Vi har lagt ut på landeveien igjen for å treffe en av de bortgjemte, en av de terrorutsatte. Først var det tegneren og kunstneren Kurt Westergaard i Aarhus som tok oss imot, deretter kunstneren og professoren Lars Vilks. Begge forsøkt drept grunnet noe streker på et papir. Igjen er endestasjon vår Danmark, denne gangen et sted langt fra København. Der bor nå en forfatter, som grunnet sine kritiske ord må tilbringe livets solnedgang lengst mulig borte fra Muhammeds tilbedere.
Da vi ankommer hans nye hjemby denne formiddagen i april, noterer vi raskt at huset hans er et av de tradisjonelle, så typiske for den danske idyllen vi nordmenn setter så umåtelig pris på. Vinduene i hoveddøren kan vi dog ikke se gjennom, og det vi umiddelbart legger merke til er overvåkningskameraet som fanger oss der vi står på trammen og ringer på.
En hjertelig og smilende Lars Hedegaard åpner døren og ønsker oss velkommen inn i hans verden.
Vi ser det ganske umiddelbart. Med det mener vi alle sikkerhetstiltakene. I bakhagen omgitt av høye gjerder, står nemlig overvåkningskameraene på rekke og rad oppunder mønet. Vi vet på forhånd at huset til Lars, denne forfulgte mannen på 76 år, også er utstyrt med skjulte alarmsystemer. «Det er sensorer overalt», forteller Lars. Dansk sikkerhetstjeneste, PET, har også installert et såkalt «panikkrom», eller safe room, i hjemmet hans. Det vi ikke visste er at bak døren som ser ut som inngangen til et bankhvelv, sover Lars hver eneste natt. Og i dette soverommet er det en alarmknapp koblet til politi og PET.
– Hvis jeg trykker på den, så er de her om 15 minutter. Og det tar en time å hugge seg gjennom døren med øks. Så det går fint, sier Lars, som om vi snakket om været.
Men det er mer. Vinduene på soverommet. De er akkurat som glassene i hoveddøren: De kan ikke ses gjennom. De samme vinduene registrerer vi i stuen.
– De er bombesikre, forklarer Lars. – Det vil si at smeller det en bombe mot glassene, vil det ikke skape farlige splinter. Så det er trygt nok i huset mitt. Og politibeskyttelse, det skal jeg nok ha resten av livet mitt vil jeg tro, konstaterer han tørt etterfulgt av et vennlig smil.
Verken fotografen eller undertegnede klarer der og da å si noe som kunne oppleves som meningsfylt. Vi blir tause, rett og slett. Å sove i et bankhvelv med bombesikre vindu, 76 år gammel. Og så står han der foran oss, blid og godmodig, hele tiden med en lun humoristisk replikk på lur. Som da han klarte å stelle i stand en «ballade» med PET fordi han gikk ut døren på egenhånd.
– Jeg har jo alltid PET-folk rundt meg. Det vil si at hver eneste gang jeg skal ut av døren, så er to mann på plass. Jeg kan gå ut i bakhagen alene, men går jeg ut hoveddøren uten å gi beskjed på forhånd, så får jeg en satans ballade. Jeg gjorde det én gang, og to fra PET kom umiddelbart reisende fra København og ga meg inn. Så det gjør jeg ikke en gang til, sier han og blinker lekent med øynene.
Da Muhammeds mann slo til i København
Vi må spole tilbake til hendelsen 5. februar 2013 som frihetsberøvet Lars for resten av livet. Det er formiddag og Lars tar på seg yttertøyet på vei til et redaksjonsmøte i Malmø. Da ringer det på døren hans i Pelargonievej 7 på Fredriksberg i København. Callinganlegget er ute av drift, så Lars åpner vinduet i stuen for å sjekke hvem som vil ham noe. Foran hovedinngangen står det en ung mann i det danske postvesenets røde jakke. – Jeg har en pakke til deg, roper han til Lars, og Lars tar veien ned trappen.
Der i inngangen til bygården trekkes det en pistol om lag 10 centimeter fra Lars’ hode. Kulen fyker millimetre forbi det høyre øret, øret Lars ble døv på under en ulykke kun 10 år gammel. En ulykke som denne dagen er med på å redde livet hans, for skuddet på så kloss hold gjør han ikke særlig ør og satt ut. Tvert om går han rett til angrep på «postbudet» og slår etter hodet hans, mens «postbudet» famlende prøver å ta nytt ladegrep og pistolen ender på gulvet. Basketaket fortsetter, «postbudet» får på ny tak i pistolen, som viser seg å ha gått i lås. Det hele ender etter 10-15 sekunder med at terroristen styrter nedover gaten.
– Jeg var mer kampklar enn pistolmannen takket være det døve øret, sier Lars.
La oss smette inn følgende om det mislykkede angrepet: terroristen var tydeligvis utrent. Han skulle nemlig skutt etter mageregionen, forklarer Lars, for rekylen etter et skudd som dette er så kraftig at armen får et løft oppover. Derfor bommet han, mener Lars.
Når en forfatter blir prøvd drept i oppgangen til sitt eget hjem, så skulle man tro dette vakte forferdelse blant alle toneangivende samfunnsstemmer og medier. Inkludert i Norge. Men nei, det skjedde i liten grad, for Lars var allerede for lengst brennemerket i mediene som «et sted mellom menneskeæder og sinnsyg», som han skriver i boken Attentatet (2015). For det ble heftig spekulert i om han selv hadde iscenesatt angrepet.
– På en nettside med flere tusen følgere diskuterte de hvordan jeg hadde lyktes med å lage denne forbrytelsen. «Og hvor er pistolen?» sa de så. – Det vet da heller ikke jeg fordi terroristen Basil Hassan tok den med seg da han løp, sier Lars med latter. Og fortsetter slik:
– I Fyns stiftstidende, altså den ledende avisen på Fyn, fikk en leser dette på trykk: – Stopp Lars Hedegaards forbrytelse! Ikke nok med at jeg hadde fingert attentatet, nå hadde jeg også drevet en uskyldig mann ut av landet! Basil Hassan hadde jo flyktet til Tyrkia, stakkars. Det var ingen ende på hva galt jeg hadde gjort.
– Store deler av den danske pressen mer enn antydet at jeg selv hadde funnet på attentatet, og i svensk presse ble det jo sagt direkte at det var meg som hadde gjort det for å få status som martyr. Jeg hadde funnet opp attentatet fordi jeg ikke hadde klart å slå gjennom i den offentlige debatten, lød anklagene.
Lars legger følgende kjensgjerning tørt på bordet nå seks år senere: – Det har overhodet ikke kommet noen form for beklagelse.
