«Hvis det er hvite mennesker på, får man mange flere likes,» forklarer Innocent Okinika (31) om bildet på mobiltelefonen.
Avisen Berlingske brakte i helgen en omfattende reportasje om situasjonen til afrikanske migranter som har satt kursen mot Europa – for å oppdage at det slett ikke ble slik som de håpet på. I tillegg har de sett nærmere på «suksesshistorien» til byen Agadez i Niger.
Bygd på løgn
Innocent Okinika er fra Nigeria. Han forteller at det nettopp var bilder på sosiale medier som trigget han selv til å dra til Europa – slik som «mange tusen andre afrikanere har forlatt kone, barn, hjemland og verdighet i bytte med en kostbar, livsfarlig og ofte uoppnåelig jakt på rikdom i Europa».
– Jeg reiste fordi jeg så mine venners selfies, og jeg gjorde presis det samme: Tok mine fineste klær på, ba et par hvite kunder om å posere med meg og la det ut på Facebook, så alle kunne se hvor godt jeg hadde klart meg, forteller Okinika.
Alt var bare løgn – selvom bildene skulle indikere en suksesshistorie.
I Nigeria hadde Okinika eget kontor, bil og en gravid kone, da han bestemte seg for å migrere til Europa. Det som møtte han var at båten over Middelhavet tok inn vann, så Okinika måtte gi opp den turen. Han ble banket opp og frastjålet pengene som han skulle bruke til å prøve en gang til. Og bildene han sendte via Facebook og som høstet mange likes, var slett ikke fra Europa, men Nord-Afrika, hvor han ente med å arbeide som slave i to år, innen han for en måned siden ble deportert og dumpet av det algeriske politi på grensen til Sahara i det lutfattige sentralafrikanske landet Niger. Her ble han, etter to dager til fots, fanget opp av IOM (FNs internasjonale organisasjon for migrasjon) som tok han til det provisoriske transittsenteret i byen Agadez – der det befinner seg rundt 500 strandede afrikanere med lignende skjebne. Her fikk han valget mellom å fortsette sin ferd eller motta en gratis returbillett til Nigeria.
– Jeg har aldri sett min sønn. Jeg har mistet alle mine penger. Jeg er flau og trett, og når jeg ser på de bilder jeg tidligere har tatt, får jeg lyst til å brekke meg,» sier Okinika, og legger til:
– Hele denne turen til Europa var en stor feiltakelse. Nå vil jeg bare hjem.
Niger har snudd trenden
Berlingske forteller at Agadez i årtier har vært det sentrale trafikknutepunkt for hundretusener av afrikanere på jakt etter et bedre liv. Migranter fra både Øst- og Vest-Afrika har betalt omkring 2.500 kroner for å bli kjørt tre døgn gjennom sandbanker og ingenmannsland mot nabolandet Libya, hvor mange igjen har forsøkt å ta seg over Middelhavet til Europa.
Nettopp steder som Agadez har gitt mang en vestlig politiker hodepine, da det opererer som en afrikansk «motorvei» til Europa. Men nå er ting endret, ifølge Berlingske.
For uten større medieoppmerksomhet har det lyktes Niger, verdens nestfattigste land , å snu migrasjonsstrømmen. På tre år er antallet av transittmigranter i Niger på vei til Libya eller Algerie falt drastisk: fra 276.000 i 2016 til under 25.000 personer i 2018.
I samme periode er antallet (mislykkede) migranter, som Okinika som kommer nordfra og inn i Niger, og som IOM, med støtte fra EU, bistår med retur til deres hjemland, tidoblet seg: fra 1.700 personer til om lag 17.000.
Leder i IOM, Agadez Maurice Niwa, forteller at det nå sitter flere migranter i deres transittsenter som venter på å bli returnert til hjemlandet, enn det sitter i byens ghettoer som venter på å reise ut. Niwa tror også at trenden vil fortsette i år.
Grunnen til at Niger har snudd trenden, er å finne i en lov, den såkalte lov 36, som ble vedtatt i 2015. Her heter det at på grunn av sikkerhet og humanitære årsaker er det forbudt med all husly og transport av transittmigranter. Siden har landets hær, i tillegg til å jakte terrorister i Sahara, vært opptatt med å anholde menneskesmuglere.
