I et forsøk på å motvirke et hardt debattklima utviklet den tyske avisen Zeit Online en løsning for å la folk som er uenige om ulike tema, for eksempel klima eller innvandring, møtes offline for å diskutere, melder NRK.no.
Koble meningsmotstandere
Tilnærmingen bygger på ideen hva som skjer med såkalte hatefulle ytringer, drapstrusler og hets når folk møtes fysisk heller enn å fyre løs på tastaturet og sende meningene ut i «space». Flere tusen meldte seg på, og de møttes på ulike steder for å «bryne argumentene sine på hverandre».
Ifølge NRK har aviser og mediebedrifter i hele Europa latt seg inspirere av ideen, og i Norge etableres det som et samarbeid mellom Morgenbladet, Dagens Næringsliv, Fagbladet og NRK under tittelen «Hele Norge snakker».
– Målet med «Hele Norge snakker» er å forsøke å få i gang konstruktive samtaler mellom vanlige mennesker som er uenige med hverandre, men i en form som skaper forståelse og toleranse for hverandres synspunkter, sier redaktør for Direkte i NRK nyheter, Espen Olsen Langfeldt.
I første omgang skal NRK teste dette ut i det de omtaler som «i liten skala» på Østlandet nå i februar. Man kan melde seg på ved å svare på syv spørsmål, og deretter vil en bli koblet sammen med en som mener det motsatte.
Men mon tro om ikke dette ideen kunne utvikles enda et hakk lengre, da ved at allerede (veletablerte) meningsbærere kobles sammen med noen med helt andre meninger?
Elitehegemoniet
Mye av den såkalte «hatprat-debatten» handler jo nettopp at vanlige folk lirer av seg de mest motbydelige meninger og stempler andre i vilden sky. Men er det nå egentlig så svart-hvitt?
Siden vi her på rights.no fortsatt bruker mye ressurser på et åpent debattfelt, som forhåndsmoderes, er vår erfaring at debatten er mye bedre enn sitt rykte. Selvsagt sletter vi også en del, men det er typisk personangrep i den forstand at folk nettopp hisser seg opp over at det er «noen» som har klippekort i gammelmediene og de etablerte debattene. De opplever seg altså ikke representert, så hva med å koble noen av disse på de etablerte debattørene – og ikke minst sentrale politikere? Kanskje ville mange blitt avkledd som retorikere uten særlig innhold, både på den ene og andre siden?
Skjermdump fra Andresens Facebook
En annen faktor er når ressurssterke begynner å vifta med makta, slik vi nylig så eks-tobakkskonge (og leder av oljefondets etikkråd) gjorde nylig i sosiale medier.
Her tok Johan Henrik Andresen Wild X i forsvar ved å hevde at Hege Storhaug lyver – og det på en særdeles lite taktfull måte. Selvsagt må Andresen få være uenig med hvem han vil, men reglene for anstendig tone og belegg for sine påstander gjelder vel selv om en er blant de rikeste i landet?
For å si det slik: Kanskje noen «lille dritt» tør møte denne «veltalende mannen»?
Hadde en slik tekst blitt publisert av «feile mennesker» kunne den også blitt tolket som en trussel … «hvis dere tør». For hva skulle en frykte?
Absurd er det jo også samme Andresen, via Ferd as (som omsatte for 19 milliarder i 2017), nylig var en av dem som kjørte inn en million kroner i Norsk PENs fond for, ja nettopp, ytringsfrihet.
Skal kapitalsterke og sentrale medie- og forlagsaktører «ta hevd på ytringsfriheten»?
Her ligger kanskje mye av problemet: Mange føler seg overkjørt.
Demokratisk problem
PST har iverksatt prosjektet «Operasjon hat» etter oppdrag fra Riksadvokatembetet. NRK eksemplifiserer saken ved trusler mot AUF-er Hamza Ali, som rundt ti ganger har anmeldt slike trusler.
PST har i utgangspunktet ansvar for sikkerhet til myndighetspersoner, typisk stortingsrepresentanter og regjeringsmedlemmer, men har gjennomført en nasjonal kartlegging som også omfatter trusler mot ungdomspolitikere og lokalpolitikere (der sikkerheten er ordinært politi sitt ansvar).
