I Danmark har det etter det nylige folketingsvalget vakt oppsikt at Radikale Venstre gjorde et særdeles godt valg i innvandrertette områder. I innvandringspolitikken står Radikale Venstre i særlig opposisjon til de innstramninger som spesielt partiene Venstre og Dansk Folkeparti har gjennomført, og som Socialdemokratiet har lovet å videreføre. Radikale Venstre er blant annet motstandere av tildekkingsforbudet (på folkemunne «burkaloven»), som også er partiets viktigste merkesak. De er imot innstramninger av friskoler/privatskoler, og mener at kristendomskunnskap i grunnskolen skal gjøres om til et obligatorisk religions- og filosofifag. De er også innstilt på mer samarbeid med EU for å håndtere flyktning- og migrantkriser, og å fordele innvandring- og integreringsbyrden. De kaller det selv en «humanistisk tilnærming til flyktninger og folk som er i nød».
Ved valget fikk Radikale Venstre 8,6 prosent og fordoblet antallet representanter i Folketinget. Men det var særlig i Danmarks ghettoområder, som danskene kaller det, at partiet er blitt svært så populær.
«Halal» å stemme på venstrefløyens partier
For eksempel i boligområdet Gellerup i det vestlige Aarhus fikk Radikale Venstre 34,2 prosent. Det er en fremgang på 29 prosentpoeng siden valget i 2015. I Vollsmose på Fyn (Odense) fikk de 33,6 prosent av stemmene, også en fremgang på 29 prosentpoeng fra 2015. I Tingbjerg i København fikk partiet 26,2 prosent av stemmene, opp 23 prosentpoeng fra forrige valg. På samtlige av disse valgstedene ble Radikale Venstre det største partiet.
Fra flere hold har det vært spekulert i en organisert kampanje, spesielt fra muslimer og der imamer har spilt en avgjørende rolle ved å oppfordre til å stemme på venstrefløypartier, noe også Aftenposten har omtalt.
Det har nok SV og deres leder Audun Lysbakken fanget opp. Det ser i alle fall slik ut når partiet synes svært så lykkelig og fornøyd ut ved å ha fått en vara til Stortinget i hijab. Fra stortingets talerstol var denne hijabkledde unge kvinnen raskt ute med å lansere at SV ville komme med tiltak mot – selvsagt – islamofobi.
Ja, faktisk så fornøyd synes SV å være at de like godt inviterte en gruppe unge kvinner bosatt på Tøyenområdet i Oslo til Stortinget – der de stilte opp på et gruppebilde, eller det som antakelig er å regne som en politisk salgsplakat for SV: for siden samtlige av de unge kvinnene er i hijab, så er det åpenbart helt «halal» å stemme på ytre venstresiden i politikken. At SV med en slik holdning kan være med på å presse muslimske jenter til å dekke seg til – det er åpenbart helt uforståelig for Lysbakken & co.
Alt for å få deres stemmer? Alt for makt? I alle fall ikke alt for Norge – og særlig ikke for frie jenter og kvinner.
For øvrig viser nye tall fra SSB at ikke-vestlige innvandrere og deres etterkommere først og fremst stemmer på venstresiden, og – i alle fall så langt – spesielt på Ap.
Men i Danmark fremkommer også en annen erfaring.
Trusler og sjikane
Kristeligt Dagblad har har foretatt en rundspørring blant 20 av 23 kandidater med bakgrunn fra muslimske land eller fra Midtøsten som stilte til siste folketingsvalg (5. juni i år). Halvparten forteller at de har erfaringer med sjikane eller trusler fra muslimer i Danmark på grunn av deres politiske engasjement og holdninger. Flere av opplevd trusler av en slik karakter at de må holde seg borte fra visse bolig- og lokalmiljøer.
«Man skal være ekstremt hardfør, hvis man som muslim engasjerer seg i demokratiet, og særlig tar debatter om eksempelvis manglende likestilling og sosial kontroll,» sier Halime Oguz (49 år, SF), som er født i Tyrkia og oppvokst i Vollsmose. Hun er nyvalgt til Folketinget. Hun forteller at i visse grupper i tyrkisk-kurdiske miljøer forventes det at hun skal mene og si noe helt bestemt som passer med deres kultur og tankesett.
«Det eksisterer parallelle virkeligheter, som ikke er i overenstemmelse med danske verdier,» fastslår hun, og fortsetter:
«Jeg har for ikke så lenge siden opplevd at en mann med kurdisk bakgrunn ringte til min datter og fortalte henne at jeg vil bli møtt av et skuddregn. Det er vilt grenseoverskridende og helt utenkelig at det ville skjedd i en (etnisk) dansk kontekst, med det er den slags reaksjoner man kan få fra midtøstlige miljøer i Danmark når man engasjerer seg i politikk».
