Det har ikke manglet på reaksjoner til oss på dagens Aftenposten. Avisen mangler fullstendig takt og tone i sin omgang med IS-krigerne og deres koner, eller kanskje riktigere: deres hushjelper og fødemaskiner. Aftenposten kan ikke umulig skjønne hva avisen driver med – endog på 9. april.
9. april 1940 angrep tyske tropper Norge. Oberst og kommandant Birger Eriksen var på Oscarsborg festning, hvor han hadde vært siden 1931. Denne morgenen forsøkte tyske krigsfartøyer, med krysseren Blücher i spissen, å ta seg forbi festningen i Oslofjorden. Eriksen skjønte hva han så og visste hva som måtte gjøres. Han skal ha sagt «Visst Fanden skal der skydes med skarpt!», samtidig som han var bevisst situasjon, som han kommenterte slik: «Enten blir jeg stilt for krigsrett eller så blir jeg krigshelt» – og deretter: «Fyr!»
Oberst Eriksen skjønte alvoret. Hvem ville skjønt alvoret i dag?
Mine lykkelige år
Forsiden på dagens Aftenposten er knapt til å tro (faksimile, utsnitt):
Tenk deg at en etnisk norsk kvinne (32) hadde fortalt om lykkelig år med nazistene.
At hun møtte Aftenposten for 74 år siden: Hun er den eneste etniske norske kvinnen som har sluttet seg til nazistene i Auschwitz, som er det tyske navnet på den polske byen Oświęcim. Her jobber hennes mann i konsentrasjonsleiren. Etter fem år er hun fortsatt i live og hyller Hitler og hans nasjonalsosialisme.
At dette faktisk kunne vært en artikkel i Aftenposten midt på 1940-tallet er nå én sak, men at Aftenposten kan finne på en slik vinkling om IS i 2019 – det er smått utrolig.
Helt uskyldig
Aftenposten har vært i flyktningleiren i Hol i Syria (bak betalingsmur). Ifølge avisen er det 81.000 kvinner og barn der, mange med tilknytning til IS.
Vi får høre om den 32 år gamle kvinnen fra Trøndelag som reiste til Syria med ektemannen i 2014. Året etter var han drept. Hun giftet seg på nytt. Han ble også drept. Og vet dere – selv «unngikk hun høsten 2017 så vidt å bli drept av en bombe i Raqqa, byen IS erklærte som sin hovedstad.» Men hun skadet ryggen, har fått en operasjon, men trenger en til – og hun stoler ikke på legene i Syria. Så nå vil hun opereres i Norge – selv om egentlig vil være et annet sted:
– Jeg er 50/50 på om jeg vil til Norge. Jeg vil helst leve blant muslimer, men trenger en operasjon, og det jeg hører om sykehuset her, er virkelig ikke bra, sier hun. – Jeg vil egentlig ikke reise tilbake til Norge, men det er bedre enn å være her.
Kvinnen er etterlyst av Pst, mistenkt for å ha sluttet seg til en terrorgruppe og for å ha bidratt til å rekruttere folk til IS. Men det har hun ikke, ifølge seg selv, hun har «ikke har gjort annet enn å fortelle at hun hadde det fint i den islamske staten.»
Som kvinne tok hun seg av mat og hus, mens «mennene var ute og kriget.» Og det var så fint, så.
– Vi har hatt det veldig fint i Den islamske staten. Når jeg ser det jeg ser nå, og hvordan det var i Norge, så mener jeg at Den islamske staten ga oss bedre behandling enn noen andre steder, sier hun.
Selvsagt. På akkurat samme måte som det ikke var nazi-hustruene som led noen nød. Og noen var svært så aktive «for saken».
Stoler på Allah – og mamma
Så følger en passasje om denne kvinnens tro på IS, fremtidig seier, om Allah som sier i koranen at han vil teste muslimene, om samme Allah som sa at «seieren er nær. Så seieren er nær», fastslår hun, og presiserer at hun stoler på Allah og at han vil hjelpe henne ut av kafirs (de vantro, altså fiendens) klør.
Men det er jo godt å ha mor også. For skulle nå ikke Allah få opp farten, så har hun i tillegg sendt en melding til moren der hun ber om hjelp.