– Vi vil kartlegge hva politiet gjør, hva vi i PST gjør, og hvem som eventuelt faller mellom flere stoler når det gjelder slike trusler, sier PST-sjef Benedicte Bjørnland til NRK.
Bjørnland, som snart blir landets politidirektør, sier at slike trusler er et demokratisk problem fordi folk kvier seg til å gå inn i politikken eller trekker seg ut. Riksadvokaten signaliseres at slike trusler må straffes hardere.
– Vi mener at straff bidrar til å endre normer. Vi tror straff har en allmennpreventiv effekt, som kan endre hvordan ytringsklimaet er i samfunnet, sier førstestatsadvokat ved Riksadvokatembetet, Terje Nybøe.
Siste «meningsfulle» melding i vår egen innboks. Sladdet for å beskytte vedkommende mot seg selv.
Selvsagt skal vi ikke godta hat og trusler, men vi har også en annen utfordring, nemlig definisjonen av hat og av truslenes karakter. I mang en debatt ser man at politisk uenighet ender opp med beskyldninger om hat, ikke minst i den politisk betente innvandringsdebatten. Det er vel så mye et demokratisk problem.
Men det er da slett ikke bare politikere som må tåle slike hatefulle og truende meldinger. De tikker da inn i vår innboks også med ujevne mellomrom, uten at vi snakker for høyt om det. For hvorfor gi dem oppmerksomhet? Hvis dette er nivået de ligger på, hva blir igjen av «snakke sammen»? Som ikke betyr at man trenger verken å være eller bli enige, men man forstår i alle fall hva motparten måtte mene og hvorfor – hvis en vil.
Definisjon og makt
Nylig tok forfatter av boka «Hatprat» og professor ved OsloMet, Anne Birgitta Nilsen, til ordet for en «bredere definisjon» av hatprat. Med utgangspunkt i en personlig tolkning, som ender opp i en halvsannhet, av et utsagn fra Per-Willy Amundsen (FrP) og noen ekle uttalelser fra Lysglimt Johansen (som burde vært oversett idet han prøver å jobbe frem et nytt parti), ønsker Nilsen at språkbruk som kan bidra til å «fremme forakt og nedlatende holdninger» skal forbys. Det samme skal konspirasjonsteorier, og ytringer som «ikke nødvendigvis favnes av straffeloven og som fremmer andre negative følelser enn hat kan, som vi har sett, også ha negative konsekvenser for individer og grupper av mennesker.»
Men hvem skal bestemme hva som er det ene eller det andre? Skal vi ikke tåle det vi misliker? At vi misliker ytringer tilsier at vi kan stemple og definere?
Det er helt forståelig at Nilsen og andre som snakker – og krever definisjoner – om hatprat forviller seg inn i en jungel som kolliderer med alle friheters mor, nemlig ytringsfriheten. For «hat» er en følelse, på samme måte som kjærlighet. Men vi har strukket strikken langt i legitimering av «hat», og her har gammelmediene, særlig politiske kommentatorer stått i bresjen, ikke minst i sin (daglige) omtale av USAs president Trump. Men også når det gjelder (den politiske) «avskyen» som ligger til FrP – og som også «feil side» i KrF fikk kjenne på da partiet ble splittet seg og gikk til sengs med fienden i regjeringsprosjektet.
Ett nærliggende eksempel på hva gammelmediene bryr seg om eller ikke, er angrepene på justisminister Tor Mikkel Waras hjem med tilhørende trusselbrev. Det har knapt nådd nyhetsbildet og ble raskt vekk. PST synes heller ikke å ha gjort jobben sin godt nok. Men, pytt, pytt, han er jo en FrP-er?
I dette klimaet kan det annonserte prosjektet «Hele Norge snakker» bli en viktig bidragsyter. Men det kan også ende som en ny klam omfavnelse av å mene det «riktige» og ditto risiko for å offentliggjøre «feile meninger» som tilsier at du kan miste både jobb, familie og venner – ja, kanskje endog ende i kasjotten.
Hvor er vi på vei?