– Når FNs høgkommissær ber oss om å ta imot flyktningar, burde vi gå med på det, seier leiar for Trøndelag AUF, Håkon Einarsve.
Einarsve står på talerstolen på Aps landsmøte når han leverer dette budskapet. Han og mange andre unge mener at Regjeringens 3 000 årlige kvoteflyktninger er alt for lavt. Einarsve sier 7 000 årlig, altså 35 000 på fem år.
Verken han eller andre radikale i AUF og Ap har Aps migrasjonsutvalg med seg på dette. Der er det realismen som slår inn. At AUF verken har tatt innover seg innvandringens enorme kostnader som ligger an til å kvele velferdsstaten er foruroligende. Man undrer seg: Hva gjør disse menneskene i politikken? Hva er det de vil? Forstår de ikke at deres politikk etter all sannsynlighet vil føre til at de selv en dag sitter der som pensjonister uten en pensjon å leve av, som skjer med tusener i Sverige nå? Har de overhodet ikke fulgt med i timen? Har det gått dem huse forbi at vi nå muligens bruker opp hver sjette krone i statsbudsjettet på innvandringens konsekvenser, tilsvarende rundt 250 milliarder kroner per år – tilsvarende hele oljepengebruken.
Og hva vet grasrota i partiet om nasjonsbygging? All den tid det er opplest og vedtatt at integreringen i stort har vært mislykket etter flere tiårs intenst arbeid med å lykkes, så tror man altstå man skal makte å få det til «i morgen». Hva tror AUF ligger til grunn for Regjeringens storsatsning: integreringsløftet?
Norge splittes mer og mer, segregeringen går sin gang i takt med de demografiske endringene. Folk knytter seg selvsagt opp mot dem som man opplever kulturelt og verdimessig fellesskap med. Det gjelder oss alle, uansett opphav.
AUF er for likestilling og for seksuelle minoriteters rettigheter, for å nevne et par sentrale punkt. Med den andre hånden vil de hente tusener fra ikke-vestlige land som etter all sannsynlighet ikke har de samme verdiene intakt. Hva er det som kortslutter i hodene til disse politisk broilerne? Hvorfor vil de ikke sin egen fremtid vel? Hvor kommer det nasjonale selvhatet fra?