Vi må i første omgang tilbake til 2010 for å nøste opp i hva som forårsaket den dramatiske vendingen Lars’ liv fikk. For det var særlig de tre rettssakene (2010 – 2012) med rasismebeskyldninger som gjorde Lars til et godt kjent ansikt i Danmark, og som antakelig lå til grunn for at han ble et terrormål. Anklagene om rasisme var dog tynne, men ble til en forlokkende mulighet til å trekke en brysom stemme for retten. De noe lurvete uttalelsene falt fra Lars sin munn under en julelunsj i hans eget hjem da han ble intervjuet av en venn, og uten Lars’ vitende ble han også videofilmet. Filmen ble deretter kringkastet på nettet uten at Lars hadde fått intervjuet til godkjenning. Slik falt ordene som ble tauet inn i rettssalen: «de voldtager deres egne børn. Det hører man hele tiden. Piger i muslimske familier bliver voldtaget af deres onkler, deres fætre eller deres far.»
La det være sagt: undertegnede var en av dem som etter disse uttalelsene, støttet Lars aktivt i spaltene.
Jeg registrerte ikke en eneste norsk avis den gang som i timene etter drapsforsøket i 2013 ikke trykket ovennevnte sitat og delte ut etiketter som antydet indirekte offerskyld: den «omstridte», «den kontroversielle», «den rasismeanklagede», «den muslimhatende», ja, NRK radio ved Tove Bjørgaas gikk så langt som å påstå at Lars hadde vært «bøtelagt flere ganger», tross at sannheten var at han ikke hadde fått en eneste rettskraftig bot for rasisme. Faktum var at han hadde vært rettsforfulgt for sitatet over, men ble frifunnet først i tingretten, dømt i lagmannsretten og til slutt frifunnet i Høyesterett.
Et annet moment må nevnes før vi går videre med vår samtale med Lars. Etter attentatet ble Lars borte fra offentligheten. Alle vi som har brydd oss om denne mannen gjennom mangfoldige år, alle vi som hegner om ytringsfriheten, var naturlig nok svært bekymret for hvordan situasjonen hans var. Selv sendte jeg ham en e-post to dager etter attentatet og fikk blant annet dette til svar:
«Jeg har det godt og vil fortsætte kampen med større styrke end hidtil.»
Da det ble klart at Lars for første gang skulle vise seg offentlig februar samme år, dro HRS, ved undertegnede, til København for å overvære hendelsen som var tillyst inne på Christansborg, Danmarks nasjonalforsamling, altså Folketinget. Vi skisserte hendelsen slik den gang:
Landstingssalen i Folketinget 21. februar 2013 er fullsatt. Ved inngangsdøren til salen har alle toneangivende danske presseorgan stimlet sammen. Det er Lars vi alle venter på, etter å ha gått gjennom samme sikkerhetsprosedyrer som på en flyplass.
For første gang siden attentatet får han opptre offentlig, i et toppolitisk debattmøte arrangert av Trykkefrihedsselskabet, som han selv er formann for, om kampen videre for ytringsfriheten etter attentatet.
Nøyaktig kl 17 åpnes en bakdør av sikkerhetspolitiet, og der står Lars med et bredt smil i blitzregnet.
Men jeg ante noe nytt ved Lars. Ikke en resignasjon, men noe usikkert og sorgtungt. På personlige spørsmål fra pressen om hvordan livet artet seg nå, svarte han:
Jeg savner familien min og vennene mine. De kan ikke besøke meg, og jeg kan ikke besøke dem.
Jeg savner å gå tur på stranden og i skogen.
Jeg vet ikke hvor jeg skal bo i fremtiden. Jeg får ikke tilbake et alminnelig liv.
Et spørsmål presser seg naturlig frem: Er det verdt det?
Jeg kan ikke kalle meg historiker og skribent hvis jeg velger å gjemme meg heller enn å uttrykke min mening. Jeg vil fortsette arbeidet med full styrke, for at våre barn og barnebarn ikke ender opp i et Europa under diktaturets fane som de ikke makter å kjempe seg ut av.
En sentral mann i IS som fryktes av USA
Man kan forholdsvis enkelt ende opp med å skrive en hel bok om det historiske attentatet – som Lars selv har gjort. Det skal vi selvfølgelig ikke, for vi er først og fremst interessert i den politiske tenkeren, Lars. Men «noe» skjedde i Danmark i dagene før og etter vår ankomst 10. april som absolutt må med i denne reportasjen. Danskenes NRK, Danmarks Radio (DR), sendte to dokumentarfilmer om terroristen Basil Hassan, som ifølge «de pene» angivelig kun var en tilfeldig amatør som på egenhånd fant ut at han ville ha has på Lars. Filmene «Dronekrigeren – Danmarks farligste terrorist» (1 og 2), som Lars gjorde oss oppmerksomme på under samtalen vår, fikk denne signaturen til å få bakoversveis. Innholdet i det meget oppsiktsvekkende og grundige arbeidet til DRs journalister skal gjengis så kortfattet som mulig:
- Basil Hassan, født i Libanon, var ingeniørutdannet ved universitet i København i 2010.
- Uttrykte allerede på videregående skole at han ønsket å medvirke til opprettelsen av en islamsk stat.
- Året før attentatet på Lars, var Hassan allerede i gang med å kjøpe droner som ble sendt til Den islamske staten via Tyrkia.
- Hassan var en sentral del av et dansk terrornettverk som særlig spesialiserte seg på droner.
- Dronene utstyres med sprengstoff og er et nytt terrorvåpen, brukt av IS, som omtales av eksperter som «det perfekte terrorvåpenet».
- Hassan anses å ha/ha hatt en lederrolle hos IS og var utvilsomt den ledende i å utvikle droneprogrammet til IS.
- USA frykter at Hassan og hans nettverk skal begå eller allerede har begått terror i Europa og Vesten.
- I 2016 settes Hassan opp på USAs terrorliste som en av de potensielt farligste terroristene i vår tid.
- Frykten er ikke minst at droner utstyres med kjemiske, biologiske eller radioaktive våpen og rettes mot Vesten.
- Hassans terrornettverk har prøvd å smugle sprengstoff ombord på fly, som i Australia. En koffert med en voldsom sprengladning ble tilfeldigvis stoppet på vei inn i flyet med 400 passasjerer. Kofferten hadde nemlig fire kilo overvekt. Sprengstoffet – gjemt i en kjøttkvern i kofferten – ble altså ikke fanget opp i sikkerhetskontrollen.
- Danske myndigheter frykter at Hassan og hans nettverk kan slå til mot knutepunkt i transportsystemet i København, ikke minst Nørreport.
Ja, det var det oppkonstruerte og/eller langt på vei ufarlige «postbudet» sitt, det. For en oppreisning DR indirekte ga Lars, tenkte undertegnede da hun så de to filmene etter besøket hos den bortgjemte. Men kunne man registrere noen beklagelser i de danske aviser etter DRs program? Nei.
Og her må følgende føyes til: Bare tre måneder før attentatet utga OIC (paraplyorganisasjonen for den islamdominerte verden) rapporten «Femte rapport om islamofobi». I rapporten gjøres Lars til en ideologisk skurk som «dessverre» ikke ble dømt for sine uttalelser om voldtekter i muslimske storfamilier.
Grunnen var beredt fra mangt et hold, med andre ord. Lars selv mener at Hassans forsøk på å drepe ham var en form for innvielsesritual: Attentatet skulle gi Hassan troverdighet overfor ledelsen i Den islamske staten. Han skulle bevise at han var god nok. – At attentatet gikk feil, var jo ergerlig, men det beviste i hvert fall at han var til å stole på. Sånn tror jeg det er.
Men hvor er Hassan i dag? Det vet verken Lars eller offentligheten. Hassan ble fengslet i Tyrkia i april 2014. Lars var meget opptatt av at han skulle utleveres til Danmark for rettssak. Politiet i Købehavn prøvde å berolige ham gang på gang med at Hassan helt sikkert satt trygt bak lås og slå i et høysikkerhetsfengsel. Det var bare et tidsspørsmål før han ble utlevert, sa politiet. Lars trodde ikke på den visen, og i september samme år viste det seg at Lars var en dyktigere spåmann enn både politiet og PET: Hassan skulle ha blitt sluppet fri, og det man tror er at frigivelsen handlet om en fangeutveksling mellom Tyrkia og Den islamske staten.
Men hvorfor jobbet ikke Danmark langt hardere for å få Hassan utlevert før utvekslingen? Fordi Lars ikke var viktig nok for den danske regjeringen, mener Lars selv. Fordi regjeringen hadde et meget godt samarbeid med Tyrkia, som ikke måtte ødelegges, het det blant annet fra offisielt hold, et argument Lars fnyser av. – Konkret hvilket godt samarbeid? undrer han seg.
Familien til Hassan har meldt han død. Liket har ingen sett.
– Tror du han lever i dag?
– Jeg blir spurt om det gang på gang, og det eneste jeg kan svare er at jeg tror det ikke før jeg ser liket på bordet. Sannsynligvis er han død, men det kloke hans venner og familie kunne gjøre var jo å erklære han død, så kan han reise til Libya eller et annet sted og fortsette. Fyren er meget intelligent. Det kan man se på måten han har operert på.
– Men jeg håper han for pokker er i live, for jeg vil gjerne ha ham fremstilt for en dansk domstol. Særlig fordi han ikke kan ha handlet alene. Han må ha hatt hjelpere, for han var ute av Danmark samme dag. Noen har sørget for å få ham ut. Og det må være medvitere, et miljø som visste om attentatplanen.
Marxisten skammet ut som høyreorientert
Idet disse ordene faller, faller også noe annet: en hårdott tar veien fra området ved det døve øret og lander på skjortekragen. Det en gang så fyldige skjegget er pistrete, det samme er resten av hårmanken. Lars er syk. Kreften har tatt bolig i ham. Det har også cellegiften som han håper skal gi ham flere år til på denne jorden.
– Jeg håper jeg blir noen år til. Jeg vil gjerne se hvordan det går med Danmark, om vi makter kampen for friheten. Men jeg tror ikke jeg blir mer enn 110 år.
Lars har ikke tid å kaste bort. Det har han aldri hatt. Produksjonen hans gjennom årene vitner om det, som fra tiden som adjunkt på gymnaset på 70-tallet, da han også skrev flere lærebøker om verdenshistorien. Som da han reiste til USA og fikk jobb i et samfunnsvitenskapelig forlag og redigerte bøker og tidsskrift. Som da «noen på et tidspunkt mente jeg skulle være sjefsredaktør» i venstreorienterte Information. Sammen med journalist Lars Villemos skrev han da dansk historie i akkurat den avisredaksjonen: avsløringene av den kommunistiske kriminelle banden Blekingegadebanden. Banden ranet banker, postkontor og pengetransporter, stjal våpen og ammunisjon, prøvde å kidnappe rikes barn for å presse frem løsesummer, alt i det «godes navn», altså i solidaritet med undertrykte folk i tredje verden, som i henhold til slik ideologi ikke minst handler om palestinere. Det var Lars og Lars som avslørte denne vanviddets bande:
– Hele resten av redaksjonen var fullstendig imot avsløringene. Så ble jeg tolket og hengt ut som høyreorientert. Fordi Blekingebanden var våres venstreorienterte venner.
På dette tidspunktet hadde den sterkt venstreorienterte Lars tatt et oppgjør med sosialismen og marxismen. Og i sjefsredaktørstolen i Information i perioden 1987-1990, tok han altså et oppgjør med denne banden. Det var jo ganske tøft gjort, eller?
– Men hva skulle man gjøre? Man kunne ikke som sjefsredaktør kjenne sannheten og skrive løgn!
– Er det ikke nettop det mange gjør den dag i dag?
– Ja, det kan man jo godt, men det gjør altså ikke jeg. Og derfor ble jeg sparket.
– Men var du blitt høyreorientert?
– Nei, overhodet ikke! Det har jeg aldri vært. Jeg er nærmest sosialdemokratiet av den gamle typen. Jeg går inn for velferdsstaten og høye skatter hvis pengene brukes til noe fornuftig, og fred, likhet og brorskap. Som jeg har lært av min far og hans familie. Som min farfar som var med å stifte Socialdemokratiet i Brædstrup i sin tid. Sånn er det.
Telefonen ringer, det er Bruno fra PET, hører vi.
Lars: «Jeg sitter her med et par norske kvinner. De har verken bomber eller annet med. Så det går bra. Nei, vi skal ikke gå utenfor.»
PET hadde registrert at vi kom litt tidligere enn avtalt.
Vi undrer videre: er det slik at Lars opplever at sosialdemokratene har forlatt ham, og ikke omvendt?
– Det er hele venstrefløyen som har forlatt meg. Da jeg var ung og vill, da gikk vi inn for antiklerikalismens retning som vil motvirke kirkens og presteskapets innflytelse i det offentlige liv. Kirken skal ikke blande seg i politikk, som kvinners like rettigheter. I dag er plutselig venstresiden blitt så hellig. Hvis det er snakk om kristendommen, så kan de godt finne på å kritisere det sønder og sammen, men når det kommer til islam, så ligger de nærmest på knærne. For når den klassiske venstrefløyen vil gi særstatus til imamer og religiøs fundamentalisme, så er den ikke lengre venstrefløy, den er blitt høyrefløy. Venstrefløyen står derimot stadig vekk for meg som rasjonell og kritisk tenkning. På venstrefløyen bøyer man seg ikke, i alle fall ikke tidligere, for dogmer og hellige menn. Nei, det er ikke jeg som har beveget meg, det er dem.
– De liker ikke meg på venstrefløyen. Jeg kan tilfeldigvis min marxisme. Bedre enn de kan. Det irriterer dem, konstaterer han, igjen med dette skøyeraktige blikket.
– Hva er det som har skjedd med denne venstrefløyens hang til knebøy for bakstreverske islam?
– Det er en lang historie som jeg tror vi skal droppe. Det er et så langt og komplisert resonnement at man faktisk kun kan skrive om det. Og det har jeg gjort, sier han og reiser seg fra stolen ved stuebordet og rusler varsomt over gulvet mot en av husets bokhyller. Alle de over 100 bøkene han har lest om islam, de er gjemt bort i en «egen avdeling i huset», forteller han underveis over tregulvet. – Jeg holder ikke ut å se på dem, men jeg har lest dem alle sammen.
