Hvis man vil ha et øyeblikksbilde av den eventyrlige forestillingsverden som den vestlige innvandringslobbyen lever i, så skal man bare lese torsdagens JP. Her ga en seniorforsker ved navn Jean-Paul Tran Thiet, fra den franske tenketanken Institut Montaigne, uttrykk for den logikk som hersker i de veltrimmede og såkalte progressive kretser.
Kjernen er at asyl er en ukrenkelig menneskerett. Å gi asyl til mennesker som reiser opp gjennom Europa med kursen mot verdens mest generøse velferdsstater er en plikt for de europeiske regjeringer, mener forskeren, uansett hvem det er snakk om, da han henviser til Genèvekonvensjonen fra 1949 og EUs nyere traktater. Asyl «skal ikke være politisk styrt», som han formulerer det.
Jean-Paul Tran Thien er ikke hvem som helst, men ifølge egne opplysninger en herre med adgang til bonede gulv i Paris og Bruxelles som rådgiver for den franske presidenten og EU-kommisjonen. I JP insisterer han imidlertid på å være upolitisk, til tross for den kjensgjerning at hans siste publikasjon – om retten til asyl – er utarbeidet sammen med den venstreorienterte tenketanken Terra Nova, som De mener det samme; asylretten er i fare for å bli underminert av flere folkelige reservasjoner og EUs avtaler med Tyrkia og Libya om å begrense tilstrømningen fra Stor-Midtøsten.
De to tenketankene foreslår i stedet «at man lar asylsøkere selv bestemme hvor de vil», hvorpå EU fordeler dem «solidarisk». Tenketankene vil ha oss til å forstå at rett og jus ikke bare trumfer politikk, men rett og slett annullerer politikk.
Du har nok hørt denne påstand før, men den er fantastisk i ordets egentlige betydning, hevet over empiri og praktiske konsekvenser. Logikken avslører en misforstått oppfatning av hva politikk er, som man møter vel så ofte i menneskerettighetsmiljøer som blant uopplyste tenåringer.
Logikken er misforstått fordi asyl er og blir et politisk spørgsmål. Det er nettopp derfor «det deler vandene». Solidaritet lyder flott, men hvem er det nå som skal bære konsekvensene i mottakerlandet, herunder den personfarlige kriminaliteten og de etniske spenningene? Det er vitterlig den lokale underklasse samt barn og unge. Og hvordan stanses den islamisering som empirisk har vist seg å følge med unge menns vandring nordpå?
Intet vesteuropeisk land har etter 40 års eksperimenter noe som helst svar på det prekære siste spørsmålet. Som den nederlandske sosiolog Ruud Koopmans fremhevet i et intervju til Berlingske i forrige uke, fortsetter majoriteten av de muslimske minoriteter med å leve etter andre normer, regler og religiøse forskrifter enn den opprinnelige europeiske befolkningen. Muslimske land klarer seg fortsatt dårligere enn resten av verden, og muslimer er notorisk vanskeligere å integrere enn alle andre grupper. Roten til problemet finnes i islam, konkluderer Koopmans i en ny bok etter mer enn 20 års studier.
Men overnevnte asyllogikk er misforstått av en grunn til. Retten kan nemlig ikke stå alene; retten følger med en plikt om å tåle noe. Derfor må vi ta med makten. Idealet om universelle menneskerettigheter er muligens pent å speile seg i, men det må ikke ødelegge vår handlefrihet eller forhindre oss i å gjøre det nødvendige, som først og fremst er å beskytte den politiske orden fra atomisering og balkanisering , samt å sikre at vi gir et gjenkjennelig land videre til neste generasjon.
Som en utskjelt florentiner sa for 500 år siden, så kommer en politiker som ønsker å praktisere det gode hver eneste dag til kort blant dem som ikke er helt like gode. Følgelig er et visst mål av patriotisme en forutsetning for borgernes frihet og sikkerhet. Retten daler ikke ned til oss fra Gud eller Genèvekonvensjonen, den blir til i en konkret situasjon. Akkurat derfor må asyl være politisk styrt og lokalt fortolket, ellers løper den løpsk i en verden i bevegelse og i et Europa, som grenser opp til en veritabel befolkningseksplosjon på den andre siden av Middelhavet. Det finnes intet hellig standpunkt i asyldebatten, ingen overmoral; svaret på vår tids muterte migrasjon beror nettopp på lovgivernes politiske dømmekraft, ikke på forskrifter ovenfra. Skal der være en million muslimer i Danmark ved århundrets utgang? Tenk dere om nå.
Der er ingenting som hindrer Danmark i å bestemme over egen asylpolitikk og i tillegg fratre Den Europeiske Menneskerettighetsdomstol og vende tilbake til dank domstols praksis. Det ville være en demokratisk handling og et uttrykk for at ikke lengre oppfatter oss selv som globale burhøns, men som døtre og sønner av Danmark.
(Først publisert på JP blogg, her oversatt til norsk av Rita Karlsen)