Haddy Njie og Trond Giske stilte i går opp i TV 2 og ga sin versjon av hva de har vært igjennom etter at Giske offentlig ble beskyldt, første gang senhøsten 2017, for upassende oppførsel og seksuell trakassering under metoo-prosessen. Bare i løpet av tre måneder rundt julen 2017, ble det publisert tusenvis av artikler, i tillegg til radio- og TV-innslag, om Giske. Det sier litt om presset og mye om hva mediene, oftere og oftere, tillater seg å fokusere på – og det svært så ensidig.
Nettopp sistnevnte er interessant. Og det fikk en klartenkt og balansert Haddy Njie godt frem. Giske har vært heldig med henne, for å si det slik.
Du males i et hjørne
Mainstream media (MSM) ynder selv å tro at de var balanserte, rettferdige og objektive i sin fremstilling. Men jeg vil tro at alle som har opplevd MSM tett, «når MSM har fått los på deg», vet bedre. For MSM kan med viten og vilje fremstille – og ikke minst forfølge – en sak på en slik måte at den rettferdiggjør og begrunner deres egen vinkling og standpunkt (eller regelrette ønsker). Det er blitt verre i løpet av de to siste tiårene, ikke minst fordi MSM som regel opptrer i flokk. Motstemmene i MSMs verden finnes knapt lengre. Få journalister tar seg bryet med å «ødelegge en god sak» ved å dobbelt- og trippelsjekke påstander. Er det noen som de allerede har «kollektivt dømt», er det dessuten forbundet med risiko for andre medier å tale «den dømtes» sak. Du må passe på å velge «riktig side».
For den eller de som utsettes for en slik mediekampanje, eller drittpakke, står en ikke bare hjelpeløs tilbake; en presses ned i knestående. Du vet at uansett hva du prøver å forklare til ditt forsvar, så blir det brukt mot deg. MSM kan kontakte deg til alle døgnets tider og kommer gjerne med nye påstander og beskyldninger. Du gis ingen tid til å fordøye hva som påstås. Du skal svare. Nå! Og «vennene» dine som kunne vært en offentlig stemme forsvinner, de vil helst ikke bli trukket inn, de har sitt, ikke minst egen jobb og status, å ivareta.
Ekstra vanskelig er det hvis den eller de som MSM spiller opp konfliktene på, er de som kan defineres som «sårbare». I Giske-saken er det metoo-varslere, i HRS’ tilfeller har det vært «innvandrerjenter«, gjerne anonyme (alle voksne muslimske kvinner, for øvrig, men for MSM er innvandrerjenter det foretrukkne begrepet). Du males inn i et hjørne. Du slåss rett og slett mot spøkelser, eller mot noen som er «fredet». Uansett hva du sier blir det feil, og det til tross for at de samme «varslerne» kan lyve så det renner av dem. Og det gjør de stort sett av en grunn, som jeg kommer tilbake til.
Før i tiden, det begynner å bli en stund siden, trodde jeg at det hjalp å klage slike overtramp, for ikke å si overgrep, til Pressens Faglige Utvalg (PFU). I et fortvilet forsøk på å få PFU til å forstå at de måtte lytte til hva vi hadde å si – ikke bare vise til at det aktuelle mediet påsto at kilden var troverdig, og da la PFU det til grunn – stilte vi følgende spørsmål: Hva hvis noen medier hevdet at Hilde Haugsgjerd (hun var da leder av PFU) var pedofil – hvordan skulle hun kunne forsvare seg mot det? PFU syntes rystet over en slik innfallsvinkel. Av hvilken grunn? Jo, fordi ingen medier ville finne på å hevde noe slikt, var svaret deres.
Da har du ikke forstått det. Hele problemet er faktisk hva noen kan finne på. Og det kan være grenseløst. Både overfor enkeltpersoner og deres familier.
(Jeg skal ta høyde for at PFU har endret seg til det bedre etter dette. I alle fall har vi et godt inntrykk av dagens PFU-leder og korps).
Mistet tiltro
Det kan være at en må ha opplevd overgrepene for å skjønne det. Ikke minst skjønne hvordan det spiser deg opp innvendig, og hvor maktesløs du blir overfor dine nærmeste. Det ender gjerne med at du slutter å forholde deg om slike skriverier om deg selv, og det du slumper over handler ikke lengre om deg. For det har egentlig aldri handlet om deg. Det er en konstruksjon, en hensynsløs, rå konstruksjon.
Haddy Njie forteller at hennes erfaringer av det hun og Trond Giske har vært gjennom, og fortsatt ennå står i vil jeg tro, er at det har vært fryktelig vanskelig, men at det også har ført dem tettere sammen. Så er det ikke slik med «offentligheten».
