Tidligere har Fylkesmannen foretatt en kartlegging av sosialbudsjettet i Trøndelag, hvor det kom frem at over halvparten av kommunene (28 av 44) hadde sprengt budsjettet. Den enorme økningen handlet ikke minst om mottak og bosetting av flyktninger.
Bare i Stjørdal økte sosialbudsjettet i perioden 2012 til 2018 fra åtte til 28 millioner kroner, en økning på hele 250 prosent på bare seks år. Ordfører Ivar Vigdenes (Sp) forklarte at denne økningen tilsvarte innsparingseffekten av å legge ned alle grendeskoler – ganger med tre.
Denne gangen kommer hjertesukket fra Fredrikstad. I et leserbrev i Fredrikstad Blad fra Bjørnar Laabak (FrP) heter det at flyktningmottak fører til at sosialhjelpen i kommunen eksploderer, sammen med at få kommer i arbeid og at kommunale tjenester er under press.
Vil ikke diskutere bosettingskostnader
Fredrikstad kommune har som en av en rekke kommuner deltatt i kartlegging av kommunenes utgifter til bosetting og integrering som Beregningsutvalget, i regi av Integrerings- og mangfoldsdirektoratet (IMDi), har gjennomført. Tjenesteområdene som undersøkelsen omfatter er sosialrådgivning og veiledning, introduksjonsordning, grunnskoleopplæring for voksne, administrasjon av kvalifiseringsprogram og kvalifiseringsstønad, øvrige sysselsettingstiltak, boliger og boligadministrasjon, støttekontakt, aktivisering, pleie og omsorg i hjemmet, barne- og ungdomsvern, ekstratiltak i grunnskolen, kultur- og ungdomstiltak, barnehager og ekstrahjelp i barnehager, og felleskostnader/-inntekter. Ifølge Laabak kommer ikke Fredrikstad dårligst ut med hensyn til utgifter i femårsperioden, men kostnadene er likevel betydelige.
«Er det lokalpolitisk feil eller er det en plikt å mene noe om kostnader på dette feltet, bør man spørre seg», påpeker Laabak og viser til at det er et faktum at flertallspartiene, med Arbeiderpartiet i spissen, kutter i budsjettene innen omsorg- og eldreomsorgen – men de vil ikke diskutere bosettingskostnader.
FrP på sin side har ønsket en pause i bosettingen, men har ikke fått bystyret med seg.
Ifølge Laabak har Rådmannen så sent som i februar i år anbefalt at kommunen kan si ja til å bosette ytterligere 60 flyktninger. Begrunnelsen skal være at «flere nå klarer seg selv», men Laabak kan fortelle at det knapt er halvparten av flyktningene som hittil har kommet i arbeid, studerer eller er på andre tiltak. Da kan man mistenke Rådmannen for å ville utsette problemet, antakelig i håp om tiden vil være en hjelp.
Integreringsmidler-fella
Fredrikstad synes således å ha gått i integreringsmidler-fella. At staten overfører midler til kommunene de fem første årene for bosetting av flyktninger, er det mang en kommune som ser seg blind på. Det kan virke som lettjente penger, men etter disse fem årene blir de samme kommunens ansvar og sannsyligheten er stor for at mange forblir en betydelig utgift. Fredrikstad har utpekt områder som Lisleby, Holmen og Selbak som steder med «dårlige levekår», der lav gjennomsnittsinntekt ikke minst forklares med «opphopning av innvandrere».
Laabak viser til at NAV-sjefens presentasjon til Helse- og velferdsutvalget i Fredrikstad tidligere i år la frem tall som forteller at en gjennomsnittlig kostnad for kommunen er 15.000 kroner i måneden for husleie til familier med barn. En familie med eksempelvis tre barn mottar nesten 20.000 kroner i måneden i kontanter – og det etter at kommunen har betalt husleie, strøm, forsikringer, barnehage, SFO, lege, tannlege, sykler, tolketjenester med mere.
Ifølge Statistisk sentralbyrå (SSB) går inntil 70 prosent av sosialbudsjettet til flyktninger/innvandrere og rundt 30 prosent til øvrige innbyggere, hevder Laabak, som mener at tallene stemmer godt for Fredrikstad. Bedre blir det ikke av at det er i den kommende perioden, 2019-2023, de «store» bosettingskullene vil slå inn over sosialhjelpsutbetalingene.
«Bare i 2019 ble budsjettet økt med 17,7 millioner og allerede i februar ble prognosen meldt med ytterligere åtte millioner i økning ut over budsjett, altså 25 millioner i økning i 2019. Det er sannsynlig med tilsvarende økninger hvert år.»
Innvandringen belaster ikke minst barnehage, skole og skolefritidsordninger (SFO). Laabak viser til at mye av ressursene til spesialundervisning går til språkopplæring. Barnevernet på sin side har nærmere nærmere 50 årsverk avsatt til enslige mindreårige asylsøkere.
Ta ansvar
Laabak påpeker det helt åpenbare, og som man skulle forvente at politikerne innså er deres fremste oppgave, nemlig å vurdere konsekvensene av den førte politikken og deretter ta de nødvendige beslutninger som tjener kommunens beste. For selvsagt er det kommunens plikt å ha oversikt over kostnadene, og det i et så langsiktig perspektiv som mulig.
Om en debatt om kostnader ender opp med at representanter i bystyret uttrykker avsky og karakteriserer FrPs representanter for «brune» i debatten, som Laabak hevder skjedde sist i februar, er det en prioritering som ikke er verdig voksne folk – som vi må anta bystyret i Fredrikstad består av.
Det er direkte uansvarlig at vi i 2019 fortsatt ikke kan diskutere konsekvensene av innvandringen uten at det ender opp i et politisk spill. Ikke forstår jeg heller at presumptivt oppegående mennesker klarer å se seg selv i speilet eller møte sin medborgeres blikk, når de utviser en så slett holdning til å styre. Det finnes ingenting humant med å være innvandringsliberal, hvis den samme innvandringen ikke er bærekraftig. Men det kan vi vel påpeke til vi er på vei til fattigkassa hele gjengen.
Dessuten: Det er ikke bare Fredrikstad som trenger bosettingspause. Norge trenger pause fra den innvandringen som ikke er selvforsørgende. Det er vårt eneste håp for å klare integreringen. Men ingen synes å være i stand til å ta ansvar.