Fingrene hans leter i bokradene etter to bøker, Verden var så rød, mor og Reven lusker der ude, mor, hans personlige erindringer fra periodene 1942-1980 og 1980-2011. Det er i den siste memoarboken han mener å huske at han tar et oppgjør med en venstrefløy som har glemt hva det vil si å være venstrefløy. Etter å ha lett forgjeves etter boken, tusler han tilbake mot stuen, og idet han passerer Jøtul-ovnen i stuens midte, kommenterer fotografen at Jøtul var eid av familien til Jonas Gahr Støre…
– Da skal den simpelthen ud!
... som svingte seg godt opp økonomisk under andre verdenskrig…
– Nei, jeg vil ikke ha den! Støre kan selv komme og hente den!
Lars var altså meget populær i de venstreorienterte kretsene på 70-tallet og videre inn på 80-tallet. Han var det levende marxistiske leksikonet. Han brøt med trotskismen, men offisielt har han aldri brutt med marxismen.
– Jeg bruker jo stadig vekk den marxistiske metoden.
Så hva er nå denne mystiske metoden? Han deler metoden i to bolker, 1. den materialistiske historieoppfatningen, og 2. ideologikritikken.
– Den materialistiske historieoppfatning går i sin kjerne ut på at det alltid til syvende og sist vil ligge materielle forhold til grunn for folks handlinger. Ikke alltid, men altoverveidende. Altså før folk kan begynne å skape kunst, begi seg med intellektuell virksomhet, må de ha noe å spise. De må ha et sted å bo, et sted der de kan oppfostre barna sine. Det er grunnfjellet. Og Marx utviklet så denne oppfatningen til teorien om klassekampen. Først hadde man slavesamfunnet, slik har det vært over hele verden; slaver og slaveeiere. Så kom middelalderen og kampen mellom leilendinger og adelen. Så kom kapitalismen og kampen mellom proletariatet og kapitaleierne, og til slutt en arbeiderklasse som beseirer kapitaleierne og innfører sosialismen. Det er sånn noenlunde korrekt fremstilling, men det er altfor skjematisk. Det er ikke ubrukelig, men det er overdrevet. Men selve grunnideen om den materialistiske historieoppfatningen, den har jeg holdt fast ved. Det skal dog bemerkes, at den materialistiske historieoppfatning er særlig velegnet til å beskrive samfunn av den vestlige typen. Den passer ikke så godt på islam, som på mange måter synes å være styrt av tvangstanker.
– Over til punkt 2, ideologikritikk. Marx sier: man skal alltid lete dypere i det folk sier eller påstår om seg selv. Altså; når en politiker står frem og sier «jeg er tilhenger av det grønne skiftet», så må man spørre seg: hvilke andre interesser er det som kan ligge i det grønne skiftet? Kan det eksempelvis være slik at politikeren vil ha høyere skatter? Slik at han i sterkere grad kan regulere folks liv? Så må man sjekke om det er hold i påstanden om CO2s avgjørende innflytelse på klimaet. Det tror jeg ikke det er, og jeg mener også at hele denne ideen om det grønne skiftet vil bryte sammen om ganske få år.
Der banner han altså durabelig i kirka igjen, og kan forveksles som «høyreorientert». Og han er på langt nær ferdig:
– Men altså, hver gang en offisiell person står frem og bedyrer sin nestekjærlighet, så skal man spørre seg: er det også penger i dette? Er det karriere? Og det som er metoden min, og som alltid har vært det; du skal ikke tro på hva folk sier, du skal tro på hva de gjør. Ikke minst fordi enhver ideologi har et element av fordreining, løgn og propaganda. Det ligger i alle ideologier.
– Churchill sa det: hvis du har visjoner, så skal du oppsøke lege. Igjen må vi tilbake til dette: hva vil du ha ut av dette, hva er det i dette for deg? Enkel, funksjonell metode. Jeg liker den «skide godt».
Sammenbruddet av en hel løgnkultur
Vi har statsråder i Norge som nidkjært favner om islam, Trine Skei Grande er et godt eksempel. Vi har statsråder som stadig slår på stortromma: vi skal bli så mye flinkere på integrering! Jan Tore Sanner er en fortaler for denne påstanden. Hvorfor sier de dette? Nå har eksempelvis forskeren Ruud Kopmans slått fast at forskning siste 20 årene viser at statistisk sett går det definitivt dårligst med integreringen av muslimer. Hvorfor opptrer disse nevnte politikerne som de gjør, ut fra ditt analyseverktøy?
– Den mest umiddelbare forklaringen vil være at når de først har grepet tigerens hale, som de gjorde for 30-40 år siden, så kan de ikke plutselig slippe den.
– Hvorfor kan de ikke det?
– For journalistene og politikerne har jo for fanden tatt feil de siste 40 årene. Hvis de ærlig innrømmet at det slettest ikke har gått som de spådde, måtte de jo innrømme rett ut at de tok feil, og det ville jo filleristet maktposisjonen deres. Det er innlysende at folk nødig vil innrømme feil. Så skal man gå dypere i undersøkelsen og spørre: Hva får de ut av den fiksjon om at islam er en flott religion? Jo, slik kan de fortsette å argumentere for stadig høyere skatter til integrering og hjelp til stakkars mennesker som kommer fra et eller annet sted. Politikerne og journalistene representerer klasseinteresser, nemlig byråkratiet og de statsstøttede avisene, forfatterne og de statsanerkjente intellektuelle. Det handler om jobb, karrieremuligheter og makt. Den dagen folk innser at integrering er et spørsmål om å ville integrere seg, og at vi som danske ikke kan gjøre noe for å integrere folk som ikke vil integreres, så kan man kutte alle integreringsmidler. Dermed mister titusenvis av saksbehandlere, psykologer, eksperter på multikultur, synsere, ja, det er en hel klasse som mister sitt materielle eksistensgrunnlag. Så det er ikke merkelig at folk holder fast i sine tidligere påstander.
– Sagt på en annen måte: Hvis noen fant opp en vaksine mot tannsykdom, så står titusenvis av tannleger der som må finne seg et nytt yrke.
Lars mener nemlig hele pressen, inkludert i Norge, bygger på fiksjonen om den multikulturelle lykken og islam som en «vidunderlig» religion: – Hva skal journalistene og redaktørene i Dagbladet gjøre den dagen Dagbladet må innrømme at «vi har fylt dere lesere med løgn – i 40 år»? Så svarer folk med å slutte å kjøpe Dagbladet. Slik ville en marxist resonnert.
– Vi lever i meget spennende tider, der vi vil se sammenbruddet av en hel løgnkultur.
– Ditt resonnement omkring å gripe tigerens hale og legge ned religionskritikken, betyr at i dag ville de samme kalt Marx høyreekstremist?
– Ja, som noen kanskje vil huske, mente den gamle at all kritikk begynner med kritikk av religionen. Dette er et synspunkt som jeg hjertelig kan tilslutte meg. Jeg mener således at kristendommen har hatt uvurderlig nytte av å ha blitt kritisert sønder og sammen. Uten religionskritik kan man glemme alt annet.
– Men så oppdaget marxisterne at en ny gud var ankommet, en gud med større muskler som kanskje kunne bli nyttig for dem i den forestående kampen for sosialismen. Og ham ville de for alt i verden ikke støte fra seg. Altså har disse sosialistene/marxistene kastet ut Marx med badevannet. Både for dem og alle oss andre er det i dag aldeles uklart hvilket filosofisk eller ideologisk grunnlag de står på. Det er nærmest som om de finner opp et nytt grunnlag annenhver måned. Det siste er verdens undergang om 12 år.
Det opplagte spørsmålet må stilles: Hvorfor endte historikeren Lars Hedegaard, som også ble forfatter, redaktør og leder av Trykkefrihedsselskabet i ti år, på hyllen islam og innvandring? Dertil ham som på autopilot på 80-tallet mente at enhver som var kritisk til innvandring og islam automatisk var et ondt menneske tilhørende høyrefløyen?
Telefonen ringer igjen, denne gangen fra PET i København: «Jeg har besøk av to norske kvinner som jeg har prøvd å beføle, men det lykkes jeg ikke med,» sier Lars og avviser kommunal hjelp i huset nå som behandlingen med cellegift går inn i enda hardere periode. Han haster heller videre i vår samtale som om passiaren med PET ikke hadde forekommet.
– Jeg spesialiserte meg som historiker på det 20. århundre. Som samtidshistoriker interesserte jeg meg jo for å finne ut hvorfor ting skjer. Jeg hadde jo merket meg at det kom mange mennesker til Danmark, båtflyktninger fra Vietnam, kinesere, latinamerikanere, alle mulige folk, ungarere, polakker, og det var knapt aldri noen problem. De lærte seg dansk, og så kunne de gjerne spise mat fra deres opprinnelsesland og gå i det tøyet de ønsket, men det var aldri problemer. Så kom det mange muslimer, og jeg tenkte at det blir som da ungarerne og polakkene kom, og vietnameserne, men det gjorde det jo ikke. Så det historiske problemet for meg var jo: hvorfor gjør det ikke det? Hvorfor ser vi ikke den integreringen som vi har sett med de andre? Og med integrering mener jeg jo ikke at de skal begynne å spise frikadeller og brun saus, altså. Personlig liker jeg jo best thaimat, ikke sant. Så de må meget gjerne bevare sin religion og sin kultur og skikker bare de i det minste gjør et forsøk på å bli en del av vårt fellesskap. Så kom det altså en del som ikke ville ha noe med oss å gjøre. Og det hadde meg bekjent aldri skjedd før i dansk historie.
Lars kan sin Grundtvig, presten, salmeskriveren, politikeren, folkeopplyser, forfatter, filosof – med mer – som er mannen bak den gode danske nasjonalfølelsen. Grundtvig så allerede på 1800-tallet hva våre politikere i dag i det minste later som de ikke skjønner. Lars siterer fra hodet sitt:
Til et Folk de alle høre,
Som seg regne selv dertil,
Har for Modersmaalet Øre,
Har for Fædrelandet Ild
Han har et annet eksempel i jakkeermet, jødene, som bygger oppunder Grundtvigs filosofi.
– Den danske kongen ga jøder adgang til å bosette seg i Danmark på 1600-tallet. De fikk lov å bo tre steder; København, Fredericia og et sted i Holsten der kongen var hertug. De kunne beholde sin religion og skikker som de ville, og på 1800-tallet fikk de fulle borgerrettigheter. Vi har fremdeles et jødisk samfunn som har sine egne skikker, men vi regner dem ikke for noe annet enn danske. Og de regner seg heller ikke for noe annet enn danske. Min gode venn, Jeppe Juhl, ham drikker jeg jo noen whisky med fra tid til annen, og han spiser hva som helst, men han er jøde og er glad for det. Det er det tetteste vi kommer på en gruppe som har beholdt noe av det særegne. Når det gjelder muslimer er det helt annerledes. Det var dette historiske problemet jeg synes burde belyses og forklares.
Islams kamp om herredømme
Historikerens observasjoner handler altså om det samme vi har sett i Norge; muslimers manglende integrering. Han måtte lese seg opp; koranen, sharia, de over 100 islambøkene. Han reiste ut i verden på konferanser og møter. Han hadde middager og samtaler med de største, som verdenskjempen innen islam, professor Bernard Lewis i USA, professor, arabisten og korankjenneren Hans Jansen i Nederland, eksperter i Frankrike, Tyskland, Canada. Den feterte listen er langt lengre og inneholder også navn som Roy Brown, Douglas Murray, Ibn Warraq, Daniel Pipes, Geert Wilders, Robert Spencer, Andrew Bostom. Vi kunne uten problem ha fortsatt, men setter punktum her.
– Men nå gidder jeg ikke reise mer rundt for å lære. Jeg kan nok nå. Og jeg kom selvfølgelig frem til det resultatet at det i hele verdenshistorien ikke har vært et eksempel på at en muslimsk befolkning har slått seg ned blant en ikke-muslimsk befolkning uten at det alltid har medført kamp om territoriet.
– Og der er vi vel nå i Vest-Europa?
– Der er vi nå.
De første artiklene om islam skrev han sent på 90-tallet, først og fremst i avisen Berlingske, der han var med i en fast daglig spalte, «Groft sagt». Og dermed ble han raskt stemplet:
– Dette om muslimers kamp med omgivelsene skrev jeg noe om, og det var jo fryktelig å skrive noe slikt. De mente jo jeg var fullstendig gal. Sinnsyk. Og ondskapsfull. Jeg ble meget hurtig en folkefiende, et begrep dere kjenner godt fra Norge.
Folkefiende ble han ettertrykkelig definerte som i 2003, da boken I krigens hus. Islams kolonisering af Vesten ble lansert sammen med historikeren Torben Hansen og forfatteren Helle Merete Brix. Brix hadde i den sammenhengen det som skulle vise seg å være en usedvanlig dårlig idé: Lars burde be om medlemskap i P.E.N., mente Brix. Lars slo til, men søknaden førte til et intern sirkus blant de «pene». Da dette kom Lars for øret, trakk han søknaden før den ble behandlet. Enden på det hele ble at Lars sammen med intellektuelle venner opprettet Trykkefrihedsselskabet i 2005, som etter få år ble større enn P.E.N.
– Siden I krigens hus, i nå 16 år, har det vært full styrke på arbeidet, konstaterer han.
Og det var denne boken som førte til fokus bort fra Lars som fagperson og over på han som person. Derav alle de usmakelige etikettene fra alle dem som ikke kan feltet og ikke har faglige argument – akkurat som i Norge, med andre ord. Etter åtte år som spaltist i Berlingske, fikk han sparken i 2008. Den nye redaktøren, Lisbeth Knudsen, kalte ham inn til redaksjonen:
– Jeg skrev frem til 15. september 2008. Da kom sparken. Begrunnelsen? Det var for kjedelig det jeg skrev. Det var ensformig og kjedelig. Og så skrev jeg alt for mye om det der med islam, sier han med dårlig skjult latter.
– De hadde nok ventet at jeg skulle protestere og trygle, men jeg sa ok, jeg kan godt skjønne deres synspunkt, farvel.
Farget som vi er av våre egne bekymringer er det umulig å la være å bruke den unike muligheten til å spørre den skandinaviske nestoren om å ta et blikk inn i fremtiden. Hvor er vi i Skandinavia om la oss si ti år, eller kanskje bare fem år? Er dette noe han vil svare på? – Eller sagt på en annen måte, kunne du tenke deg å investere i ei hytte i Sverige? 
-Nei, nei, det ville jeg ikke ha gjort! – Altså, … Han tenker dypt nå mens han ruller sigaretten mellom fingertuppene: – Jeg skal svare så godt jeg kan. Sverige er tapt. Jeg betrakter Sverige som tapt på den måten at jeg tror at staten vil bryte sammen. Politiet og rettsvesenet har jo allerede brutt sammen. Voldsmonopolet, det som først og fremst karakteriserer en suveren stat, det er brutt sammen. Utenforskapsområdene blir større og større. Og så kan man forestille seg, og det kan jo skje i Norge og Danmark også, så vil de samme nordmenn og dansker søke sammen i sine egne enklaver, som jeg har beskrevet i min siste bok, dystopien Fragmenter af Danmarks historie 2020-2031.
Boken anmeldte vi da den kom ut i 2017, og som vi kunne berette; boken er til tider hysterisk morsom fordi forfatteren tar de islamvennlige samfunnstoppene på kornet, som den er like tragisk og morsom når de islamofile prestene står frem på rekke og rad.
Lars tror altså på en slags enklavisering, der antagonistiske kulturer står overfor hverandre. – Noen ganger vil det være fred som råder, andre ganger vil det være krig, eller sagt med andre ord, lavintens krigføring. Dette er det beste scenarioet for Sverige. Det verste scenarioet for Sverige er selvsagt at folket bøyer seg. Det scenarioet tror jeg ikke på.
– Hvorfor tror du ikke på det scenarioet?
– Nei, fordi det er allerede 20 prosent som stemmer på Sverigedemokraterna, og de vil ikke slutte å tenke som de gjør.
– Norge er et stort og langt land, fortsetter han, så jeg vet ikke hva de finner på i Lofoten, sier han mens tankene flyr ut i stuen på leting etter potensielle svar til nordmennene.
– I Vesterålen har de nå fått nyheter på arabisk i lokalavisen, kommenterer HRS’ utsendte fra sidelinjen.
– Til lykke med det, svarer Lars kontant og knusktørt.
Ufravikelige krav
Lars vil nemlig heller snakke om sitt kjære Danmark. – I Danmark tror jeg det er en mulighet for å finne en politisk gangbar vei, å få stoppet den muslimske innvandringen fullstendig. Jeg tror det er en mulighet. Jeg tror også det er en mulighet for at et politisk flertall vil si til folk: Hvis dere ikke vil integrere dere i vårt samfunn, så sender vi dere hjem. Altså repatriering.
Dansk Folkeparti (DF), kjent for å være strammest på innvandringen de siste tiårene, er nå i konkurranse med Nye Borgerlige (NB) til Pernille Vermund, som vi intervjuet i Helsingør i fjor. Lars har merket seg at på Facebook nå overgår den ene politikeren fra DF og NB den andre i sine utspill: – «Kraftig lut! Nå skal vi være harde»! Socialdemokratiet er jo også begynt å snakke om at det var visst en «skid idé» alt det her med multikultur. Og jeg tror ikke det er tvil om hvor den danske befolkningen står. Så jeg tror mer på at Danmark har en sjanse til å bevare seg selv som en fri nasjonalstat enn noe annet sted i Vest-Europa.
– Men hvorfor vil Danmark klare det, men ikke Sverige?
– Jeg sier ikke at Danmark klarer det. Danmark kan klare det. Og det er ikke bare fordi de er dansker, at jeg tror dette. Dere skal vite at Danmark en gang var et meget stort land. Kong Christian IV var helt oppe ved den norskrussiske grensen, der han ble «skide full» som alltid. Skåne, Halland, Blekinge, Norge med Herjedalen og Jämtland, Gotland og Ösel var dansk i hundrevis av år, deler av nord-Tyskland det samme, Island, Færøyene, Grønland – sistnevnte har vi jo fremdeles. Danmark ble så et skrumpende rike. Vi tapte det ene landområdet etter det andre.
Historikeren fortsetter sitt resonnement slik: – Man kan føre kjernen av Danmark tilbake til 500-tallet. Vi har eksistert som folk i alle fall i 1500 år, og jeg tror danskene er meget bevisst om at det finnes kun ett sted i verden hvor man kan være dansk omsluttet av dansk kultur. Og det er innenfor disse 43.000 kvadratkilometerne som vi har igjen, ikke sant? Og det tror jeg ikke danskene er parat til å forære bort. Og så har vi selvfølgelig en frihetstradisjon som svenskene aldri har hatt og som går tilbake til 1800-tallet med Grundtvig og forfatteren Søren Kirkegaard, de to viktigste personene i tidligere dansk åndsliv. Vi har således en tradisjon for respektløs kritikk, satire, humor. Den tradisjonen prøvde overklassen å undertrykke, men de mislykkedes fullstendig. Så ja, jeg tror vi har sjansen til å mestre dette, altså.
Lars har annonsert at han har meldt seg inn i Nye Borgerlige. Hvordan i all verden kunne den gamle radikaleren ende opp der?
– Først og fremst fordi de har det de kaller de tre ufravikelige kravene, og jeg har ikke sett noe annet parti forlange det samme.
Her er det på sin plass at vi legger inn disse kravene, før Lars fortsetter: 1. Det skal innføres full asylstopp. 2. Kriminelle uten dansk statsborgerskap skal utvises etter første dom. 3. Utlendinger som ikke er selvforsørgende, skal utvises.
– Jeg stoler på Pernille Vermund når hun sier at hun vil velte enhver regjering som ikke vil følge hennes ufravikelige krav, enten den er borgerlig eller sosialistisk. Det er hun også nødt til å gjøre, for nå har hun sagt dette så mange ganger at hvis hun svikter disse kravene, de ufravikelige, så er hun ferdig. Fullstendig ferdig. Så det kan hun ikke. Nå kan man også se at DFs formann, Kristian Thulesen Dahl, sier at selvfølgelig går også vi inn for en slik politikk. Så tenker man: men for fanden, hvorfor gjorde du ikke det da du hadde makt i Folketinget? Så nå har plutselig DF fått det travelt med å vise at de også er noen mannfolk. Da er det dette å si til dem: Jeg synes ikke DF har levert politiske resultat ut fra deres høye stemmetall, og i virkeligheten har de vært grunnlaget for alle borgerlige regjeringer siden 2001. Så visst de hadde gått til statsministeren under migrasjonskrisen i september 2015 og sagt: «Nå stopper vi det her. Nå setter vi hæren inn ved grensen», ja, så hadde de kunnet lukke munnen på alle politikerne den gang som sa: – Vi kan ikke gjøre noe.