– Men det er klart jeg ser norsk offentlighet på en helt ny måte, sier hun til TV 2.
På den ene siden har Haddy fått mindre tiltro til de hun kaller «skal vite best», nemlig eksperter, kommentatorer og journalister. På den andre siden har hun fått enda større tiltro og tillit til «vanlige folk». Det er ikke vanskelig å forså hvem som er «vanlige folk». Det er de som stiller opp for deg og familien. De som kom hjem til dem og «passet» på Trond (Haddy turte ikke la han være alene i en periode) da mediepresset hadde fått han i kne. Der partiet lot han i stikken, der MSM ikke ødela «en god sak». Og bare så det er sagt, jeg er ingen politisk fan av Trond Giske, men som vi tidligere har påpekt: Å hevde at Giske-saken ikke var (og er) en maktkamp, som både Ap-ledelsen og en rekke medier prøvde seg på, er absurd. Politikk er maktkamp. Ofte rå maktkamp.
Slike kampanjer, som på delikat vis kunne pakkes inn i metoo-kampanjen, har som regel et mål. Målet er gjerne å få bort noen «brysomme». Her kan noen la seg bruke, mens andre selv er aktive pådrivere. MSM blir gang på gang nyttige idioter, eventuelt aktive pådrivere. I Giske-saken er det liten tvil om hvem i Ap som var fremtredende pådrivere, ifølge TV 2: Miljøet rundt nestleder Hadia Tajik, og Tajiks egen opptreden i den verste Giske-stormen, levnes liten ære. Mange av varslene mot Giske kom samtidig og fra samme miljø. For øvrig er dette varsler offentligheten aldri har fått innsyn i. Varslerne må jo beskyttes. Men man skulle tro det var noe lovstridig – men det var det ikke. Påstandene handlet om upassende atferd, og som Giske for øvrig har unnskyldt. Til ingen nytte, selvsagt. Korsfestelsen var igang, og MSM «valgte side». Hva har en slesk fyr med manglende evne til ydmykhet å stille opp mot søte Hadia Tajik? Det er lenge siden MSM utpekte Tajik som en fremtidig statsminister for Norge, dertil den første med innvandrerbakgrunn og muslim. I dag troner hun for øvrig alene som nestleder i Ap. Giske trakk seg som kjent som nestleder og stilte sin rolle som finanspolitisk talsperson til disposisjon til partiet. Den tok partiet også fra han. Hvert trekk Ap-ledelsen gjorde bidro til å styrke mistanken om at det han hadde gjort var mer alvorlig enn «bare» upassende atferd. Og det har styrket Tajiks rolle i politikken. Men tror noe at Tajik har kommet dit hun er i dag uten at hun kan det politiske spillet?
Selv visste Haddy og Trond at de intet kunne si. Det ville slå tilbake på dem selv. Og du snakker ikke ærlig med dem du ikke lengre har tiltro til.
Veggen som likevel eksisterer
Å leve relativt «beskyttet», slik som langt på vei både Haddy Njie og Trond Giske har gjort, førstnevnte som en både vakker og dyktig NRK-profil og skuespiller, Giske mer i ly av maktposisjonen i og til Ap, og dertil aldri mene noe kontroversielt – utover det som måtte være innenfor folden i det politiske korrekte Ap – skaper jo også ens bilde av «resten av verden».
– Det var en veldig rar opplevelse til en som alltid har vært veldig politisk korrekt. Jeg har alltid ment det som «er riktig», liksom. Jeg har tenkt at Norge har en mye rausere offentlig samtale enn som ofte blir beskrevet, forteller hun til TV 2, og fortsetter:
– Det er mange som har kritisert at det er en konsensus som er så trang, at det ikke er rom for å mene andre ting, en «politisk korrekt-vegg». Og jeg har bare fnyst litt av det og sagt at det er er et rom for å si hva du vil. Det er jo ytringsfrihet. Du må tåle motstand, men det er rom for å si hva som helst.
– Plutselig står jeg selv der – og løper rett i den veggen jeg har sagt ikke finnes, forklarer Haddy.
– Hvor jeg ser at det er klart at jeg ikke blir fengslet hvis jeg sier det jeg mener, men jeg blir på en måte ugyldiggjort.
Hun forteller at hun er blitt veldig mye rausere på mange måter, ikke minst fordi at folk har erfaringer som gjør at de mener forskjellige ting. Hun er således blitt flinkere til å lytte til folk som er veldig uenig med henne.
Det er kunnskap MSM burde ta til seg. Hvis de da ikke skal bruke all sin tid på personfokuserte saker – og å «ta alternative medier».