Le Monde diplomatique (LMD) legger ikke fingrene imellom når det gjelder presentasjonen av Matteo Salvini.
De definerer han som landets reelle leder, over både statsministeren (Giuseppe Conte) og vinneren av forrige parlamentsvalg (partiet Femstjernersbevegelsens med leder Luigi Di Maio). Italias «mektigste mann» har ikke bare landet i sine hender, han har også forvandlet «det falleferdige separatistpartiet Lega Nord» til et «omdreiningspunkt for italiensk – og kanskje også europeisk – politikk».
LMD legger heller ikke skjul på eget politiske ståsted: de er godt plassert på «venstrefløyen» når de forteller om folkevandringen fra 2014 som handler om krig og fattigdom, og om millioner av mennesker som krysser Middelhavet på jakt etter arbeid, fred og frihet i rike Europa. Til et Europa som har valgt å se en annen vei eller forsøkt å «skape politiske skremmebilder av andres desperasjon». Europa hjelper nemlig ikke, vi utpeker dem til «en fiende i en konkurranse i ydmykelse».
Her er visst Salvini «genial»: Han har fått samfunnets tapere i Italia til å sette seg opp mot dem som er enda lengre ned: innvandrerne. Salvini kan kunsten med å snakke til deres frykt.
Da er sceneteppet gått opp. Vi er allerede blitt kjent med «fienden», så nå skal vi se hvordan LMD presenterer, eller kanskje avslører, denne politiske djevelen.
Veien frem
LMD forteller at Lega Nord ble stiftet i 1991 etter kollapsen til Italias tre hovedstrømspartier (kristeligdemokratene, kommunistene og sosialistene). Partiet var resultat av en fusjon mellom partiet Lega Lombarda (dannet på 1980-tallet) og andre regionalistpartier i det velstående nord. Ifølge LMD ble Lega Nord, som kaller seg «verken venstre eller høyre», dannet med budskapet om at det velstående og arbeidsomme Nord-Italia var lei av å betale for snylterne i Sør-Italia. Derfor: uavhengighet for det nordlige Italia.
Lega Nords første gjennombrudd i parlamentsvalget var 1994 med 8,7 prosent av stemmene. Partiet ble med i Silvio Berlusconis sentrum-høyrekoalisjon, men mente å få for lite gjennomslag og forlot regjeringen – og felte Berlusconi på veien. Så gikk det bare nedover. I parlamentsvalget i 2013 fikk de 4,1 prosent. Samme år ble Salvini leder for partiet.
Italienere flest ante ikke hvem Salvini (født i 1973) var, men i hjembyen Milano var han en kjent størrelse. Sønn av en bedriftsleder som allerede som 17-åring gikk inn i Lega Lombarda, og som 25-åring var han valgt inn i bystyret – hvor han ifølge LMD fikk «et publikum for sin agitasjon mot ‘muslimske romfolk’ og sikkerhetsproblemer». Han skal ha støttet borgere som tok loven i egne hender, for eksempel skutt innbruddstyver, og han skal ha foreslått å opprette «et gratisnummer folk kunne ringe for å angi lovbrudd begått av innvandrere».
Utvilsomt skal vi ikke like mannen, men ingen kan ta fra han at han var aktiv. Han skrev også for en avis og var redaktør i en radio. LMD medgir da også at Salvinis energiske engasjement brakte ham til Brussel i 2004 som europarlamentariker for Lega Nord. Da skal han ha sanket mange stemmer i Milanos fattige forsteder. Han trakk seg i 2006 for å bli leder for Lega Nords bystyregruppe, men var tilbake i Brussel i 2009.
Salvinis strategi
Da Salvini overtok ledervervet i Lega Nord la han vekk retorikken om korrupte Roma og Sør-Italias snyltere. Ideen om selvstendighet i Nord-Italia ble også lagt vekk, kanskje fordi ingen egentlig trodde på ideen.