– Hør her, fortsetter Lars og lener seg frem med et fast blikk: – Danmark kan sende kamptropper ut i hele verden, Afghanistan, Irak og jeg vet ikke hvor, men vi kan ikke bevokte våre grenser?
– Selvfølgelig kunne vi det! Jeg tror at grensen mot Tyskland er på om lag 65 km. Det vil antakelig ikke ta mer enn en eller to bataljoner å sørge for at ingen passerer grensen ulovlig. Så, selvfølgelig kunne man det.
– Så hvorfor gjorde ikke regjeringen det? Vi husker jo den voldsomme folkevandringen oppover de danske motorveiene den gang der særlig unge menn uttalte til mediene at, nei, de ville ikke til Danmark, men videre til Sverige. Det var jo et syn av en annen verden.
– Jeg spør heller hvorfor ikke DF forlangte grensen stengt. Det var akkurat der DF fikk sitt skudd for baugen. Nå prøver de å rette opp på det. Thulesen Dahl sa nemlig nylig i en debatt med Vermund at vi kunne ikke lukke grensen, vi kunne ikke gjøre noe. Det er det ingen som tror på lengre.
– Vi har jo laget et gjerde på grensen mot Tyskland på grunn av villsvin! Og det er det ingen som protesterer mot. Altså villsvin får ikke lov til å komme inn i Danmark, men hundretusener fikk komme oppover våre motorveier!
– Jeg har snakket med Vermund og gitt beskjed om at jeg er lojal inntil et visst punkt overfor det partiet som jeg er medlem av. Jeg kan godt sluke noen kameler hvis det dreier seg om skattepolitikk eller samferdselspolitikk, alt mulig som ikke interesserer meg. Du vet også godt, fortsatte jeg til Vermund, at hvis dere svikter på helt sentrale punkt, så vil jeg kritisere dere. Jeg spurte om hun kunne leve med det. Ja, ja, selvfølgelig, sånn må det jo være, svarte hun.
– Innvandring og islam, altså, de tre kravene er årsaken til at du hoppet til NB?
– Ja, det er hovedgrunnen, men jeg har jo andre ting jeg også interesserer meg for. Sikkerhetspolitikk, NATO, velferdsstaten. Alt mulig som interesserer vanlige folk.
– Ja, hvordan er velferdsstatens tilstand nå?
– Den kan ikke opprettholdes på dagens nivå om bare 10 til 15 år. Altså det påstås at våre årlige utgifter til fremmede er på 36 milliarder kroner i året.
– Det er vel mye mer enn det, skyter undertegnede inn, ikke minst med tanke på den uimotsagte påstanden om at dagens Norge har rundt 250 milliarder kroner i utgifter knyttet til den pågående innvandring og innvandrerbefolkningen.
– Ja, det er mye mer enn det. Men det er det tallet jeg må forholde meg til fordi det er det offisielle tallet. Vi betaler for to velferdsstater og det kan vi jo ikke fortsette med. Især etter at vi har kunnet se at integreringen blir dårligere og dårligere for hver generasjon. På et tidspunkt vil ikke danskene kunne arbeide nok til å kunne betale skatter nok til å underholde en fremmed befolkning som ikke vil ha noe med oss å gjøre. Det er jo ganske innlysende. Så kan man sette skatteprosenten opp til 70 og 80 prosent hvorpå de rikeste og klokeste flytter syd for Sønderborg. (Syd for denne grensebyen er altså ut av Danmark, vår merknad.) Og det tror jeg politikerne er utmerket klar over. Som materialist må jeg konkluderer at dette bryter sammen på et tidspunkt.
– Ud med den lort!
Lars kan fortelle at dansk økonomi går godt. Landet har ingen utenlandsgjeld. De offentlige systemene, som politi og helsevesen, fungerer. Jo da, det er en del bråk i grunnskolen grunnet typisk muslimske elever som torpederer undervisningen og lager kvalm, forteller han. For Lars og hans like er kampen for en bærekraftig innvandring således ikke minst kampen for å bevare en gjenkjennbar velferdsstat.
– Jeg vet hva min far sosialdemokraten ville ha sagt i denne situasjonen med en gruppe borgere som ikke bidrar, som ikke vil ha noe med oss å gjøre: Ud med den lort!
– Han ville ha sagt: det kan fanden meg ikke være riktig at vi skal betale for at noen folk går rundt og kler seg ut som sirkusklovner og mener at de skal gjøre om på vårt samfunn som jeg har bygget opp sammen med mine kamerater i fagbevegelsen. Det ville han ha sagt.
Lars mener politikk er et eget fag på linje med å være skuespiller. – De skal kunne fremstå med autoritet, de skal være pene og belevne og så skal de delta i quiz-program på fjernsyn og le på de rette stedene. Og få av dem vet noe som helst om noe. De er historieløse, de er ikke trent i logikk, de kan ikke filosofi, de kan ikke noe som helst. Så de må jo oppsøke noen klokere folk på universitetene: hvordan er det med dette? Når det gjelder islam, sier disse «ekspertene» ved universitetene at de som vet noe om islam, det er jo selvfølgelig imamene. Så oppsøker politikerne en mann med et meget langt skjegg som snakker om fred og himmelen, og så sier de, nå, det er jo imponerende!
Lars forteller at Danmark hadde mange fremtredende og dyktige islamforskere for hundre år siden. I vår tid har det dog stått skralt til, mener han. Rundt syv personer hadde kunnet gi politikerne viktig kunnskap, og de tilhører den selvstuderende kretsen rundt Lars siden slutten av 90-tallet/begynnelsen av 2000-tallet. – Vi var om lag sju personer som hadde satt oss inn i hva islam faktisk handlet om. Vi ble aldri spurt om noe som helst fra politisk hold, konstaterer han og ramser opp navn på dem som hadde forstått mer enn nok allerede den gang: Helle Merete Brix, Torben Hansen, Mogens Camre, Ole Hasselbach, litt senere Morten Uhrskov Jensen. Og det er langt på vei den samme situasjonen i dag rundt klimaspørsmålet, mener han.
– Klimasaken, er det avledningsmanøver for å få fokus bort fra svekkelsen av velferdsstaten og islams fremmarsj, kombinert med en ny form for totalitarisme?
– Altså, det er en ny fase i kampen for sosialismen. Hvis man klarer å overbevise befolkningen om at verden går under om 12 år på grunn av CO2, og at det er din skyld fordi du spiser oksekjøtt og… Klarer du å innbille befolkningen dette, ja, så får du et forsprang; vi skal nå innføre drakoniske skatter og reguleringer av livet ditt for å redde kloden for deg og dine etterkommere. Altså, det er jo drømmen for en autoritær sosialist å kunne regulere folks liv. Du må ikke røyke, du må ikke drikke, du må ikke ta fly med mindre… De får jo ikke arbeiderklassen til å kjempe for sitt sosialistiske prosjekt. Så må de finne på noe annet, som å gjøre hele befolkningen redd.
