En ny måling, som analyseinstituttet YouGov har gjort for Kristeligt Dagblad, viser at ekteskap på tvers av religioner ikke er svigerforeldres drøm.
Mange negativt innstilt
Nesten halvparten, 47 prosent, av de spurte med etnisk dansk eller annen vestlig bakgrunn sier de ville reagert negativt eller meget negativt hvis deres datter skulle gifte seg med en muslimsk mann.
Tilsvarende ville 38 prosent stilt seg negativ eller meget negativ overfor en muslimsk svigerdatter.
Kun hver tiende ville vært positiv stemt overfor en muslimsk svigerdatter eller -sønn.
Ikke hat
Kristina Aamand, som har dansk mor og palestinsk far, har skrevet bøker om kjærlighetsforhold mellom det som kalles nydansker og etniske dansker. I den forbindelse har hun snakket med en rekke blandede par og deres foreldre, og ifølge henne har etnisk danske foreldre ofte fastlåste forestillinger om hvilket liv deres barn vil få med en muslim.
«Det er ikke nødvendigvis et uttrykk for hat mot andre. Det kan like så gjerne være en bekymring for om ens barn blir en annen, skifter religion eller får pådyttet kulturelle særtrekk som ikke er en del av familien. Hva vi så skje når familiene samles?» sier Aamand.
Da kan det jo legges til, ifølge tolkningstradisjoner av koranen (det står ikke eksplisitt), at muslimske kvinner ikke har anledning å gifte seg med ikke-muslimer. Derfor krever da mange muslimer at ikke-muslimske menn må konvertere til islam før de aksepterer noe ekteskap. Muslimske menn kan derimot ekte kvinner fra «bokfolket» (kristne og jøder). «Forklaringen» synes å være at barna automatisk får fars religion, altså muslimske barn.
Klassisk indikator
Jens Peter Frølund Thomsen, lektor i statsvitenskap ved Aarhus Universitet, mener at den klassiske indikatoren på at forskjellige grupper integreres, er giftermål på tvers av gruppene.
«Og her er utviklingen blant innvandrergrupper i alle vestlige land svært langsom. Afghanere gifter seg med afghanere, tyrkere med tyrkere, for valget av ekteskapspartner er en måte å opprettholde minoriteten på og å bevare særpreget», sier Frølund Thomsen.
At «like barn leker best» er åpenbart bare en akseptert tankegang hvis en tilhører en minoritet. Er du derimot en av majoritetsbefolkningen handler debatten gjerne om – slik som også denne målingen i Kristeligt Dagblad gjør – om hvorvidt en vil vil være positiv til en fra minoriteten inn i familien.
Men hadde muslimer i Danmark fått samme spørsmål, ville det nok vært langt over halvparten som hadde vært negativ til at deres datter skulle inngå ekteskap med en ikke-muslimsk mann. Det er sikkert derfor ingen ønsker å spørre. Det er jo måte på hva vi «trenger» å vite?
Generasjoner
Frølund Thomsen mener det tar tid å bryte ekteskapsmønsteret.
«Internasjonale undersøkelser viser at det skal gå et antall generasjoner før mønsteret brytes og man gifter seg ut av egen minoritet. Det er ikke et spesielt dansk fenomen at innvandrere i privatsfæren lever temmelig adskilt fra majoritetsbefolkningen. Slik er det også i USA og i andre europeiske land.»
Vel, det er ikke godt å si hva «et antall generasjoner» er, men det kan jo være at da er minoriteten blitt majoritet. Men det er jo selvsagt ikke noe vi snakker for høyt om.
Så spørs det om ikke Frølund Thomsen unnviker en særskilt utfordring her, nemlig religioner.
Islam
Å snakke generelt i termen «innvandrergrupper» blir meningsløst, da ulike innvandrergrupper opptrer helt ulikt når det kommer til ekteskap. Her står islam i en særstilling, også fordi både antallet og andelen muslimer i Europa øker så kraftig.
Det er jo også verdt å merke seg at Frølund Thomsen beleilig nok velger overveiende muslimske land (afghaner med afghanere, tyrkere med tyrkere) når man gifter seg med «sine egne», men uten å gjøre noe poeng av det.
For muslimer synes ekteskapsmønsteret fastlåst – og det i generasjoner. Ikke minst handler det om muslimske (kanskje importerte) ledere som omfavner og forkynner «den muslimske identiteten» – og denne står foran en nasjonal identitet. Studier viser i tillegg at den muslimske identiteten kan stå sterkere hos etterkommerne enn foreldre- og besteforeldregenerasjonen. Det er for eksempel «popularitetskurven» til hijab en god målestokk på. For uansett hva en legger i budskapet til en hijab, så er det en muslimsk kvinne (eller jente) som bruker den og det har hun (eller noen andre) ett eller annet behov for å formidle.
Hvis «felleskap» i en nasjon splittes opp etter religion, ja da vet vi hvor vi er på vei.