Tro kan flytte fjell – om vi skal tro opprinnelsen til den kristne dagsavisen Vårt land som utkommer i Oslo, opprettet i 1945 som «en uavhengig avis for mennesker som ønsker å lese om det vesentligste som skjer, og om troens rolle i dette».
Faksimile av vårt tilsvar i Vårt Land
Det «vesentlige» som skjer i disse dager er at Høyre-politiker Heidi Nordby Lunde har latt seg irritere over HRS. Vi er irriterende plagsomme fordi stort sett alt vi har brakt til offentligheten – og blitt kritisert nord og ned for – har etter 10-15 år blitt en realitet. De folkevalgte, med noen hederlige unntak i FrP, kan bare skjemmes over at de selv tok problemene inn over seg altfor sent – og dermed har ført en politikk på innvandring- og integreringsfeltet som ikke er bærekraftig, verken økonomisk eller kulturelt.
Tvert om er den mislykkede politikken kostbar for den enkelte av oss her og nå, og konsekvensene kommer stadig nærmere den enkelte. I storbyene, og særlig Oslo, som Heidi Nordby Lunde selv representerer, må man se seg over skulderen. Uprovoserte angrep, endog med kniv, kan skje uten forvarsel. Ungdomsgjenger, med unger, har verken respekt for voksne eller politiet. Mange foreldre er fraværende, selv om politiet forsøker seg på kriminalitetsforebyggende tiltak – som dialog.
Selvsagt er ikke HRS særlig fornøyd med situasjonen, for det er alt annet enn fornøyelig å vite at problemene ville vært minimalisert for lenge siden, hvis politikerne hadde lyttet – og handlet. Så når de selv burde stått ydmyke med lua i hånda, skyter de på budbringeren.
Heidi Nordby Lunde viser på Facebook til at under en uke etter terrorangrepene på to moskeer i New Zealand, så «føler Hege Storhaug for å legge ut dette». Vel, føler får være en strategi Nordby Lunde følger, her i huset så tenker vi. Men igjen er temaet at HRS skal fratas statsstøtten. Et syn som Vårt Land har innhentet støtte for (selvsagt) hos Venstres Abid Q. Raja, mens KrFs finanspolitiske talsperson Tore Storehaug ønsker at HRS skal få tildelt statsstøtte etter «faglige kriterier». Sistnevnte støtter HRS fullt ut, og det burde (selvsagt) gjelde alle ikke-statlige frivillige organisasjoner (NGO-er).
«Den enkleste posten å kutte»
Heidi Nordby Lundes «visitt» til HRS har fått Hege Storhaug til å spørre om Høyre skjønner at dette er støtte til ekstremislam, men det er også andre ting som skurrer med Lundes (politiske) fremtreden – og det er tidpunktet det skjer på.
Akkurat det poenget fanget også Vårt Land opp, da de i en e-post til oss sier følgende:
«Utspillet (fra Lunde, min anm.) kom samtidig med at regjeringen avholdt budsjettkonferanse. Revidert nasjonalbudsjett nærmer seg (legges fram 14. mai) og planleggingen av neste års budsjett er sikkert også i gang. Støtten til HRS kan bli et stridstema i år, slik det ble fjor.»
At støtten til HRS «blir et stridstema» – slik den har blitt mange ganger før, ikke minst ved hjelp av mediene – burde Lunde tenkt på før hun angriper en enkelt organisasjon, og dessuten er av den formening at det «burde være den enkleste posten å kutte». Så enkelt er det nok ikke, hvis ikke våre folkevalgte har tenkt å følge land vi – i alle fall før i tiden – ikke likte å sammenligne oss med.
En av dem som reagerte, var FrPs Per-Willy Amundsen. Som han skriver på FB:
Å bedrive statsbudsjettforhandlinger i mediene gir ingen stjerne i boka. Og kanskje Lunde skjønte at hennes innlegg ikke var det smarteste hun hadde gjort, så da gjorde hun et nytt forsøk. Det falt heller ikke helt heldig ut.