Og igjen kan han vise til litteratur, som boken til dansken Ole Humlum, professor emeritus i fysisk geografi i Oslo, Det ustyrlige klima. Eksperternes vej fra forskere til flagellanter (2010), en bok Lars redigerte og ga ut på Trykkefrihedsselskabets Bibliotek. Humlum er medlem av en rekke prestisjetunge vitenskapsorgan og er en uttalt såkalt klimarealist. Lars nevner også en annen bok, The chilling stars, av Henrik Svensmark. – Han har jeg også snakket med og jeg har lest hans bok. Så hva er det å si om den fiksjonen om CO2? Den bryter sammen.
– Du er sikker på det?
– Ja. Problemet er blant annet at det ikke har blitt varmere de siste 21 år.
– Hva med isbreene som smelter?
– Det gjør de jo en gang imellom. Før den lille istiden satte inn kort etter år 1300 smeltet isbreene i Alpene. Og en gang var Danmark landfast med England. Så den fiksjonen bryter sammen. Og når det skjer, så bryter hele systemet sammen som har kostet milliarder på milliarder av kroner for å investere i det grønne skiftet.
Lars fortsetter: – På 1200-tallet dyrket man vindruer i Yorkshire. Vikingene hadde kyr og dyrket korn på Grønland, som nettopp fikk navnet fordi øya var så frodig langs kysten. Så kom den lille istid, og det var blant annet årsaken til at Danmark mistet Skåne, Hallang og Blekinge og så videre, fortsetter historikeren. Fordi svenskekongen kunne gå sammen med sine soldater over de danske belter og streder, hvilket han ikke kunne ha gjort dersom den danske flåten kunne operere.
– Slik går det opp og ned. De kunne jo også skøyte på Themsen på 1600-tallet.
– Fremmer du dette i offentligheten er det jo rett i skammekroken som klimafornekter, eller?
– Nei, men jeg benekter ikke at det er et klima! sier han kontant, og ler forsiktig i det som er igjen av skjegget mens en finger prøver å fjerne et hår fra det høyre øyenbrynet som plagsomt har falt ned i øyet.
– Ja, ja, det gode ved historien er at enhver løgn bryter sammen. Før eller siden, sier han tørt, og peker på H.C. Andersen og den lille gutten som henviser til keiseren og sier at han ikke har klær på. – Det er interessant at denne historien kommer fra Danmark og den siteres over hele verden den dag i dag.
Sannheten og stoltheten
Har det vært vanskelig, eller diplomatisk formulert, utfordrende, å leve livet til en person som Lars Hedegaard, som aldri lot sjansen gå fra seg hvis han kunne peke på at keiseren står der naken? undrer vi.
– Nei, tvert imot. Jeg vil si at vanskelighetene virkelig ville oppstått hvis jeg hadde levd mitt liv på en løgn. Det hadde jeg ikke kunnet leve med. Jeg mener at skatteyterne, deriblant min gamle far, ikke skulle betale for min offentlige utdannelse for at jeg skulle gå rundt å propagandere for løgnhistorier. Og jeg vil nødig på mitt dødsleie, som de andre kanskje må, ligge der og gråte fordi jeg har vært en løgner og bedrager i hele mitt liv. Så nei, nei, jeg angrer ikke noe som helst. Nei, fanden meg, det gjør jeg ikke.
– Jeg har jo fire barn fra to ekteskap, og barna skal ikke gå rundt og kjenne på skam i forhold til meg. Sånn tror jeg alle vi som har vært i denne posisjonen kjenner det. Men dette er noe man nødig vil snakke om. Da kommer raskt anklagene: «Se, nå sitter han der og prøver å være hellig», og lignende. Og la det være klart: jeg er ikke noe offer. Det er de andre som er offer. Og det kommer de forhåpentligvis til å forstå før de dør.
Lars har alltid vært skodd til fingertuppene med dokumentasjon når han skriver bøker og holder foredrag, innenlands som utenlands. Undertegnede fortsetter slik: – Handler det om løgnen, at du ikke tåler den? At du derfor begjærlig samler inn så mye informasjon og dokumentasjon.
– Det har jeg i alle fall gjort, samlet dokumentasjon og analyser, konstaterer han kort.
Han fortsetter slik: – De skal ikke kunne beskylde meg for å ha løyet eller ikke sagt sannheten, så langt den kan bevises. Det skal ikke stå om 30 år at han var full av løgn, eller han gjorde ikke sitt beste. Det vil jeg ikke ha noe av.
– Hva blir det husket om den eller den personen etter vedkommendes død? Det er jo det eneste som overlever ens død, hva man huskes for. Hvis man huskes for løgn, og etterlatte går der og skammer seg over ens egen mor eller far som ikke gjorde det de visste var riktig, nei, det vil jeg ikke ha noe av. Man kan unnskylde folk som var dumme, som hadde lav IQ. Dette er ikke noe man kan bebreides for. Man kan egentlig også unnskylde folk som var redde. De kjente sannheten, men de turte bare ikke å si den. Det kan man til en viss grad unnskylde. Men hvis du ikke er redd, så har du en kraftig forpliktelse til å si hva du mener er sant. Sånn ser jeg på det.
– Men å risikere å miste både venner og familie ved å si det man mener, er ikke det vel mye å forvente av et enkeltindivid?
– Ja, det er forståelig at man er engstelig, men så må du altså ha motet til å være ærlig. Jeg har jo mistet mange venner gjennom årene. Men så må du ha motet til å si; men så var de ikke mine venner. Det var falske venner. Og hva kan du bruke falske venner til? De kommer jo ikke den dagen du har problemer. Så store deler av min vennekrets har blitt utskiftet. Jeg har fire, fem gamle venner tilbake til studietiden. Men ellers må jeg si at tross min høye alder så har jeg fått nye venner.
– Hva er det å være en person og sitte å forstille seg? Blir man glad av det? Nei, det gjør man ikke. Man kan sitte og smile og si skål i selskap, og når man går hjem så ligger man der i sengen og har dårlig samvittighet. En håpløs måte å leve på. Så derfor er jeg en usedvanlig lykkelig mann. Jeg har det godt i dagligdagen. Jeg er glad for å bo her, og føler meg aldri ensom. Jeg har det fint med meg selv og jeg har god tid til å arbeide.
Ja, 76-åringen, som har to måneder igjen av denne første cellegiftbehandling, holder faktisk på med et nytt bokprosjekt. Tenkeren skal samle de 20 viktigste «resonnerende lange artiklene» fra sitt virke mellom to permer. Og boken planlegges utgitt til høsten.
Fordi han ikke klarer å la være, forteller han, la være å være tro mot faget sitt, historien.
Han klarer ikke å la være å være tro mot sannheten. Så langt den lar seg bevise.
Alle foto: HRS