– Familien er utrolig lettet over at hun er i live. Moren hennes passer på telefonen hele døgnet i håp om at datteren skulle få lånt en telefon og ringe henne, sier advokat Nils Christian Nordhus, som representerer familien.
«Familien oppfatter situasjonen som uavklart og kaotisk og er svært bekymret for kvinnen,» forteller Aftenposten, og viser til at advokaten fortløpende vurderer henvendelse til norske myndigheter.
IS – det beste
Aftenposten forteller videre at den norske kvinnen konverterte til islam omkring 2010, da både hun og hennes nå avdøde ektemann hadde brukt en del narkotika. Hun skal også ha reist bl.a. til Egypt «for å være blant muslimer». På jobben i kassa på Coop Prix stilte hun med (det ubetydelige tøystykket) hijab på hodet. Fire år etterpå dro de til Syria.
På spørsmål om hun har noen beskjed til norske myndigheter, er ikke svaret at hun ønsker seg tilbake. Hennes beskjed er: «Jeg har ikke noen annen beskjed enn at de må studere islam.»
Hun tar heller ikke avstand fra grusomhetene IS har stått bak, som massakrer av sjiamuslimer og jesidiene, samt slaveholdet av tusener av jesidier (som kan minne om etnisk rensning). Det fremstiller hun til dels som «at det var resultat av en krig og til dels som i tråd med islam». Hun har heller ikke hørt at uskyldige ble drept. Og jesidiene har, ifølge henne, fått beskjed: «De må akseptere islam og betale en religiøs skatt. Hvis ikke er det krig.» Og slaver, ja, det er tillatt i islam, sier hun, og «de blir behandlet veldig godt».
Så selv om egentlig ikke vil til Norge, har hun få valg. I leiren er det tøft, samt uten nødvendige dokumenter og med en Interpol-etterlysning hengende over seg, er det visst bare vi kafir/fienden som duger. Dessuten savner hun norsk mat og norsk natur – og vennligheten fra folket. Så savner hun familien, kattene og hjemmet sitt.
– Jeg ser ikke for meg så mye til liv i Norge. Jeg tror jeg kommer til å havne i fengsel. Jeg kan ikke si at Den islamske staten var dårlig. Jeg kan bare si sannheten og sannheten er at Den islamske staten er noe av det beste jeg noen gang har opplevd. Jeg vil tro at jeg havner i fengsel når jeg sier det.
Skjønner man alvoret?
Vinklingen til Aftenposten er komplett umulig å forstå. Jeg mistenker at avisen finner det «sensasjonelle» i at vi snakker en etnisk norsk kvinne (og plutselig var det til og med lov å kalle det etnisk norsk). Det kommer også relativt klart frem i billedteksten (faksimile fra saken):
«Minst tre norske statsborgere med tilknytning til IS befinner seg i flyktningleiren i Hol i Syria. To av kvinnene har innvandrerbakgrunn, mens den tredje er etnisk norsk og kommer fra Trøndelag.»
Kanskje det hadde vært en smule viktigere å fokusere på hvilken ideologi denne kvinnen – og andre som har sluttet seg til IS – faktisk representerer? Skjønner man alvoret?
Avslutningsvis vil jeg beklage den brutale overskriften, men den er et håp om å vekke de sovende. Skjønt det skal det vel en del til.
Det synes viktigere i Norge å gi et «særskilt vern» til muslimer, enten ved dommer eller ved at politikere uvettig og ukritisk møter opp i moskeer eller fremmer diverse representanter som de egentlig ikke aner hva står for, eller vår statskanal som til stadighet propaganderer for islam, mens staten kan flå noen til skinnet og frata dem sitt gode navn og rykte, slik som en såkalt «nazi-frisør» må tåle, hvis det utøves islamkritikk. «Tåle» må også 20 navngitte personer og deres familie i den håpløse teaterforestillingen «Ways of seeing» på Black Box Teater, fordi teaterets folk har bestemt hva de 20 personene står for – og det må de tåle fordi de angivelig har makt. Den kunstneriske friheten har omdefinert seg til den kunstneriske ytringsfriheten, mens vi andre balanserer på en knivegg. Samtidig har myndighetene et fokus på bekjempelse av «hatprat».
Vi skal være forsiktige. Vi bør lære hvem som er våre venner og hvem som er våre fiender.