Forskjellsbehandling
Stortingspolitiker Lunde prøver seg på en «simsalbim»:
Her avdekker Lunde at hun ikke helt har taket på hva «integrering» er – og heller ikke skjønner HRS’ rolle. HRS er en politisk tenketank, den første i Norge faktisk, og da er vår selvpålagte oppgave å bidra til en mest mulig velfungerende innvandrings- og integreringspolitikk. Altså få stortingspolitikerne og Regjeringen til å vedta en politikk på feltet som fungerer.
Så kan vi jo igjen minne om at det også heter i posten vi mottar statsstøtte fra, som for øvrig er til «drift av nasjonale ressursmiljø på integreringsfeltet», at dette er tilskudd som skal «sikre samfunnet kunnskap om alle sider ved integreringsprosessen, også mulige utfordringer, og hvordan disse kan håndteres.» Klarer Lunde å ta inn over seg at innvandring og integrering har en rekke problemer og konsekvenser som krever politisk løsning? Det er disse vi fokuserer på, nettopp fordi de krever sin løsning – mange på overtid. Så kan vi selvsagt være uenige, både om problemdefinering og tiltak, men det hadde vært en fordel om våre folkevalgte holdt den saklige tonen som de ikke bare ønsker, men forlanger, at andre skal opptre med.
Så også i kommentarfeltet til denne posten fra Lunde. Men Lunde klarer ikke svare saklig, hun harselerer, og hun evner heller ikke ta opp poenget med forskjellsbehandling av HRS i forhold til de andre organisasjonene på feltet som mottar statsstøtte. Som en sier:
«Siden du ikke svarer på det konkrete spørsmålet (om det er problematiske at lovgivere utøver kritikk ved å skape usikkerhet om en enkelt aktørs finansiering, min anm.) konkluderer jeg inntil videre med at du ikke har gjort deg noen prinsipielle tanker om det er uproblematisk at stortingsrepresentanter arbitrært og som en del av politisk agitasjon stiller spørsmål ved finansieringen av NGOer på denne måten, midt i en budsjettperiode.»
Nå har HRS vært utsatt for så mye forskjellsbehandling opp gjennom vår eksistens, at det biter ikke på lengre. Men vi har derimot registrert at mange – både politikere og embetsmenn i statsapparatet – stilltiende har oversett det som til tider kan kalles korrupsjonslignende tilstander. Slik «piskes» NGO-er inn i folden, sikrer sin skattefinansierte finansiering og har de «riktige meningene». Det har nemlig våre folkevalgte ordnet seg, da ved at det liksom er «et legitimeringsstempel» å få statsstøtte.
Fjern statsstøtten
Alle som har fulgt med HRS over tid vet at vi på generell basis er motstander av at NGO-er tilnærmet er fullfinansieres over staten. Vi har en rekke ganger offentlig foreslått at denne posten legges ned, gjerne ved en utfasing over et gitt antall år.
Ett av forslagene våre er at ordningen i det minste legges om, og da for å sikre at såkalte NGO-er har private sponsorer. Staten kunne for eksempel finansiert krone for krone (like mye i statstilskudd som organisasjonen tok inn i privat støtte), eventuelt halvparten fra staten. Slik systemet virker i dag er det ingen incitament til å jobbe for private midler. Det er mye enklere «å logre for makta» og få tildelt nye millioner – endog uten å ha vist hva organisasjonen egentlig står for, slik som Venstre sikret «Født fri» 5 millioner kroner omtrent før de var etablert. Siden har Venstre ikke unngått å skryte av det, også av at de vil fjerne støtten til HRS, fordi de vil støtte «dem de liker». Likebehandling? Mangfold? Ja, ja, for dem som tror på det.
Det gjør ikke vi, og det gjør ikke Christian Tybring-Gjedde (FrP) heller. For det er ikke legitimt å snakke tilskudd når det kommer til teater, da er man nemlig autoritær, motstander av ytringsfriheten og det som verre er. Ja, verden vil bedras:
