Ingen over, ingen ved siden. Antifascisten, journalisten i verdensklasse (den aller største i sin tid) og forfatterinnen Oriana Fallaci, vil for alltid bli husket som den som nådeløst stod opp for Europa, for friheten, for det kristne Vesten (som «kristen ateist»), mot den samfunnsnedbrytende ideologien islam. Etter 11. september brast det en demning i kvinnen som eier ordene. Demningen forårsaket en triologi verden ikke har sett maken til. Først Sinnet og stoltheten (2003 på norsk). Jeg husker godt hvor jeg var da jeg leste den, jeg husker godt at jeg flere ganger brøt ut i forfjamset og sjokkert latter (type: «du kan ikke si dette!!», med påfølgende befriende latter). Fallaci brøt alle barrierer for hvordan man kunne omtale islam og dens ihuga følgere, og nettopp derfor skjedde følgende: Fallaci var elsket av venstresiden for sin journalistiske innsats på 60 – 80-tallet. Hun var helten. Hun var den fryktløse, prisbelønte krigskorrespondenten (og romanforfatteren) som stod på de svakes side, på rettferdighetens side, mot maktmisbruk og overgrep, omtalt som den fremste politiske intervjueren i sin tid. Hun hadde ikke (unødig) respekt for noen maktperson, være seg en Henry Kissinger, Willy Brandt, Ayatollah Khomeini, Zulfikar Ali Bhutto, Indira Gandhi, Golda Meir eller Yasir Arafat. Hun intervjuet dem alle, og borret hardt i deres motiver, holdninger og handlinger. I boken Interview with History er disse legendariske intervjuene samlet, en bok jeg som student ved Norsk Journalisthøyskole (1990 – 92) varmt ble anbefalt å lese av mine AKP-ml-lærere. Fallaci var nemlig også den ukronede journalistdroningen for de blodrøde.
Fallaci måtte ta på seg slør (chador) da hun intervjuet Ayatollah Khomeini i 1979. Hun ble så forbanna over dette at hun midt under intervjuet vrengte av seg habitten.
Jeg leste den anbefalte boken og den er en sann og fryktløs fryd. Men, og det er dette som er poenget med denne innledningen: Da den første boken i triologien forelå ikke lenge etter at røyken la seg i ruinene etter tvillingtårnenes kollaps, vendte alle disse «gode» Fallaci ryggen. Fra elskhov til avsky, sånn rett over natten. Hvorfor? De samme hadde omfavnet en ny ideologi, multikultur, der islam har en særlig ærbar plass for dem. Fallaci, som i sine yngre dager var en partisan i kampen mot den italisenske fascimen, så islams fundamentalismen som vår tids nye fascisme. Fallaci avkledde hykleriet til den ideologisk nedsmeltede venstresiden med «sinne og stolthet».
Den historiske triologien
Gyldendal ga ut de to første bøkene i triologien (nummer to er Fornuftens styrke, 2004), men da den tredje kom, Oriana Fallaci intervjuer seg selv – Apokalypsen (også i 2004), valgte Gyldendal å trekke inn årene og ingen andre førte båten i land før nå: lille Document forlag ser igjen sin besøkelsestid og publiserer verket til en av vår samtids viktigste stemmer.
Innledningen er nådeløs, for islam er nådeløs. Fallaci går rett på sak: «Hver dag forlenges listen over personer som bortføres og senere blir halshugget eller får stupen skåret over, eller i heldigste fall ganske enkelt blir henrettet med et nakkeskudd, og det blir stadig vanskeligere å tilegne dem en bok. For idet boken går i trykken, blir noen andre bortført for senere å bli halshugget eller få strupen skåret over et cetera. Og når den kommer leseren i hende, viser det seg at listen ikke er komplett. Fornuftens styrke kom først ut med dedikasjonen til de døde i Madrid, men to måneder senere måtte jeg utvide den til Nick Berg, Paul Johnson og Kim Sun…»
Hun tar oss deretter med på en reise over fem intense sider med navngitte ofre, og metoder de ble drept på, over et tidsrom på noen måneder i 2004. Man blir berørt. Ofrene, de fleste helt ukjente for oss, men ikke alle, som Theo van Gogh (d. 2. november 2004), får et ansikt, får et liv, for så å dø igjen – men ikke en ansiktsløs død lenger.
Deretter gyver Falaci løs på Fallaci, og det med en fornøyelig snert og et kunnskapsrik og intellektuelt nivå få forunt (som man nok den dag i dag ikke finner på Norsk Jouralisthøyskole eller i en eneste redaksjon i gammelmediene). Hun åpner slik:
ORIANA FALLACI. De ser svært trett ut. Svært sliten, svært avmagret. Hvordan har de det?
ORIANA FALLACI. Takk, dårlig. Men De skal ikke bekymre Dem for det. Hodet holder utmerket stand. I mitt tilfelle må mottoet «en sunn sjel i et sunt legeme» byttes ut med «en sunn sjel i et svakt legeme. For jeg tenker, jeg skriver, jeg slåss som tidligere og mer enn tidligere. Det er som om tankene mine var kroppen fullstendig uvedkommende. Eller som om de styrkes ved hjelp av kroppens svakhet. …
Det gleder meg å høre, og jeg skal straks klargjøre én ting. Dette intervjuet vil ikke ha noe til felles med disse som vi gjorde med med de mektige i verden. Ei heller vil det følge i sporene til «The Secret Sharer»: fortellingen hvor Joseph Conrad, gjennom sitt alter ego som gjemmer seg ombord på skipet sitt, leter gjennom sin egen samvittighet og prøver å forstå seg selv. Min rolle skal denne gangen ganske enkelt være å stille Dem korte spørsmål, å anspore Dem til å tale. Enig? 