Han utnyttet heller den stadig økende frustrasjonen i landet mot EU-kommisjonen og Brussel, rettet angrepene mot dem og ble dermed en talsperson for nasjonen Italia. Ikke minst handler det om at ethvert offentlig budsjett må godkjennes av EU-kommisjonen, som igjen internt krever offer etter offer med samtykke fra både sentrum-høyre og sentrum-venstre. I sin tiltredelsestale som partileder satte han tonen ifølge LMD:
«Vi må ta tilbake den økonomiske suvereniteten vi har tapt i EU. De har knust ballene våre […]. Dette er ikke EU, dette er Sovjetunionen, et gulag vi vil forlate med alle som er klare for det.»
Men det gikk ikke helt etter Salvinis plan. Ved EU-valget i 2014 mistet Lega Nord tre av sine ni folkevalgte i EU-parlamentet.
Hjelpen kom så fra en dataekspert. For selv om Salvini allerede på dette tidspunktet var en flittig bruker av sosiale medier, så brukte han dem feil. Ekspertrådet var at twitter var ubrukelig, det var for selvrefererende og favoriserte selvbekreftende budskap (eller en pøl av hat og forakt, som mange av oss andre mener), mens løsningen var Facebook. Dermed ble det etablert en stab for sosiale medier for partiet.
Salvini ble fortalt at det var viktig at han selv skrev innleggene sine, eller i det minst ga inntrykk av at det var han selv. Han måtte oppdatere hver dag, hele året, og kommentere de siste viktigste nyhetene. Budskapet måtte ha enkle setninger, hyppige punktum og stadige oppfordringer til handling, og gjerne i vi-form. Tonen skulle veksle mellom respektløs, aggressiv og elskverdig. Salvini skulle fremstå som en av folket.
«Først forsøkte Salvini å få følgerne til å rase mot dagens fiende («ulovlige innvandrere», uærlige dommere, Partito Democratico, EU), så publiserte han behagelige bilder av havet, mat eller av seg selv som klemmer et partimedlem eller er ute og fisker. Følgerne fikk en konstant strøm av Salvini som spiste Nutella, lagde tortellini, satte tennene i en appelsin, hørte på musikk eller så på tv. Hver dag ble en bit av livet hans delt med millioner av italienere i en konstant blanding av privatliv og politikk. Ideen var å gi ham et menneskelig ansikt, samtidig som han kunne fortsette med provokasjonene sine. Salvinis budskap var enkelt: På tross av ryktene og analysene som framstiller meg som et reaksjonært monster, en upålitelig populist, er jeg en anstendig person, jeg snakker som jeg gjør, fordi jeg er som dere, så ha tro på meg.»
Salvini legger også vekt på «kontakt» med følgerne. Han kan dukke opp på TV samtidig som han publiserer på FB, blar gjennom kommentarer fortløpende og siterer dem på TV, samt legger ut klipp når programmet er over.
I 2013 hadde Salvini 18.000 følgere på Facebook, i midten av 2015 hadde han 1,5 millioner. I dag kan han skilte med over tre millioner følgere, som visstnok er europarekord for politikere. 95 prosent av alle italienske Facebook-brukere har sett minst ett av hans innlegg.
Trumfkortet
Politiske motstandere oppfattet Salvini som flink til å skaffe seg medieoppslag, men uten mulighet for å få flertall for politikken han frontet. Men i et Italia, der personfokuset er ekstremt, utnyttet Salvini dette med å endre rammene.
For mens de andre partilederne omgir seg med glitter, stas, multimedieshow, kjente personer og popstjerner for å folkets oppmerksomhet (og vise sin makt?), så tok Salvini TV-kanalene med seg på pub og minglet med folket, eller møtte arbeiderne utenfor fabrikkene. Han ga rett og slett vanlige folk, ikke minst arbeiderne, oppmerksomheten – og fremmet sin motstand mot utflytting av industri, mot urettferdig konkurranse fra andre land og beskyttelse av arbeidernes rettigheter.
«Ingen italiensk leder hadde klart å få slike scener til å framstå så naturlige», kommenterer LMD.
Med andre ord fremstår Salvini som ekte. Det er et trumfkort som ingen andre italienske politiske ledere har klart å få på hånden.
