelder for alle i samfunnet og i tillegg «toleranse» for det som kan være sosial kontroll? Vi vet jo at det er kvinner som dekker seg til, vi vet også hvorfor, og vi vet det kan skje både frivillig og med tvang, men vi tolerer det i det kjønnslikestilte Norge?
Så vet vi jo også hvem som sliter med å akseptere å bli krenket. Men hvis vi ikke sier høyt hvem det er, så tar de det lettere til seg? Sanner vet, eller bør vite, at jo mer islam det blir i et samfunn, jo mindre toleranse er det snakk om.
I virkeligheten handler toleranse om å lære oss å leve med og utstå holdninger og ytringer vi ikke liker. Alle som har vært i et familieselskap bør ha god trening. I andre europeiske land ser vi en sterkere polarisering, og at segregering og parallellsamfunn skaper uro og utrygghet. Vi bør gjøre alt vi kan for å hindre at det samme skjer i Norge. Det gjør vi ikke ved å nekte folk å være seg selv, eller å skrike til hverandre, men ved å finne en felles bærekraftig balanse mellom rettigheter og plikter.
Toleranse for alt, men ikke stygge ord som gir ekle assosiasjoner, ikke «skrike», og «finne en felles bærekraftig balanse mellom rettigheter og plikter». Hvor finner vi den da? Hvilken skuff ble den lagt i?
Vi kan fint snakke om å gjøre sine plikter før en kan nyte sine rettigheter, men det krever at dere politikere definerer hva som er pliktene og at dere har samme forventninger til innvandrerne som kommer til Norge som til alle andre. Det har knapt vært noe fokus på plikter, innvandring- og integreringspolitikken har vært tilnærmet 100 prosent rettighetsstyrt – dertil med forskjellsbehandling i forhold til øvrig befolkning. Tror noen det henger sammen med «felles bærekraftig balanse»?
Sanner har tro på at andregenerasjon skal redde integreringsprosjektet. Det sier i grunnen alt. For det hjelper altså ikke å fylle på med mer ikke-bærekraftig innvandring. Når Sanner skal måles på hva han har utrettet som integreringsminister, kan han takke sin skaper for at FrP er i samme Regjering. Hvis de ikke blir så lei at de forlater Regjeringsskuta, særlig siden Høyre nå også må tekke Venstre og KrF.
Integreringsfeltet trenger en statsråd som vet hva det er snakk om, heller enn å snakke som om vi skal oppdra en hund.