Enig, men jeg må avklare to eller tre ting. For det første: Jeg avskyr intervjuer. Jeg har alltid avskydd dem, først og fremst disse vi gjorde med de såkalte mektige-i-verden. Et godt intervju må trenge inn i, gå til bunnen av intervjuobjektets hjerte. Og dette har alltid fylt meg med besvær. Jeg har alltid betraktet det som en krenkelse, en ubarmhjertighet. I særdeleshet har jeg alltid avskydd intervjuene som journalister gjorde med meg, ikke sjelden ved å manipulere med ordene mine og endre dem slik at betydningen ble snudd på hodet, … Så en dag sa jeg stopp, nå får dere ikke intervjue meg lenger. …
Så hvorfor har De gått med på å treffe meg?
Fordi jeg er døende. Medisinen har felt sin dom: «Frue, De kan ikke bli frisk. De blir ikke frisk.» Gitt denne dommen, og til tross for hjernens antistoffer, har jeg ikke lenge igjen å leve. Men jeg har ennå mange ting jeg vil ha sagt, og et intervju virker som den raskeste måten å si i det minste noen av dem.
Fallaci er kreftsyk. Kreften, den «Fremmede», fortærer henne, akkurat som Vesten fortæres av en moralsk og intellektuell kreft. Men hun stritter intenst imot, like intenst som hun avskyr militant islams primitive, brutale og morderiske karakter og dens angrep på Europa. Hun tegner et bilde av et mer eller mindre resignert Europa, ikke ulikt Douglas Murrays resonnement i Europas underlige død. Med en lidenskap få andre forfattere forunt, går hun rasende fortvilet i rette med «elitens» nedsnødde og unnfalne møte med vår tids farligste ideologi, den farligste siden nazismen, fascismen og kommunismen. Hun har knapt annet enn forakt for denne ørkenenes brutale og voldelige religion, og nærer den samme forakten for dens vestlige støttespillere, som de selverklært feministene som fremdeles den dag i dag ikke evner å se hvilket vanvittige svik de har begått mot muslimske jenter og kvinner.
Hvorfor arrangerer dere aldri protester utenfor Afghanistans eller Saudi-Arabias eller andre muslimske lands ambassader? Er dere forelsket i den fascinerende Osama bin Laden og hans Torquemada-øyne, hans fete lepper og det han ellers måtte ha under kjolen? Finner dere ham romantisk? Drømmer dere om å bli voldtatt av ham? Eller gir dere blanke faen i deres muslimske søstre fordi dere betrakter dem som mindreverdige? Hvem er i så fall rasist, dere eller jeg?
Svaret vet vi som evner å tenke utenfor boksen og med et varmt hjerte og et klart og fargenøytralt hode.
«Altfor stolt til å lyge»
Fallaci var kvinnen som ikke gikk stille i dørene. Venstresiden forlot henne ikke fordi hun skrek, det har alltid vært hennes varemerk; høylytte slrik, men også ydmyk innestemme. De snudde ryggen til henne fordi hun valgte USA etter 11. september og satte søkelyset på islams nedrighet og samfunnsnedbrytende galskap og ondskap. Men hadde disse «gode» argument å møte Fallaci med? Svaret er nei. Derfor benyttet de stemplingen; som rasist og forrykt.
Fallaci hadde rett i sine analyser og observasjoner, hun har rett den dag i dag, og de andre tok grådig feil, og det kostet dem den gang og koster dem i dag intet. Tvert om, de sprader i de pene salongene som om intet hadde skjedd.
Fallaci tålte ikke urett eller brudd på rettssikkerheten. Hun peker på fangeleiren Abu Ghraib: «Hadde jeg møtt det ludderet forkledd som soldat som lot seg fotografere mens hun holdt den irakiske fangen i halsbånd, skulle jeg slått henne slik min mor slo konen til eks-fascisten. Jeg ville massakrert henne med mine egne hender», skriver hun, og avrunder resonnementet slik: «Hvorfor har ikke pressen og fjernsynet gitt like mye plass til, lagt like stor vekt på halshuggingen av gisler som de har gjort og fortsatt gjør med Abu Ghraib?»
Igjen; vi vet svaret.
Fallacis varemerke er nådeløs ærlighet, kvinnen som «elsket livet lidenskapelig». Som var rede til å kjempe til døden for friheten og sannheten. Som var«altfor stolt til å lyge».
Enhver borger med selvrespekt og lidenskap for det gode, rettferdige, humanistiske, opplyste og elskede Europa, har triologien til Oriana aller fremst i bokhyllen, som et vitnesbyrd over den største kvinnen i vår samtid som ga beskjed om hva som står på spill: Islams intenst pågående forsøk på maktovertakelse av Europa fordi så mange ikke sto opp og forsvarte friheten, slik partisanen og kureren Oriana gjorde fra barnsben av. Nettopp derfor ble hun en av de mest elskede og leste forfatterne i sin tid. Da boken dukket opp i aviskioskene sommeren 2004, ble utrolig nok det første opplaget på en halv million eksemplarer revet bort i løpet av en halv dag (sic).
Boken er mesterlig oversatt av Documents egen journalist, Christian Skaug, bosatt i Fallacis hjemland Italia. Bestill den her.