For noen dager siden skrev vi om den danske venstrepolitikeren Marcus Knuth (V) som har kommet med en portrettbok «Marcus Knuth – Ny mand på Borgen». I boken argumenter han blant annet for at Danmark kun skal ta imot kristne flyktninger, men han har også viet en annen sak ett kapittel: Kritikken av Sherin Khankans støtte til sharia.
Påstander og injuriesøksmål
Sherin Khankan er født i Danmark av finsk mor og syrisk far, og hun har fortalt om en oppvekst fylt med muslimsk tro. Hun utdannet seg til religionssosiolog, og ble i 2016 internasjonalt kjent da hun startet Skandinavias første kvinnemoské, Mariam-moskeen, med blant annet seg selv som imam. Fra før er det moskeer i Belgia og Tyskland som har kvinner som leder fredagsbønnen.
Men det var ikke Khankan som ledet moskeens første fredagsbønn, det var det en annen kvinnelig imam som gjorde, imam Saliha Fetteh. Ett år etter forlot Fetteh kvinnemoskeen etter konflikt om det teologiske grunnlaget, og det hun oppfattet som avvisning, eller kanskje rettere sagt: ignoranse, fra muslimske miljøer og islamske organisasjoner. Mariam-moskeen godtar blant annet interreligiøs vielser, eksempelvis mellom en muslimsk kvinne og en kristen mann, som det, ifølge Fetteh, ikke finnes belegg for i islam.
I tillegg er Sherin Khankan stifter og direktør av Exitcirkelen, etablert i 2014 som en organisasjon som tilbyr samtalegrupper for mennesker utsatt for psykisk vold, sosial- og religiøs kontroll.
Khankan går utvilsomt på tynn line med en slags femi-islam i Danmark, men det melder seg også et annen spørsmål: Hvor troverdig er hun? Hun som ble vraket som kandidat til Folketinget for Det Radikale Venstre i 2003 fordi hun ikke ville ta avstand fra sharialovgivning.
Marcus Knuth, sammen med folketingskollegene Naser Khader (K) og Martin Henriksen (DF), tviler på Khankan. Over flere år har de hatt en pågående konflikt med henne, der de har anklaget Khankan for å promotere sharia og forsvare pisking ved utroskap. Det har igjen fått henne til å å gå til injuriesøksmål mot dem.
I et intervju med Berlingske (6. mars, ikke på nett) forteller Knuth hvorfor de har kommet med påstander om Khankans fortid og virke. Spørsmålet Knuth stiller seg er om man kan gi statsstøtte til en kvinnelig imam som promoterer innføring av sharia i Danmark.
Grunnen til at alarmklokkene ringer hos Knuth, er hans fortid som kaptein i Hæren i Helmand-provinsen i Afghanistan, hans tid som diplomat i Kabul og hans rundreiser i Midtøsten. «Det var der han så hva sharia kan være for en størrelse, og hvordan det kan påvirke et samfunn og en region», forklarer han til avisen.
Spirituell veiledning
Det Knuth og de to andre reagerer på, er blant annet et innlegg hos Kristeligt Dagblad forfattet av Khankan med overskriften «Sharia er forenelig med europeiske samfunn». Her hevdet hun at det ikke er noe mål å tvinge danske muslimer til å fordømme shariabegrepet generelt. I stedet, mener hun, bør man respektere at sharia, som et teologisk såvel som et politisk begrep, fordi det for mange muslimer er en «spirituell veiledning om politisk, sosial og økonomisk likhet».
Men sharia som spirituell veiledning, avviser Knuth.
«Hvis du ser på de ekstremistiske gruppene som bedriver terror i Europa og andre steder i verden, er den felles hjørnesteinen i deres ideologi sharia, uansett om det er Taliban eller IS. Sharia betyr islamsk lov, dét er det ingen tvil om. Det er utenomsnakk å si at sharia ikke har noe med lovgivning å gjøre,» sier Knuth og utdyper:
«Det vil være det samme som å si at Grunnloven ikke er et juridisk, men et åndeligt dokument.»
Knuth eksemplifiserer med en dom fra Sverige. I fjor frikjente to muslimske legdommere en mann med irakisk bakgrunn for hustruvold – fordi irakeren kom fra en slik «god familie». Det er sharia-tenkning, som Knuth frykter kan bli virkelighet i Danmark, hvis man ikke er «meget påpasselig».
