Kampen for likestilling har mistet seg selv. «Likestilling» er blitt alt og ingenting, men mest av alt har den blitt (enda mer) uforsonlig – og usedvanlig kroppsfiksert.
Jo da, for noen tiår siden handlet det om frigjøring, ikke minst seksuell frigjøring. Kvinner skulle fri seg fra mannens selverklærte stilling som familiens overhode og bli et selvstendig individ i samfunnet. Det betydde vekk fra kjøkkenbenken og ut i arbeidslivet. Det krevde igjen at kvinner tok utdannelse og realiserte den. Hun skulle bli økonomisk uavhengig. Fri, het det visst.
Alt det var vel og bra, og kvinnefrigjøringskampen har vært vellykket. Men så har det tatt av.
Frigjørings tid
Kvinner som velger deltidsjobb, eller gud hjelpe, velger å være hjemmeværende, sees ned på. Det er alt annet enn et akseptabelt valg i likestillingens navn. Da velger hun implisitt å være underlagt mannen, eller gud hjelpe, hun kan gjøre det fordi familien er i en økonomisk situasjon som tillater det. Eliten, fnyses det. Er det å utvise respekt for den jobben det er å holde hus og familie? Og stakkars den mann som prøver seg på det samme. Jeg kjenner et par av dem, de sier den største kampen nettopp var med kona. Hun syntes det var flaut at mannen «skulle gå hjemme». Stereotyper?
Kvinner tjener fortsatt mindre enn menn, heter det. Ja, det er stort sett fordi mange kvinner velger yrker som ikke har de beste lønnsbetingelsene, jobber deltid eller jobber mindre enn menn. Dessuten er kvinner mer sykemeldt enn menn. Er det menns skyld? Noen vil hevde det, fordi det er menn som styrer og dermed setter premissene. Men, hva holder en kvinne tilbake fra å styre? Vi kan jo minne om at Norge i dag styres av fire damer: Erna Solberg, Siv Jensen, Trine Skei Grande og Olaug Bollestad.
Selv er jeg født i 1963, og jeg nøler ikke med å si at jeg tilhører dessertgenerasjonen hva gjelder frihet. Jeg kommer fra en typisk arbeiderfamilie, men ble oppfostret med at jeg kunne bli hva jeg ville. Det var ingen hindringer, med mindre jeg la dem ut selv. Jeg husker at jeg reagerte med forbauselse på gamle udaterte lærebøker i skolen som favoriserte «han», men jeg ramlet stadig i grøfta med å tenke mer på meg selv enn på helheten. For eksempel da jeg første året på ungdomsskolen ble valgt til leder av elevrådet, som i seg selv var en «bragd» som yngst og jente, hang jeg valgresultatet stolt opp på skoletavla – med følgende beskjed: Elevrådsleder (meg), nestformann … Da skjevheten ble påpekt (av en mannlig lærer) lærte jeg å løfte blikket.
I min oppvekst lekte jenter og gutter sammen, cowboy og indianer var populært. I dag ville vi vel blitt hudflettet for hån mot andre kulturer. Jenter og gutter gikk rimelig likt kledd, ikke minst fordi man arvet klær av eldre søsken. Vi ble sikkert mobbet for noen av klærne, men det sto ikke noen mobbeombud klar på skolen for å ta imot oss. Der sto derimot både skolehelsesøster og skoletannlegen når vi hadde tryna fra et tre eller havna i en slåsskamp – typisk bak gymsalsbygget, der jenter og gutter for øvrig hadde gym sammen. Og det var vann i bassenget, der jenter og gutter også var sammen. De av oss som trente organisert, kunne se langt etter å bli kjørt på trening. Å komme seg på trening var en del av treningen.
Når det kom til valg av fremtidig yrke, var det ingen som rynket på nesen av hun som ville bli overlege. Det var flere som rynket på nesen over han som ville bli bilmekaniker. For på 1970-tallet var det opplest og vedtatt at alle skulle gå på det teoretiske gymnaset, forberede seg til høyere studier. Vi ristet på hodet av dem som valgte yrkesfag, vi var mer eller mindre opplært til at de måtte ta yrkesfag fordi de ikke ville fikse fremtidens yrker. Så var det motsatt for henne som ville bli bilmekaniker, det var nærmest eksotisk. Og eksotisk var det, fordi det var et forsvinnende fåtall jenter som valgte slike yrker.
De voksne hadde fester hos hverandre, og noen ganger fikk vi henge med. Men stort sett var vi hjemme, eventuelt med barnevakt, men vi var ikke gamle før vi måtte klare oss selv.
Hva har så endret seg siden egen oppvekst?
Mer fokus på kjønn
I dag er det mer og mer kjønnssegregering. Jenter og gutter opptrer langt mer i klikker og klesstilen er langt mer tilpasset kjønn. Jenter og gutter skilles i undervisning, særlig i gym og svømming (hvis vann). Hvis helsesøster på skolen, er det typisk snakk om noen timer i uka. Men mobbeombud har nok mange skoler. Man kan jo spørre: Hva er det vi som samfunn legitimerer?