LMD påpeker da også at i 2016 ble Lega Nord det nest største partiet i «røde Toscana», med spesielt stor oppslutning i byens arbeiderforsteder. Partiet vant også terreng i kommunistpartiets tidligere bastioner i regionene Emilia-Romagna, Umbria og Marche.
Regjering
I parlamentsvalget 4. mars i fjor, da hadde for øvrig Salvini kvittet seg med «Nord», firedoblet Lega sin oppslutning til 17,3 prosent av stemmene.
Totalt fikk sentrum-høyrekoalisjonen dobbelt så mange seter som sentrum-venstre. Valgets vinner var Femstjernersbevegelsen med 32 prosent av stemmene. Ingen av de tre blokkene hadde flertall, men Femstjernersbevegelsen og Lega ble etterhvert enige om en regjeringskontrakt. Denne kontrakten skal i generelle vendinger angi hvilke områder hvert parti skal ha kontroll med. I juni dannet de regjering, der Salvini og lederen av Femstjernebevegelsen Di Maio ble visestatsministre, mens statsministeren ble Giuseppe Conte (Femstjernersbevegelsen).
Ifølge LMD ble koalisjonen mottatt med allmenn forferdelse i de store mediene, fordi de visstnok ser all «populisme» som en vederstyggelighet – og spesielt en allianse mellom to typer. Men det kan kanskje være fordi vi snakker akkurat disse to «typene»? Hør så hvordan LDM omtaler dem:
«I virkeligheten ligner partiene på hverandre mer i oppførsel enn i politikk, med deres utrettelig brautende retorikk mot «systemet», konstante henvisninger til indre og ytre fiender, påkallelsen av «folket», hierarkiske partistruktur og aggressiv tilstedeværelse på nett, som tenderer mot å redusere alle saker til slagord eller flaue vitser. Det største ideologiske fellestrekket er at de begge misliker Brussel og er skeptiske til fellesvalutaen, som de mener har skylden for de økonomiske innstrammingene og Italias økonomiske stagnasjon. Men løsningene deres for å bryte disse lenkene er vidt forskjellige. Lega vil ha flat skatt, en klassisk høyreoppskrift for å tiltrekke seg de små næringsdrivende som utgjør partiets tradisjonelle grunnfjell i nord. Femstjernersbevegelsen ønsker derimot å innføre borgerlønn for å hjelpe arbeidsledige, prekære arbeidere og fattige, framfor alt i sør. Konsekvensene for omfordeling er diametralt motsatte og antyder et tradisjonelt høyre/venstre-skille mellom de to partiene.»
Da er det kanskje ikke så rart at Salvini tok innenriksdepartementet, mens Di Maio tok departementet for økonomisk utvikling, arbeid og sosiale saker.
«Sheriffen» som fører korstog mot innvandring
Ble det så noen flat skatt, lavere pensjonsalder eller borgerlønn?
Nei. For Italia har også en president, Sergio Mattarella, en sentralbank, en børs og – ikke minst – den europeiske sentralbanken. Kontrollen med finans og EU sørget president Mattarella og de øvrige organene for at EU-lojale folk besitter. «EU-kommisjonen og dens forlengede armer grep også inn når Femstjernersbevegelsen eller Lega ville gjennomføre valgløftene sine – som borgerlønn eller lavere pensjonsalder,» skriver LMD.
Mens Femstjernebevegelsen og Di Maio fremstår som tilnærmet parkert, har Salvini taklet den annerledes – om kanskje ikke akkurat i LDMs tolkning:
«Salvini har derimot maksimert sin tilstedeværelse. Som innenriksminister går han nå så ofte som mulig kledd i politi- eller carabineri-jakke, som en god sheriff. Hans nestleder har fått familiedepartementet, en annen god talerstol for å komme med ytringer som får mye medieoppmerksomhet. Seg selv har han gitt den største moralske oppgaven, nemlig å føre et korstog mot irregulær innvandring. Signaturpolitikken hans har vært å nekte ikke-statlige organisasjoner som redder liv i Middelhavet å bruke italienske havner. Femstjernersbevegelsens langvarige propaganda mot «invasjonen» har satt sine spor og tvinger nå partiet til å følge Lega inn i dette minelagte terrenget, selv om de iblant kommer med noen fruktesløse formaninger mot den verste fremmedfiendtligheten.»
