Det går i ett i Dagbladets spalter om ikke minst HRS. Det hele fremstår som kampanjepreget, og dermed som overspent. Bare man kan få noen mer eller mindre rabiate debattanter til å lire av seg vrengebilder og usannheter, ser det ut til at avisens ledelse hjertelig rydder plass.
Alle som har fulgt Dagbladet i dette årtusenet, og som kan innvandringens konsekvenser, vet at Dagbladet har stått på side med taperlaget; de som tok grundig feil. Ikke litt, men grundig feil. Det nærmest holder å peke på Dagbladets tre «feminine» M-er, Marie (Simonsen), Martine (Aurdal) og forhenværende Marte (Michelet). De alle sviktet grovt kampen for jenter og kvinners like rettigheter, når jentene har muslimske foreldre. Som jeg skrev i samme avis i 2009, og som (selvsagt) ikke ble lagt på nettet hos db.no:
Ikke bare har de tre M-ene vist muslimske jenter og kvinner en kald skulder, de har også kjøpt lureri fra forsker- og politikerhold, som ytterligere stenger disse jentene og kvinnene inne bak gardinene. Hvor lenge har de tenkt å holde seg selv og dermed folket for narr? Hvor lenge skal de nekte å ta innover seg at i ”Det Nye Norge” bor det jenter og kvinner som undertrykkes i sterkere grad enn vi noensinne har opplevd i kjent norsk historie?
Mangel på kvinnemakt generelt i samfunnet vårt, lave lønninger i kvinnedominerte yrker, sexpress på bakrom, alt skal selvsagt tas alvorlig. Men kan disse problemene måles mot tema som kjønnslemlestelse, ekteskapstvang og slørtvang? Jeg er overbevist om at hvis de tre M-ene dykket inn i denne problematikken, så hadde vi sett et nytt Dagbladet, et Dagbladet med harmdirrende og lideskapelige penner i kamp mot urett, overgrep, slett forskning og politisk feighet. Det ville værte det Dagbladet som så mange frydet seg over en gang i tiden.
Her er det bare å smette inn historien da Aurdal ikledde seg slør – i «solidaritetens» navn. Og kommunisten Michelets konstante brunbeising av dem hun er uenig med på innvandringsfeltet.
Kan aldri bli mange nok
Dagbladet er avisa som ikke kunne få nok migranter til Norge i 2015. Som ikke har kunnet få nok familieinnvandrere til landet, uansett om det har handlet om unge mennesker brukt i transkontinentale arrangerte ekteskap. Slik ekteskap er jo «kultur», altså «deres» kultur, og hvem er vi til å tro at kjærlighetsekteskap er å foretrekke? Og hvorfor i all verden skal jenters underliv inkluderes i helseomsorgen? Det er jo et overgrep. Og hvorfor skal ikke foreldre kunne sende barna sine «hjem» for skolegang der, det er da flott at barna lærer om sin egen kultur og religion, er det ikke?
Og innvandringen er en økonomisk berikelse, må vite. Alt dette har vært Dagbladet i et nøtteskall gjennom disse årene, og da er ikke angsten for islam nevnt, altså den virkelige fobien, som er angsten for å ta substansielt og kritisk i islam.
Derfor passer det avisen utmerket å la en politiker som MDGs Eivind Trædal få slippe seg løs med løgnene og forvrengningene sine om HRS. Trædal blir Dagbladets hjelpende hånd, tror avisen, som nok har mer enn et ørlite håp om at statsstøtten til HRS endelig ryker ved neste budsjettforhandlinger. (Dette har jo vært formulert som et ønske diverse ganger på lederplass, så viktig er dette nemlig for Norge, men selv mener de at de fortjener hver statlige krone spart i form av momsfritak.) Trædal gjentar løgnen om at vi har bedt folk «snikfotografere vanlig muslimer», og han kaster om seg med tall som mer enn antyder at 1,8 millioner i statsstøtte går rett i lomma på meg og daglig leder. «Glemt» var to ansatte til, alle driftskostnader og arbeidsgiveravgift. Pytt, hvem bryr seg om slikt pirk?
Islam eter dem opp
En mediesosiolog får også komme med sine spektakulære vendinger. Sharam Alghazi har gravd helt tilbake til 2003 (sic) på rights.no, og se hva fælt han fant: «Gitt det store innvandringspotensialet fra den ikke-vestlige verden de kommende tiåra, risikerer vi å miste de, historisk sett, uslåelige godene vi har bygd opp.» Jeg gjenkjente sitatet med en gang. Det er fra en kronikk trykket både i danske Berlingske Tidende og Klassekampen, signert meg. En kronikk som var langt forut for sin tid, da den tok til ordet for at alle må assimileres inn i frihetsverdiene.
Direkte ut fra overnevnte sitat, skriver Alghazi dette: «Sannheten hos rights.no er altså å formidle hvordan landet vårt, rett foran øynene våre, går under. Og det er islam og en muslimsk invasjon som er skyldig i undergangen.» Men islam er overhodet ikke et tema i kronikken!
Og selvsagt måtte ARS ved Rune Berglund Steen på banen etter terroren i New Zealand. Han snakker konsekvent om «høyreradikale» i kronikken, og klarer (selvsagt) å knytte menneskerettighetsaktivister som oss i HRS til dette begrepet. Det er så lavpannet og forutsigbart at man må undre seg om ikke Dagbladets ledelse også snart går lei av dette lavmålet. For selvsagt er «vår tids svøpe» denne:
Sivilisasjonenes sammenstøt; kollisjonen mellom et ureformert islam og samfunn basert på reformasjon og opplysningstid, er vår tids svøpe.
Men dette er altså «høyreradikalt», og med høyreradikale mener PST folk med voldspotensial, bare så det er klart.
Verken Trædal, Alghazi, Berglund Steen eller Dagbladet har vært på innvandringsballen gjennom årene og sparket den i riktig retning, det vil si i retning av en verdimessig og økonomisk bærekraftig innvandring for Norges beste. De har konsekvent vært ideologisk blindet for fakta og realiteter. De har ikke hatt Norges ve og vel i front, men hele verdens adgang til landet.
Derfor er de er alle gårsdagens menn og kvinner.
Illustrasjon: HRS