Jenter kan fortsatt velge hva de vil utdanne seg til, men valgene er skremmende likt hva de var for årtier siden. Det er ikke fordi kvinner ikke kan bli matematikkprofessor eller teknologiekspert, tvert om, det er flere kvinner enn menn som tar høyere utdannelse, men kvinner velger annerledes enn menn på arbeidsmarkedet. Mest sannsynlig fordi de ønsker en dag å bli mødre, selv om førstegangsfødende blir eldre og eldre. Eller man orker ikke presset på arbeidsmarkedet, og det valget kan man faktisk ta i en velferdsnasjon som Norge, som stadig tilrettelegger mer og mer for barnefamilier, ja endog prøver å detaljstyre familielivet med hvem som skal være hjemme i foreldrepermisjon. Så har vi den berømmelige «tidsklemma», barn skal bringes hit og dit, maten skal være økologisk og helst hjemmelaget, man skal være vellykket på jobb og vellykket som familie.
Men hvordan står det egentlig til med familien? Jo, færre voksenfester, og mer gutteturer og damelunsjer. Mer kjønnssegrering der også.
Det blir mer og mer fokus på kjønn, ikke likestilling. Det synes å ha blitt en trend at enhver kvinne i toppstilling på ett eller annet tidspunkt kommenterer at hun ikke innehar stillingen fordi hun er kvinne – gjerne som en slags oppmuntring til unge kvinner. Burde vi ikke ha kommet lengre? Er det hode eller kropp som gjelder? Hvorfor denne «offerholdningen»?
Slik er det også med kampanjen om «kvinners rett» til kroppsbehåring. Hva kjennetegner de kvinnene som viser frem sin kroppsbehåring under armer og på legger – jo, det er vakre kvinner. Hvordan skal de ellers legitimt få eksponert sin kropp i offentligheten?
For ikke snakke om rosabloggerne, ikke minst de som flasher seg selv på instagram tilnærmet 24/7, gjerne som levende reklame for restylane, botox, silikon eller hva det nå heter, mens de får klippekort i mediene for å snakke (mest tøv) om kvinners rettigheter, miljøkamp og flyktningpolitikk.
Eller fokuset på identitetspolitikken. Alle kan være hva de opplever seg som, han, hun, katt, hva i seg selv gjør det med oss?
Så #metoo. Kampanjen i seg selv er det ingenting feil med, om det var slik at den faktisk og reelt holdt seg til dem som faktisk er blitt seksuelt trakassert. Men også den tok av. Både med falske beskyldninger og der det meste kunne tolkes som et (seksuelt) overtramp. Her var det nok mange kvinner som så sitt snitt til å legge all skyldfølelse for egen seksualisert atferd i #metoo-sekken. Menn flest holdt (klokelig) kjeft.
Likevel er det som provoserer mest, at den virkelige tiltrengte likestillingskampen i Norge i dag knapt blir tatt på alvor.
Annen definisjon
Det nytter lite å stille opp på 8. mars med paroler mot sosial kontroll og æresvold eller kravet om å gi minoritetskvinner jobb. For det en politisk kamp som må foregå kontinuerlig – gitt at man da innser hva som er problemene.
For hva er det som kjennetegner sosial kontroll og æresvold? Hvorfor er det så mange minoritetskvinner som står utenfor arbeidslivet?
Det korte svaret, og minst kompliserte, er at de ikke har et fritt valg. Det andre korte svaret, men langt mer kompliserte, er islam.
Førstnevnte kan vi diskutere i det vide og brede, med vitnesbyrd på vitnesbyrd, og kanskje vi kan kalle det «kulturelle forskjeller» – selv om unge, jenter som gutter, kan være født og oppvokst i Norge. Det gjør også likestillingskampen for minoriteter mer komplisert enn den vi har vært gjennom tidligere. Her kan vi ikke bare peke på mannen som den «skyldige». Ei heller på systemer utformet av menn for menn, fordi dette kan være menn med minimal samfunnsmakt.
Når det er blitt mer og mer vanlig at jenter i skolegården får slengt «hore» og «billig» etter seg i skolegården, vet vi hva det hovedsakelig handler om. Det handler om innføringen av et ny definisjon av anstendighet overfor jenter. En jente med hijab er ærefull, en uten er fritt vilt. Hvem er så avsenderen, og kan du skjønne hvor de har lært det?
Med andre ord er vi tilbake på «start». Om frigjøring, ikke minst seksuell frigjøring, om å fri seg fra mannen som familiens overhode og bli et selvstendig individ i samfunnet. Ut i arbeidslivet. Ta utdannelse og realisere den. Økonomisk uavhengig. Hva holder dem igjen?
Det som holder dem igjen er blant annet samfunnets stadige aksept av kvinneundertrykkende mekanismer i disse miljøene. Vi aksepterer hijab som del av deres identitet, endog klarer vi ikke å avvise ansiktstildekking i det offentlige rom, vi kjøper argumentet om frie valg, vi aksepterer kravet om kjønnssegregert undervisning, uten å ta inn over oss at vi beveger samfunnet i feil retning. Så heter det gjerne at det handler om hva de har i hodet ikke på hodet, men hvorfor kan det de har i hodet være så langt fra de frihetsverdiene, ikke minst hva gjelder likestilling, som vi har etablert i vårt samfunn? Hvordan står det til med likestillingen i islam? Jo, også det har en «annen definisjon».
Noen velger å kalle dette mangfold. For likestillingen er det et tilbakeslag. Og hvem er det som står på barrikadene for dette tilbakeslaget? Jo, feministene.
Det blir ingen å gratulere med dagen herfra.
(Saken er illustrert med et bilde av Ingvil Smines Tybring-Gjedde fra vårt langlesningsintervju med henne med tittelen «Jenta fra Groruddalen», der hun nettopp fortalte om sin klassereise. I dag er hun forøvrig blitt statsråd)