Konfiskert biler og samarbeid med busselskap
I et primitivt fengsel i Agadez har det de tre siste årene vært over 100 personer som har vært involvert i byens lukrative migrantbusiness.
«På en bevoktet militærgrunn utenfor byen står 130 av smuglernes hvite Toyota pickuper, som politiet har konfiskert, oppstilt til skrekk og advarsel for de sjåfører som enda ikke har gitt opp deres geskjeft,» skriver Berlingske.
Ett av landets største busselskaper har tegnet kontrakt med IMO, og heller enn å kjøre fulle busser til Agadez, kjører de nå fulle busser andre veien.
Berlingske forteller at den kvelden de kommer til Agadez’ busstasjon er det ca. 300 menn fra Guinea og Mali som gjør seg klar for returen. Alle har de forsøkt, men gitt opp drømmen om Europa. Noen fordi de er blitt deportert fra Algerie, som det siste året konsekvent er begynt å sette illegale migranter på grensen til Niger. Andre fordi de er blitt fanget i ørkenen av Nigers militær. Atter andre fordi de på egen hånd har funnet tilbake til Agadez, kanskje etter å ha overlevd tortur og slavelignende tilstander i Libyas militsstyrte fengsler. Mange takker IOM for gratis returbillett og et såkalt repatrieringslegat på om lag 5.000 kroner.
EU omfavner lov 36, det gjør ikke alle
Berlingske viser til at etter at den libyske diktator Muammar Gaddafi i 2011 ble veltet av vestligstøttede styrker, og Libya ble etterlatt i et kaos av ubevoktede kyster og ulike bymilitser, er Europas sydlige grense de facto rykket fra Middelhavet til Sahara. Uten Nigers resolutte implementering av lov 36 ville migrasjonsstrømmene, som i 2015 toppet med over en million mennesker til Europa, etter all sannsynlighet ikke vært stilnet av i det omfang vi nå har opplevd.
Og det vet man i Brüssel – for EU har betalt Niger et klekkelig beløp som takk for innsatsen. For 2014-2020 har landet mottatt over en milliard euro i utviklingshjelp, der hundrevis av millioner er øremerket sikkerhet og begrensning av innvandrere. Niger er i dag det landet som mottar mest EU-utviklingshjelp per innbygger i verden.
Agadez borgermester, Ahmad Koussa, viser til at i årevis har migrantindustrien, som inntil lov 36 ble innført var fullstendig legal, vært byens største inntektstkilde, der smuglere, sjåfører og ghetto-eiere innkasserte tusenvis av kroner i uken, i et land hvor halvparten av befolkningen lever for under syv kroner dagen. Med lov 36 ble over 6.000 menn arbeidsløse og stemplet som kriminelle, i tillegg rammet det alle dem som levde av omkringliggende virksomhet til de gjennomreisende, som for eksempel matbutikker.
Borgermesteren forteller til Berlingske at det har vært et utall av ambassadører og europeiske ministre på høflighetsvisitt i byen for å studere «sukesshistorien».
– De kommer alle og lover en hel masse, men de fleste av pengene går til å løse problemer dere selv har skapt – med migrasjonshåndtering og sikkerhet – og ikke til økonomisk utvikling, sier Koussa til Berlingske.
EU har satt av 50 millioner kroner for å kompensere noe av det tapte i Agadez. Utviklingsplanen inkluderer blant annet et fond som de tidligere menneskesmuglerne kan søke penger fra for å starte forretning i nye bransjer, men bare fem prosent av søknadene er blitt litt godkjent – og pengene er ikke i nærheten av å matche hva de tjente før.
EUs ambassadør i Niger, Denisa-Elena Ionte, skjønner godt at folk er misfornøyd. «De kan jo umulig opprettholde samme astronomiske businessmodell som tidligere,» sier hun, men legger til at det ikke er EUs oppgave å støtte opp under menneskesmugling.
Det interessante i så måte er hva folket i Agadez vil gjøre. Noe må en leve av, og har en først blitt vant til å tjene penger, dertil mye penger, så vil en neppe avfinne seg med det som fremstår som en luselønn. Da er sannsynligheten større for at en finner noe «mer attraktivt» – som neppe er lovlig. Alternativt at man fortsetter med menneskesmuglingen, nå ulovlig, og forkledd i andre drakter?