Sjefsredaktør i den danske avisen Information, Rune Lykkeberg, er i disse dager bokaktuell med Vesten mod Vesten. I boken skal han, ifølge et intervju med Berlingske (bak betalingsmur), slå fast at ondskapen er vendt tilbake til Vesten. Det ble han særdeles oppmerksom på da han leste ungdomsromaner med sine barn.
Utgangspunktet for Harry Potter-bøkene, sier Lykkeberg, er at ondskapen er vendt tilbake. Det som vi trodde var vekk – nazisme, rasisme, autoritære ledere, (negativ) nasjonalisme – er kommet tilbake på en demonisk måte. Lykkeberg ser på Potters tvekamp med den onde trollmann Lord Voldemort som et bilde på Vesten sett med ungdommens øyne.
For det som har vært et enestående privilegert hus, er for de unge rast sammen. Og så sto Lykkeberg med et forklaringsproblem: Hva var skjedd med det privilegerte hus med frihet, likhet og brorskap? Hvordan har det seg at Vesten med alle sine sivilisatoriske, teknologiske, politiske og sosiale triumfer, som er uten historisk sidestykke, i dag synes å befinne seg i en dyp eksistensiell krise preget av tvil, protestbevegelser, oppbrudd og interne hundeslagsmål?
Hvordan ble Vesten til sin egen verste motstander?
Svaret søker Lykkeberg å finne i en kultur- og idéhistorisk bok der han forsøker å skape en sammenhengende fortelling av Vestens siste 75 års politiske og kulturelle historie.
Vesten som et løfte
«Vesten er et løfte om at man kan forene fornuft og frigjørelse, sivilisasjon, romantikk, politisk stabilitet. Du kan få det ville, bankende hjerte og det rasjonelle samfunn. Du kan få en rettferdig fordeling av ressurser og en fullstendig fri utfoldelse på samme tidspunkt. Det er et løfte om denne livsformen, som er Vesten. Og dette løftet er realisert best i de vestlige samfunn. Derfor er det så mange som gjerne vil komme hit og leve», sier Lykkeberg.
I Lykkebergs rekonstruksjon tar ideen om Vesten som et løfte for alvor form i det han betegner som «Gullalderen» fra 1945-1975. I årene etter 2.verdenskrig opplevde Europa og USA et helt unikt fremskritt både sosialt, økonomisk og politisk. Menneskerettighetene blir nedfelt som en reaksjon på nazismen, mens skyhøye vekstrater og teknologiske fremskritt tok millioner av europeere ut av fattigdom og inn i middelklassen. Etterkrigs-Europa var preget av fremskritt og en politisk stabilitet som fikk ondskapen, i skikkelse av nazismen, til å se ut som om den var gravlagt for evig tid.
På 1970 og -80 tallet ble den økonomiske liberalisme under Reagan og Thatcher den dominerende doktrinen. Mens det tidligere var staten som skulle løse markedets problemer, skulle nå markedet løse statens problemer. Lykkeberg har døpt perioden til «Reaksjonen», en periode som hovedsakelig var kjennetegnet av avpolitisering.
Så gikk vi over til «Krisens» tidsalder, i Lykkebergs terminologi. Men protestbevegelser som Brexit, De Gule Vester og Make America Great Again vitner også om en tiltro til forandring, altså politiske løsninger, en politisering, samtidig som Gullalderens løfter om moralske, sosiale og økonomiske fremskritt fortsatt lever i de vestlige befolkninger, hevder Lykkeberg.
«Men de synes ikke at samfunnet har levd opp til dette løftet. Så før man begynner å snakke om innvandringspolitikk, økonomisk ulikhet, politisk ulikhet og kapitalisme, er man nødt til å se hvilken forventning vårt samfunn har skapt hos sine borgere. Fordi det er helt tydelig at folk forventer noe de ikke har fått. Det er grunnlaget for opprøret. Det er på sitt vis en protest som tar samfunnets grunnprinsipper mer alvorlig enn det de styrende gjør.»
