Lega-leder Matteo Salvini er det mange som har snakket om i dag, men ikke like mange som har snakket så veldig høyt om. For denne italienske politikeren i et høyrenasjonalt og EU-kritisk parti er en av europeiske gammelmediers «hatobjekt» – kanskje bare slått av USAs president Donald Trump, som de aldri kommer til å tilgi for å snakke om «fake news» og peke på dem.
Salvin, som også er innenriksminister og visepresident, er blitt svært så populær i Italia og populariteten bare øker. Da han forut før EU-parlamentets valg prøvde å samle EU-medlemslandenes politiske partier med omtrent samme politiske agenda som Lega, med formål om å etablere en egen blokk i EU-parlamentet, var norske medier raskt ute med å fortelle at det slett ikke var noen suksess.
På NRK Dagsrevyen ble det meldt at interessen ikke var så stor, mens reporteren valgte å la seg filme foran en heller slunken motdemonstrasjon av det vi fikk vite var antirasister og antifascister. Altså i motsetning til flere tusener rasister og fascister, med plakater som «Italia først» og «Stopp invasjonen», som hadde samlet seg utenfor katedralen i Milano for å høre Salvini tale. NTB kunne fortelle oss at «Til tross for at de deler sin islamofobi og motstand mot innvandring, multikultur, EU generelt og venstreorientert politikk, strever de nasjonalistiske partiene med å slå seg sammen i en blokk.»
Men denne rasisten, fascisten, islamofobe, anti-innvandring, anti-multikultur, anti-EU, anti-venstreorientert politikk tok Lega til nye høyder i EU-valget. Lega ser ut til å ende med 28 representanter, som er 23 flere (!) enn ved forrige valg for fire år siden. Det gir at Lega fikk mer enn hver tredje av de italienske stemmene (med 99 prosent av stemmene talt opp har de 34,3 prosent).
En annen som det har vært knyttet stor interesse til, er Frankrikes Marine Le Pen og hennes Rassemblement national (som i norsk oversettelse betyr «nasjonal samling» og dermed er koblingen til Quisling mer enn lettkjøpt). RN ser ut til å bli Frankrikes største parti, men de mistet likevel en representant (fra 23 til 21). Dermed må antakelig Emmanuel Macrons nystiftede parti (2016) se seg slått av Le Pen med sine 21 representanter.
Straks mer gledelig er det nok for gammelmediene at nederlandske Geert Wilders parti PVV ser ut til å miste alle sine (tre) seter i parlamentet. Men lykken er nok ikke fullendt da FvD (etablert i 2016), med Thierry Baudet som leder, og i samme gruppen som rasist, fascist, islamofobe, anti-innvandring osv. som de øvrige, kom inn med tre representanter. Største parti i Nederland ser for øvrig ut til å bli sosialdemokratiske PvdA med seks seter, opp tre fra forrige valg.
Så er det dette forferdelige VOX i Spania (etablert i 2013). Ved nyvalget 28. april i år kom VOX inn i det spanske parlamentet for første gang, og de kom nå inn i EU-parlamentet med tre representanter. Men også her ble sosialdemokratene størst med 20 kandidater, opp seks fra forrige valg. Her gjorde de konservative (PP) det elendig, de mistet fire representanter og endte på 12.
I Ungarn ble president Victor Urbans parti, Fidesz, landets største med 13 representanter, som også er 13 mer enn ved forrige valg.
Frihetspartiet (FPÖ) i Østerrike, med den skandalerammede visestatsministeren Heinz-Christian Strache (videoen der han gjorde hestehandel med det han trodde var en russisk milliardær), skremte ikke velgerne. Partiet mistet kun en representant (beholder tre) – i tillegg er nettopp Strache valgt inn med svært mange personlige stemmer. Landets regjering er for øvrig nå avsatt ved mistillitsforslag, støttet av FPÖ. Det skjer bare måneder før et varslet nyvalg (september).
Men EU-valgets vinner ser ut til å være det nystartede Brexit-partiet (2019) som utrolig nok seilte inn i EU-parlamentet med 29 (!) representanter. Partileder Nigel Farage har all grunn til å smile bredt. Det har derimot ikke det britiske arbeiderpartiet, Labour. De mistet alle sine ti seter, og dermed kan leder Jeremy Corbyn fortsette å plage de konservative med (kanskje) å få etablert en brexit-avtale. Som kjent kunngjorde statsminister Theresa May sin avgang for noen dager siden, etter at hun har gjort tre forsøk på å få på plass en avtale med EU – fordi folkeavstemningen besluttet skilsmisse med EU. Det heter gjerne i gammelmediene at hun «ikke har lykkes», men sannheten er kanskje heller at et flertall i parlamentet ikke har godtatt uansett hva hun har kommet med – uten å lytte til folket. Samtidig har EU gjort skilsmisseavtalen så dårlig som mulig for Storbritannia. Det skal nemlig koste å ikke være med i EU, på samme måte som Norge betaler dyrt for EØS-avtalen. Det ser ut som om May sitter igjen med svarte-per i dette spillet, og de konservative mistet da også 15 seter i EU-parlamentet og står tilbake med fire. Da skjønner vi Brexit-partiets suksess.
Samtidig skjedde noe helt annet i Danmark. Der kom det konservative Venstre (som vårt Høyre) ut som største parti med fire representanter, opp to, mens Dansk Folkeparti mistet tre representanter og blir sittende igjen med en. Kommentaren fra tidligere DF-leder Pia Kjærsgaard (og nå leder av Folketinget) er kanskje treffende: Hun peker på «klimatosserne», mens nåværende leder, Kristian Thulesen Dahl, også viser til alt bråket rundt brexit. Begge deler er så til de grader hisset opp i gammelmediene at folk (og barn) er vettskremt. Jorda vil nemlig gå under i neste uke eller deromkring og et ikke-medlemskap i EU er visstnok en nasjonalstats sikre og pinefulle død. Og skulle ikke det skje, så kommer Trump til å sikre at verden blir et ulevelig sted.
Selv om de høyrenasjonale partiene stort sett har gjort gode valg, så er det nettopp de grønne partienes fremgang som synes å vies mest oppmerksomhet i Norge og Europa. Uansett viser gjennomgangen av valgresultatene i de ulike landene at dette er et EU-valg der partiene på ytterfløyene, om en lenger kan kalle det dét, som vinner frem. Taperne synes å være sentrum, ikke minst sosialdemokratene. Nettopp denne polariseringen tror flere kan forklare den høye valgdeltakelsen, over 50 prosent, en økning på om lag 8 prosentpoeng fra siste valg.
Interessant er det jo også at de grønne partienes fremgang gjør at en forventer mer fokus og trykk på klimapolitikken i Europa, mens de høyrenasjonale partienes fremgang forventes å ha minimal effekt.
Flere såkalte liberale partier hadde også fremgang i dette valget, men her må jeg melde pass: For når Venstre i Norge kan kalle seg et liberalt parti, så skjønner man at et liberalt parti kan være så mangt. Og nettopp Venstre-leder Trine Skei Grand har kommentert valget som følgende:
– De liberale har gjort et fantastisk valg. Dette er en styrking av samarbeidskreftene i EU. De liberale fungerer som motkrefter mot ytterste høyre og ytterste venstre som er imot internasjonalt samarbeid, mener Grande.
Dermed var folkeavstemningen i Storbritannia underkjent av liberale Venstre.
Så gjenstår det å se om Matteo Salvini og gjengen klarer å etablere noen egen høyrenasjonal gruppering internt i EU. Det er vel heller tvilsomt, da individualister ikke er lett å få til å gå i takt.