HRS fortalte nylig, på bakgrunn av en reportasje i Berlingske, om mang en afrikaner som aldri når drømmen om å komme til Europa. På grunn av en ny lov i Niger, den såkalte lov 36 som ble innført under folkevandringskrisa i 2015, er mye av trafikken nordover i Afrika redusert.
For tidligere var byen Agadez i Niger et legalt trafikknutepunkt for migranter som ville ta seg til Europa. Loven har derimot gjort det ulovlig både å huse og transportere migranter. EU mener loven er en suksess, noe som ikke deles av dem som tidligere levde av menneskesmugling. For selv om EU prøver å kompensere for noe av inntektsfrafallet, så er det småpenger mot den enormt lukrative menneskesmuglingsbusinessen.
Ifølge Berlingske er da også flere og flere av menneskesmuglerne igang igjen. En av dem, en erfaren sjåfør, forteller til avisen at å være sjåfør er den eneste jobben han kjenner, men at de har færre kunder da migrantene er redde for å bli tatt. «Men det er ingenting annet å leve av i denne byen – altså utover å smugle narkotika, våpen eller bli banditt i ørken», sier han.
Resultatet er forutsigbart: Nye migrasjonsruter.
Gjennom ørken
Tall fra FNs høykommissær for flyktninger, viser at migrantene som kommer fra eller via Afrika har sett seg ut Spania som det nye ankomstlandet i Europa. Dette skjer ikke minst etter at Italias regjering fører en betydelige strengere innvandringspolitikk, blant annet ved å nekte båtmigranter ilandstigning. Det har også blitt avdekket at Spania, til tross for sin tilsynelatende «humanitære» innvandringspolitikk, ikke engang registrerer mange av asylsøkerne, særlig ikke fra Afrika, men myndighetene lar dem fraktes med busser, typisk til Balbao på vestkysten eller Barcelona på østkysten – slik at de kan ta seg videre oppover i Europa.
At Spania er det nye destinasjonslandet for å nå Europa er selvsagt velkjent for menneskesmuglerne i Niger. Mens migrantene før ble fraktet gjennom Niger til Libya og deretter over Middelhavet til Italia, blir de nå fraktet gjennom ørkenen i Algerie, med håp om å nå Marokko og så Spania.
Det er en ny dødsrute, ikke minst fordi sjåfører, kanskje med hæren i hælene, kaster dehydrerte migranter av i ørken og satser på at IOM, FNs migrasjonsorganisasjon, skal plukke dem opp.
En NGO, Alarm Phone Sahara, som mottar nødanrop fra strandede migranter, sier til Berlingske at ørkenen om ikke lenge kan ta igjen Middelhavet som «den største kirkegård for migranter».
Sånn var det ikke før, fastslår den tidligere lederen for menneskesmuglerne i Agadaz, og viser til tiden da migranttransporten var lovlig.
«Det var en organisert bransje, hvor vi betalte skatt til guvernøren og hadde kontroll på tillatelsene. Men så fant regjeringen på lov 36, så den kunne få sugerøret ned i EU-kassene. Nå er folk i Agadez arbeidsløse og migranter dør i ørkenen. Er det dét dere kaller en suksess – i så fall for hvem?» spør han.
Farlig coctail
Mange av dem som er blitt desperate fordi de er blitt arbeidsløse skal, ifølge Berlingske, også være klar til noe annet: Å bli utnyttet av jihadister.
Dermed kan ett «løst» problem for Europa (færre illegale migranter) bli erstattet med et nytt. Kilder forteller til avisen at det allerede er flere som har begynt å smugle narkotika og våpen.
Med islamistiske grupperinger som kjemper mot nabolandene Mali i øst og Nigeria i sør, og IS og al-Qaida-jihadister som terroriserer grensen mot det lovløse Libya i nord, frykter de lokale myndighetene at en økonomisk krise i Nigers smuglerhovedstad kan utvikle seg til noe mye verre. Ikke minst fordi vi snakker om arbeidsløse mennesker som kjenner området, inkludert ørkenen godt, og de er gode sjåfører – det gjør dem attraktive for Saharas ekstremister.
Lederen for byens sivilsamfunnsorganisasjon, Alkontchi Mohamad, forteller til Berlingske at det flyter med kalasjnikover i Agadez, og at de kan importere billige pickuper fra Libya. Sett det sammen med arbeidsløse, frustrerte, sinte menn og ekstremister som tilbyr dem «oppgaver».
Det er rett og slett en livsfarlig coctail.
Og det er akkurat her de vestlige samfunn kunne vært årvåkne og stilt opp med investeringer og penger. Men noen tror fortsatt at det er «humant» og «solidarisk fordeling» å gi noen varig opphold i Vesten. Det er en ikke-løsning, og den vil koste oss dyrt – kanskje både på den ene og andre måten.