Det er vel nå en kan minne om at politikk stadig mer ligner et teater, men der spillet foregår på mange scener – både nært og fjernt – på samme tid. De internasjonale bindingene, som EU/EØS, FN, NATO, er en hestehandel som sikkert er forståelig for den spillende deltaker, politikerne, men som folk flest ikke nødvendigvis ser rekkevidden av eller rett og slett opplever ulempene med. Å bli avfeid da, som har vært mantraet både under Brexit og Trump, at folk ikke forstår sitt eget beste og derfor har stemt slik de gjør, vil bidra til økt politikerforakt og større avstand mellom de styrende og folket.
Nostalgi
Lykkeberg forklarer at det ofte er Brexit- og Trump-tilhengere som blir beskyldt for å sitte fast i en idealisert fortid, men det er en oppfatning han ikke deler. Ifølge han er den liberale overklasse i de vestlige samfunn minst like plaget av en nostalgisk lengsel etter «de gode, gamle dager».
Han viser til hvordan Hollywoods liberale kulturelite – i motsetning til den dystopiske ungdomslitteratur i «Harry Potter» og «The Hunger Games» – sitter fast i forsteinede fortellinger om historiske triumfer hvor ondskapen overvinnes én gang for alle og den sosiale orden gjenopprettes. I 2017 svarte for eksempel Steven Spielberg på Trumps angrep på pressen (om «fake news») ved å vise til en svunnen tid i filmen «The Post» (Spielbergs dramatisering av begivenhetene som førte til at The Washington Post valgte å trykke de hemmeligstemplede Pentagon-papirene i 1971).
«Husk nå at det er oss som var de gode, lyder det i den klassens selvfortelling. Det minner om de gamle britiske patriarker som sier: Husk nå at det var oss som slo nazistene,» sier Lykkeberg, for «engang var vi onde, men så ble vi gode, lyder oppskriften i gullalderfortellingen, som utvikler seg til et forsvar for status quo – uten blikk for årsakene til fenomener som Brexit og Trump».
De tok feil
I boken retter han krass kritikk mot den liberale overklassen i USA og Storbritannia, som i årevis har feiret egne historiske triumfer uten snev av erkjennelse av deres eget ansvar for verdens aktuelle tilstand.
«Den utdannede klasse tok feil av innvandringen, da de hevdet at den ikke var noe problem. Og de tok feil når de påsto at de som hevdet at innvandringen var et problem, var rasister,» sier han, og fortsetter:
«De tok feil av finanskrisen. De trodde at det store problemer var underskuddet på de offentlige finanser.»
«De tok feil av globaliseringen, da de sa den ville være et gode for alle.»
«De tok feil av Irak-krigen, da de sa det var masseødeleggelsesvåpen der.»
For det er ikke slik, hevder Lykkeberg, at det kommer en mørk demon – som «populisme» – i de vestlige samfunn. Det er slik at det kommer en gjennomført kritikk av samfunnets herskende klasser fordi de ikke har levd opp til sine løfter. «Deres autoritet blir langt på vei berettiget plukket ned», sier Lykkeberg.
Og det er kanskje akkurat denne «autoriteten» som forsøkes erstattet med moral – de selverklærte godes moral.
Etisk og politisk overlegenhet
Det er ikke første gang Lykkeberg har forfattet en bok og det er heller ikke første gang han setter søkelyset på overklassen, og definerer hvem de er. Allerede i 2008 dissekerte Lykkeberg overklassens selvgodhet.
I boken «Kampen om Sandhederne» rettet han blikket mot systemskiftet ved det danske folketingsvalget i 2001, som han tolket som en trassreaksjon mot de herskende klasser. Opprøret rettet seg, i motsetning til venstrefløyens forhåpninger og forventninger, ikke mot den økonomiske overklasse, men mot den kulturelle overklasse. Da i skikkelsen av nedlatende, bedrevitende og oppdragende venstreintellektuelle, kunstnere og akademikere, som hadde monopolisert den gode smak og forvekslet den med etisk og politisk overlegenhet.
