Afnan Ahmed, opprinnelig fra Somalia, er ansatt på Jordal skole på Vålerenga. I går ettermidddag var hun ekspertkommentator i TV2, Nyhetskanalen (krever innlogging). Anledningen er den voksende ungdomskriminaliteten i Oslo, som Ahmed nylig skrev et innlegg om i Aftenposten, «Født i ‘feil’ hjem.» Men jeg velger å la hennes synspunkt om ungdomskriminalitet ligge. Jeg gikk nemlig på Facebook-profilen hennes av ren nysgjerrighet på hennes verdier, da Ahmed er tungt tildekket. Det ble en bekreftelse av større dimensjoner enn jeg hadde forventet. I august i fjor la Ahmed nemlig ut en status om sin kamp for å slippe å håndhilse på motsatt kjønn. Statusen er knyttet til vikarlæreren i Oslo som ble oppsagt fordi han nektet å håndhilse på kvinner. Statusen er lang, men den er verdt å lese i sin helhet, og slik få innsikt i nye landskvinners indre univers.
Uthevingene er mine, for de som ikke har all verdens tid:
Det er ironisk at nordmenn flest ikke klarer å svare på hva norsk kultur er når de blir utspurt. Jeg personlig føler at den norske kulturen er i stadig endring og trenger en ny definisjon hver gang. Lurer på hvem som sitter med denne definisjonsmakten?
I mitt ikke så lange liv har jeg gått på en del skoler, hatt forskjellige yrker og det har gjort at jeg har møtt på mange mennesker. Jeg tror ikke dere som ikke (her er det nok et ikke for mye, min merknad) håndhilser forstår hvor vondt det gjør å måtte fortelle et annet mennesket «Beklager, men jeg håndhilser ikke» samtidig som du prøver å gi uttrykk for både verbalt og fysisk «Det har ingenting med deg å gjøre». Jeg har gruet meg og hatt vondt i magen i forkant av jobb intervjuer, det er normalt for så vidt. Det er litt mer voldsomt i mitt tilfellet for hvis arbeidsgiver er en mann, føler jeg at jeg mister muligheten til å gi han et ordentlig godt håndtrykk. For jeg står der og tenker «Skal jeg nyse på en uhygienisk måte sånn at han frivillig avstår fra å håndhilse?» eller «Skal jeg være ærlig og øke sjansen for å ikke få jobben»
Skjermdump TV2, 6. februar 2019.
Jeg har faktisk ikke fortalt dette til min tidligere arbeidsgiver, men da jeg skulle på jobb intervju hos han. Så prøvde jeg å søke han opp, jeg så bilde av han, en høy og kraftig mann, som var skinnet. Tenkte han her tørr jeg nesten ikke å si jeg håndhilser ikke, for da vil han vise meg utveien. Ja, jeg forhåndsdømte. Så jeg grublet og grublet. Tilslutt kom jeg på at jeg kunne late som om jeg hadde skadet høyre hånden. På denne måten kunne jeg kanskje få jobben og unngå pinlighet. Før intervjuet løp jeg til apoteket på Tøyen og kjøpte meg bandasje, gikk inn på Deichmanske biblioteket for å ta det på, også ser jeg at jeg har veldig lite tid. Det er finere å komme tidsnok enn å komme med en falsk bandasje. Jeg klarte uansett ikke å ta på bandasjen, jaja tenkte jeg. Får bare løpe og ta sjansen. På vei ditt hadde jeg en het diskusjon med meg selv «Skal jeg – skal jeg ikke». Jeg kom, møtte på akkurat den fyren jeg så bilde av og han strakte hånda ut til meg som vanlig. Jeg prøvde å hørtes over entusiastisk ut og si «Beklager jeg håndhilser ikke» samtidig som jeg forsikret han «Det er ikke deg, det er meg». Glenn ga meg jobben, og i seks måneder opplevde jeg flere byer i Norge enn det jeg noensinne kommer til å gjøre. Det var nok min første og siste gang i Levanger.
Kjære Glenn, takk for at du så noe i lille meg og valgte å ha med meg ombord skipet. Selv om sosiallærer, norsk lærer og rektor på Hellerud VGs hadde fortalt meg «Du når ikke langt med disse holdningene i Norge» Rett før muntlig eksamen der jeg hadde prøvd å spare meg selv den pinligheten foran den mannlige sensoren i historie. Gikk ut med en 6 fra eksamens rommet uten å håndhils og en selvfølelse uten like.