Khankan på sin side mener sharia er et misforstått begrep, og at «hennes sharia» ikke har noe med sharialovgivningen som man har i Afghanistan eller Saudi-Arabia. «Det handler for eksempel om å kunne inngå en muslimsk vielse ved siden av en borgerlig, samt om retten til å be og faste. Å ta avstand til sharia vil derfor tilsvare at en kristen tar avstand fra de ti bud,» mener hun, og avviser at hun vil ha sharialovgivning inn i dansk lovgivning.
Lek med begreper
Knuth viser til en rekke alvorlige saker hvor sharia har vært oppe i Danmark, ikke minst avsløringen i den danske TV 2-dokumentaren «Moskeerne bag sløret». Med skjult kamera ble det avdekket at kvinner og barn undervises i sharialover og påfølgende barbariske straffemetoder. Imamen forklarer at i en «ideell islamsk stat» skal utro gifte kvinner steines og sex utenfor ekteskapet straffes med pisking. Frafalne og fornektere av islam, samt muslimer som ikke faster, skal slås ihjel. Videre heter det at det er obligatorisk for barn å be fra de er syv år, og at det er obligatorisk for foreldrene å slå barna fra de er ti år hvis de ikke ber. Kvinner kan ikke jobbe utenfor hjemmet hvis ikke mannen tillater det, og de kan ikke jobbe sammen med andre menn. Hvis en kvinne ønsker skilsmisse, skal hun komme til en imam – og ikke gå til det offentlige.
«Alle og enhver vil si at dette er en imam som promoterer sharialov over dansk lov, så Khankan leker med begreper som er meget, meget farlige.»
På spørsmål om Knuth har hørt Kankhan promotere noe av det overnevnte, innrømmer han at det har han ikke, men det endrer ikke hans standpunkt. For sharia er ikke forenelig med europeiske samfunn, og da blir Khankans argumentasjon selvmotsigende. Han mener at det er som å være for dødsstraff, bare ingen kommer til skade, for dødsstraff er å anse som et åndelig begrep. «Sharia betyr klokkeklart at lovgivningen kommer fra koranen, og lenger er den ikke,» fastslår han, som også tror at det ville vært sunt for Khankan å besøke land som Saudi-Arabia eller Afghanistan før hun snakker varmt om sharia.
Ikke steining, men pisking
Khankan har også skrevet et annet innlegg som har fått Knuth, Khader og Henriksen til å reagere. Under overskriften «Steining er ikke en del av Koranens budskap!» hevdet hun (innlegget er fra 2011) at steining ikke er straffen for utroskap – det er det pisking som er. Ifølge Berlingske skrev hun blant annet:
«Det er en feil å hevde at Allah har påbudt stening som straff. Utsagnet er i motstrid med ideen om respekten for medmennesket og kan ikke dokumenteres ut fra Koranen. Jeg er imot enhver form for dødsstraff og barbariske straffemetoder uansett juridisk, politisk, religiøst opphav. Dette synspunktet kan lett kombineres med troen på Koranen som Allahs åpenbarende ord. La oss se på hva Koranen sier om dette temaet: Hvis en kvinne og en mann bedriver utukt, skal I gi dem hundrede piskeslag hver! La ikke medfølelse med dem gripe dere når det dreier seg om Allahs religion, hvis I tror på Allah og på den siste dag! La en gruppe av de troende være vitne til deres straff! (Koranen 24:2).»
Deretter påpekte hun at straffen for utroskap i koranen ikke er dødsstraff eller steining, slik som mange ikke-muslimer og endog noen muslimer tror, men 100 piskeslag for både mann og kvinne hvis der er fire vitner til selve akten – og kun hvis de som begår utroskap insisterer på å gjenta sin handling. Sistnevnte var nytt for meg, men hun glemmer vel å si at de fire øyevitnene må være menn?
Så het det: «De 100 piskeslag kan fortolkes som et forebyggende utrykk for at utroskap er forkastelig». (min uthev.)
I så fall synes Knuth å ha rett i sin fortolkning, altså at man kan være for dødsstraff – bare ingen kommer til skade. Men ellers er Knuth mest opptatt av at Khankan, til tross for at hun sier at hun er imot barbariske straffer, ikke tar klar avstand fra pisking som straffemetode. Ikke minst fordi imamer viser til at koranen er det hellige ord.
Det hører også med til historien at Khankan i 2017 gikk til Berlingske hvor hun fortalte at hun og Naser Khader hadde datet, og at hun opplevde at Khader hadde forsøkt å presse henne til taushet ved å skrive til henne at han hadde «private bilder» av henne.
Hvordan den kommende rettssaken vil ende gjenstår å se.