«Det irriterer meg at man blant de høytutdannede, lærde og beleste kan bli enige om at samfunnet slik som det er, er helt fantastisk. Mens de som er uenige, de tar liksom feil,» sier Lykkeberg.
Han viser til at i USA har det siden 2016 vært publisert «en syndeflod» av bøker som advarer om populistenes trussel mot det liberale demokratiet. Titler som «How Democracies Die» og «The End of Liberalism» er nærmest blitt en sjanger i seg selv. Dette er forutsigelige bøker med et forsvar for verden slik den er, forfattet av den privilegerte klasse mot alle andre klasser, sier han. På noen av verdens beste universiteter skives det bøker i vi-form mot politiske trusler som er blitt analytiske sannheter – og det er det liberale demokratiet som er svaret. Alt som går imot det, er ondt, sier Lykkeberg. I tillegg er det en sterk sensitivitet om hvordan man snakker om kjønn og rase, men det er ingen sensitivitet når det er snakk om utdanningsforskjeller. «Man må gjerne snakke stygt om de uutdannede», hevder Lykkeberg.
Politisk kvikksand
Så kom det da også som et sjokk da «ondskapen» vendte tilbake på begynnelsen av det nye årtusenet. «Krisen» var et faktum: I 2002 klarte høyrenasjonalisten Jean-Marie Le Pen fra Front National for første gang å ta seg til annen runde av det franske presidentvalget. Til den liberale klasses overraskelse sto valget, med Lykkebergs ord, plutselig mellom «det ansvarlige regjerende system og den nasjonalpolitiske utfordrer».
Med «ondskapen» gjenoppstår politiseringen og mobiliseringspotensialet som noe som kan inspirere til håp selv for illusjonsløse venstreintellektuelle, sier Lykkeberg, som også undrer seg over om klimapolitikken har potensiale til å bli den samme politiske kvikksanden for de borgerlige partier som innvandringspolitikken har vært for venstrefløyen de siste 20 år.
«Innvandring har tatt langt mer plass i Vesten enn hva politikerne har viet det oppmerksomhet», sier han, og viser til den britiske politikeren Enoch Powell som i 1968 holdt den beryktede talen der han advarte mot «elver av blod» (Rivers of Blood). Talen var et kraftig angrep på datidens innvandringspolitikk og antidiskrimineringslovgivning som ble foreslått i Storbritannia.
Ifølge Paul Collier, har det helt siden denne talen vært tabu å ha en seriøs diskusjon om migrasjon i britisk sosialvitenskap. Selv mistet Collier tellingen på hvor mange ganger han ble advart under arbeidet med boken «Exodus» (2013) mot å skrive noe som kunne bli brukt som ammunisjon av det høyrenasjonalistiske britiske partiet UKIP. Men Collier mente at britisk migrasjonspolitikk er altfor viktig – og for mye har gått galt – til at en slik innfallsvinkel var forsvarlig.
Lykkeberg på sin side viser til den franske økonomen Thomas Piketty, som hevder at folk innerst inne har vært overbevist om at de høyreorienterte partiene har hatt den beste politikken for å håndtere innvandringen. Den oppfatning deler Lykkeberg, men på samme måte tror han at folk vil mene at de venstreorienterte er mest opptatt av klimaet.
Personlig tror jeg Lykkeberg har helt rett: Klimapolitikken er «den nye oljen» for venstreorienterte partier, og ikke nødvendigvis fordi de tror så mye på dommedagsprofetiene selv, men fordi de ser det politiske potensialet – ikke minst til å mobilisere unge (potensielle) velgere. Og de vet at de har høyere troverdighet på feltet enn de høyreorienterte partiene. Høyresiden har derimot alt å tape: De har ikke ryddet godt nok opp i innvandringspolitikken, og nå er de på full fart ned i den politiske klimakvikksanden.
Samme politiske teater, med andre ord.
(Vesten mot Vesten publiseres i Danmark 28. mars.)