«Noe av det verste jeg har opplevd var reaksjonen på dokumentaren om De forsvundne piger (en dokumentar om unge som sendes på lengre ufrivillige opphold i foreldrenes opprinnelsesland, red.) hvor jeg deltok og etterpå fikk hundrevis av sjikanerende beskjeder, herunder også dødstrusler. Det var rett og slett voldsomt.»
Hun forteller videre at i noen muslimske kretser blir hun ikke sett på som et individ med egne holdninger, men én som skal videreføre kulturen og tankesetter fra hjemlandet. Oguz mener det er dypt bekymringsfullt at de med annen hudfarge og religiøs bakgrunn blir presset til å være lojale overfor eksempelvis Tyrkia eller islam som danske politikere.
Ali Aminali (37) for partiet Konservative med iransk bakgrunn, bekrefter Oguz’ virkelighet. Han sier tilsvining fra muslimske minoritetsmiljøet er blitt en del av hans hverdag.
«Jeg vil ikke være et offer, men jeg må være ærlig og si at jeg har opplevd sjikane og ubehagelige bemerkninger siden jeg første gang uttalte meg i integrering- og innvandringsdebatten. Det har ført til at jeg er begynt å ta visse forbehold. I helgene spiller jeg fotball med mine venner, og før pleide vi å dra til Gellerup for å spise en kebab og hygge oss når treningen var overstått. For et års tid siden kom to eldre menn fra Midtøsten og fortalte meg at jeg skulle holde meg vekk fra Gellerup. Det har gjort, og jeg kommer ikke til å dra dit mer,» sier Aminali.
Han påpeker at det ikke kun er radikaliserte typer med skjegg dette kommer fra. Han blir passet opp av «helt normale unge innvandrere» på gaten i Aarhus. «De har kalt meg forræder og ropt at jeg skal dra hjem».
Han forteller at han tenkte seg svært godt om og hadde lange samtaler med kjæresten før han bestemte seg for å gå inn i politikken. «For jeg visste at det ville komme reaksjoner fra ikke-vestlige minoritetsmiljøer. Likevel er det først nylig jeg har begynt å fortelle hvem hun er. Jeg har holdt det skjult av frykt for hva hun eller våre familie kan utsettes for».
Yildiz Akdogan (46 år, S) har vært representant på Folketinget i periodene 2007-2011 og 2015-2019, men ble ikke gjenvalgt i år. Hun forteller at hun løpende har fått trusler fra danskboende Erdogan-tilhengere (Tyrkias president). I denne valgkampen har det også vært utsagn på Facebook om at «Yildiz er ikke en riktig muslim, fordi hun er gift med en danske», og derfor skulle man ikke stemme på meg, forteller Akdogan, og fortsetter:
«Et verre eksempel er at en mann, jeg antar han er salafist, et par dager før folketingsvalget oppsøkte min kampanjeleder og anklaget henne for å arbeide for en sionist. Han sa at han holder øye med alt jeg gjør og sier. Det er en sak jeg har sendt videre til relevante myndigheter».
Demokratiet
Henrik Reintoft Christensen, lektor i religionsvitenskap ved Aarhus Universitet og forsker i islams rolle i Vesten forklarer til Kristeligt Dagblad at noen danskboende muslimer stadig krever at islam eller det opprinnelige nasjonale tilhørsforholdet skal settes over demokratiet.
«Der er miljøer som forventer at nydanske politikere er tro mot eksempelvis Tyrkia eller Pakistan. Der er også dem som forventer en høyere troskap til islam. For dem kan det i seg selv være et problem at nydanskere i det hele tatt deltar i demokratiet,» sier Reintoft Christensen.
Tidligere denne måneden dokumenterte Jyllands-Posten at det i dansk-pakistanske kretser ble delt ut en diskriminerende løpeseddel under valgkampen. Her ble pakistanere i Danmark oppfordret til ikke å stemme på partiet Alternativets Kashif Ahmad, men i stedet på selvsamme partis Shahzad Riaz. Årsak? Kashif Ahmad er ahmadiyya-muslim og dermed tilhenger av en «løgnaktig profet», var beskjeden på løpeseddelen.
Det er neppe særlig annerledes i Norge. Men det vi kan være sikker på at ingen vil finne på å foreslå en handlingsplan for å få innvandrere til å ta fullverdig del i vårt demokrati, til tross for at nok er mange, både frivillig og ufrivillig, som er med på å undergrave vårt demokrati og styresett. Det vi derimot kan være sikker på er at politikere med muslimsk bakgrunn kan føle eller bli utsatt for press.
Det lover ikke spesielt godt for det fremtidige, demokratiske Norge.