Vel, da skulle en jo tro at folket ville snu ryggen til en slik fremmedfiendtlig sheriff som fører korstog mot innvandring og nekter NGO-er å redde liv i Middelhavet? Men nei, det motsatte skjer. Mellom januar og april i år har det vært tre regionvalg i Sør-Italia. Resultatet taler for seg selv (i prosent, i parantes forrige valg):
Region Abruzzo
Femstjernersbevegelsen 19,7 (39,8)
Lega 27,5 (13,8)
Region Sardinia
Femstjernersbevegelsen 9,7 (42,4)
Lega 11,4 (10,8)
Region Basilicata
Femstjernersbevegelsen 20,3 (44,3)
Lega 19,1 (6,3)
I allianse med Forza Italia, Fratelli d’Italia og ulike andre grupper, tok Lega dermed kontroll over disse tre regionene.
Lega-lisert
«Italiensk politikk er regelrett blitt Lega-lisert,» tilnærmet stønner LMD:
«Det blir nå sett som fullstendig normalt – også for deler av sentrum-venstre – å anklage NGO-er for å være «sjøtaxi» som jobber for menneskesmuglerne, å hevde at borgerne mest av alt trenger sikkerhetstiltak, og å se innvandringen utelukkende som et problem som må begrenses. Argumenter som en gang var forbeholdt Lega og visse nynasjonalistiske kretser svelges og gulpes nå opp som uomtvistelige kjensgjerninger.»
Den politiske venstresiden har forduftet i Italia. Det er kanskje ikke så rart, og LMD er inne på flere av grunnene:
- Italia har lidd stort under eurotvangstrøya
- inntekt per innbygger står bom fast
- landets økonomiske vekst har vært katastrofal lav
- stor konkurranse om jobber og velferdsgoder
- Italia har EUs lengste sammenhengende kyst og er blitt et «veikryss» for innvandrere
I EU-valgkampen i mai skal Salvini, ifølge LMD, ha lovet en ny høyrepopulistisk blokk – den «suverenistinternasjonalen». Det skal være noe som tidligere Trump-rådgiver Steve Bannon ønsker. Så får vi vite at Salvini lenge har beundret Putin, men kommet til at USA er viktigere enn Russland og han har «større sans for Trumps stil og personlighet». Derfor skal Salvini også støtte «Trumps forsøk på å kue Kina», mens han ergrer seg over at De Maio har tatt imot president Xi Jinping. Han kom visstnok med armene fulle av gaver fra «de nye silkeveiene» (Kina vil gjenopplive de historiske silkeveiene ved å bygge forbindelse fra Beijing til Rotterdam, som vil gå gjennom 65 land og omfatte omkring 4,4 milliarder mennesker).
Dermed var også disse fiendebildene satt opp.
Det er noe fullstendig fascinerende å lese en artikkel som denne analysen fra LMD, ført i pennen av professor i medievitenskap ved universitetet for kunst og design, Matteo Pasquinelli. Den er fullstendig blottet for at Salvini kan ha noe rett. For at han faktisk vil Italia det beste. Det er vissnok en fullstendig fjern tanke, selv om (noen idioter av) italienere, og stadig flere, faktisk støtter opp om Salvini og Lega. Hva vet liksom folket om politikk? De skjønner ikke at de blir lurt, og vil de det gode, må de stemme på venstresiden i politikken. Sånn er dét.
Så gjenstår det å se om Salvini er den politiske strategiske djevelen som han fremstilles som, eller om han og Lega faktisk kan tjene Italias interesser. Da vil nok (enda) flere se på han som den nye frelseren. For en kan snakke om både liberal innvandring og at overstyring fra EU er greit, når en selv har mat på bordet. Folk flest vil sikre seg og sine, det finnes ingenting overraskende med det. Og for mange i Italia er situasjonen prekær.