Det som gjør vondt er å se hvordan skole ledelsen i Ekeberg barneskole har taklet hele denne saken. Hva er egentlig verst? At ledelsen ikke har vært konsekvente med barn som har ropt «Allahu akbar» til deres vikar. Eller at voksen mennesket påtvinges en praksis som de ikke er komfortabel med? Jeg har faktisk skjønt at man overlever om man ikke blir håndhilst av alle mennesker. Jeg antar at bitterheten kommer av det å føle seg «avvist». Da må man gå inn i seg selv og tenke at alt handler ikke om en selv og egne ønsker.
Det er faktisk meg og mine grenser, så hvis du føler at jeg ikke respekterer deg «nok». Så får det være, for den respekten jeg har til meg selv og mine verdier er sterkere og viktigere. Respekten du krever skal ikke være på bekostning av min selvrespekt. Som menneske er det viktig å ha noen verdier som man står for. Om det så skulle være at du er alene om disse.
Et annet spørsmål som jeg lurer på er hvordan disse barna var med andre medelever i friminuttet. Om de lugget hijaben av små jenter eller om de ropte apekatter til de Afrikanske barna i korridoren. At barn i småskole trinnet har disse holdningene mot en voksen viser at foresatte må gå inn i seg selv. De må endre deres holdninger rundt middagsbordet, for det er ingen mor eller far som ønsker ha en Breivik til sønn eller datter.
PS, arbeidsgivere og arbeidsplasser som diskriminerer mennesker som meg og «Josef». Det er dere som går glipp, for om et par så (antakelig skal det hete «år», min merknad) er ikke disse muslimene «vikarer» bare, men de kommer til å være så høyt utdannede og ressurssterke at systemet vil trygle dem.
Ses siden, Ekeberg barneskole og alle dere andre.
«Hør meg når jeg skriker»
Afnan Ahmed, som studerer pedagogikk, fortalte på TV2 at hun har startet en gruppe i Oslo indre øst, Brødrene Løvehjerte, for gutter med ikke-vestlig bakgrunn i alderen 13 – 15 år. Dette for å styrke deres flerkulturelle identitet slik at de lykkes bedre på skolen.
Bevisstgjøre dem på deres flerkulturelle identitet og styrke den, sånn at de kan betrakte seg selv og sin bakgrunn som en ressurs istedenfor en byrde.
I gruppen har hun engasjert ei venninne, også hun med somalisk bakgrunn, Sheima Ali, også hun student i pedagogikk. Et søk på Sheima Ali leder til nok et innlegg i Aftenlandet, unnskyld, Aftenposten. Innlegget handler om at vi må slutte å tro at hijab og dets liknende plagg ikke sitter på hodet frivillig: «Hør meg når jeg skriker: Min hijab, min frihet.»
Ifølge Aftenposten er den nikabkledde kvinnen på bildet her som ledsaget innlegget et privat foto av Sheima Ali.
Jeg skal ta høyde for at det finnes to eller flere unge Sheima Ali i Oslo med somalisk bakgrunn, men når jeg finner en profil på Facebook tilhørende dette navnet, og hun ikke viser ansiktet sitt av det materialet vi utenforstående har tilgang til, styrker dette mistanken om at vi snakker om samme person. Da ligger det altså an til at disse to tungt tildekte unge kvinnene skal «integrere» ikke-vestlige gutter i Oslo.
Tilbake til Afnan Ahmeds Facebook-status fra i fjor der hun sier vi kommer til å «trygle» personer som henne om å arbeide, i denne sammenhengen i det offentlige med barn og unge, uansett om de håndhilser eller ei, og uansett fremtoning, formoder jeg. I kommentarfeltet under statusen hylles hun som en helt:
Som den observante leser ser, er det altså nikab-kvinnen ansatt av Islamsk Råd, Leyla Hasic, som hyller henne. Fra en islamist til en annen?
Skjebnetid
Vi får gratulere både Aftenposten og TV 2 med hvilke fantastiske forbilder og kloke hoder de løfter frem.
Vi som fremdeles har fakta på bakken i front ser hvilke potensielle fremtidsutsikter vi har i dette landet. Befolkningsutskiftningen går raskt, særlig i Oslo, og som en sentral i Ap sa det til oss i HRS for over 10 år siden i et lukket møte: «Hva tror dere skjer med skjenkebevilgningene i Oslo den dagen muslimer kommer i flertall i bystyret?»
Den som benekter at demografien avgjør fremtiden vår, har et uoverkommelig forklaringsproblem. Merk også dette: De målbevisste islamistene, endog unge kvinner, er meget ivrige etter å komme i posisjoner i samfunnet og slik aktivt bidra til å prøve å kjøre landet verdimessig i senk. De er godt i gang, med andre ord, og med hjelp av velvillige nordmenn.