«Politiske satire/karikaturtegninger ble født sammen med demokratiet, og de blir utfordret når friheten blir det,» skriver en av de avskjedigede karikaturtegnerne i The New York Times i et åpent brev på sin hjemmeside som en kommentar til situasjonen.
For den politiske satire er under press, og kanskje særlig i USA. Som igjen vitner om hva som kommer til Europa.
Omkring år 1900 hadde USA rundt 2.000 fast ansatte politiske satiretegnere. I desember i fjor var det færre enn 40. Og denne uken ble det to færre, da The New York Times sparket sine faste satiretegnere til avisens internasjonale utgave. Avisen har allerede sluttet med politisk satire/karikaturtegninger i sin amerikanske utgave.
Beslutningen kommer etter at The New York Times ble anklaget for å publisere en antisemittisk tegning av den amerikanske presidenten Donald Trump og den israelske statsministeren Benjamin Netanyahu, der Netanyahu ble fremstilt som en førerhund for blinde med davidsstjerna i halsbåndet – ledet av Trump. Avisen beklaget i ettertid tegningen.
Men ifølge avisens ledelse er det ikke dette årsaken til beslutningen. De viser til at den amerikanske utgaven heller ikke har satiretegninger lenger – som om det forklarer noe som helst.
Begrensningene vil spre seg
Barbie Zelizer, professor i kommunikasjon og direktør ved senteret for utsatte medier ved Pennsylvanias Universitet, mener at grunnen til at en av verdens førende aviser i et av verdens eldste demokratier ikke lenger publiserer satiretegninger vitner om det som press som ytringsfriheten opplever for tiden i USA.
«De politiske satiretegnerne er i medienes frontlinje og når deres aktivitet blir begrenset på grunn av politiske hensyn, er det som regel et tegn på at det snart vil skje tilsvarende begrensninger for andre medarbeidere – journalister, kommentatorer, fotojournalister, dokumentarister og andre. Der er ingen tvil om at ytringsfriheten blir innskrenket, og at vi er nødt til å reagere nå for å forhindre at det utvikler seg,» skriver hun i en e-post til Kristeligt Dagblad.
Krenkelseskultur
Hannibal Munk, som nylig har forsvart sin ph.d.-avhandling om politiske satiretegninger ved Roskilde Universitet, kaller utviklingen hos The New York Times for «en ekstrem tydelig påminnelse om hva som det er som skjer akkurat nå».
Han viser til at kombinasjonen av et betent politisk miljø i USA og fremveksten av en krenkelseskultur, hvor enkeltpersoner som føler seg sjikanert og krenket kan nå mange mennesker via sosiale medier, og dermed raskt skape stor negativ oppmerksomhet om en tegning.
Her kan vi vel bare minne om alt oppstyret, volden og frykten som Muhammedkarikaturene i sin tid skapte – og alle dem som knelte for frykten eller anerkjente dem som opplevde seg krenket. Nettopp denne unnfallenheten satte fart i krenkelseskulturen, sammen med dette meningsløse begrepet «islamofobi».
Munk mener at globaliseringen har gjort det vanskeligere for tegnerne å finne den «riktige balanse». Før i tiden tegnet man til en kjent leserkrets til en bestemt avis, sier han, men i dag deles tegningene på kryss og tvers verden rundt. Det kan igjen bety at «alle de innbygde kodene går tapt», sier Munk. Det er vel heller liten tvil om at dem som ønsker å misforstå, eller å dra satiren helt ut av sine proposisjoner, opplever seg berettiget til å gjøre det nettopp fordi de føler seg sjikanert og krenket.
Forhandler med seg selv
Niels Bo Bojesen, som i 2016 vant EU-kommisjonens Satirepris, ble i 2017 blev kåret til Årets Bladtegner i Danmark og i fjor fikk han andreplass i FN’s årlige pris for verdens beste politiske satiretegninger. Han betrakter utviklingen i USA med stort alvor, men mener at det er grunn til mer optimisme i danske sammenheng. De danske tegnerne er blitt mer bevisst at de tegner for en global verden.
– Muhammed-tegningene var på mange måter en øyeåpner. I dag vet vi godt at våre tegninger kommer ut på en langt større scene, og det har vi tatt til oss. Vi kjenner ikke lengre vårt publikum og vi vet ikke hvilke hender tegningene havner i, sier Bo Bojesen.
Utfordringen er å unngå å bli redd og intetsigende, men stadig finne en strek som kan vekke til ettertanke. Samtidig erkjenner han at det nok er en tendens til større forsiktighet.
– Man forhandler med seg selv for å nå ut til flere med sitt budskab, sier han.
– Et fredelig uttrykk
Til Klassekampen, som også bringer en sak om beslutningen til The New York Times, sier Roar Hagen, VGs satiretegner – og kanskje Norges beste, at det er ille at hva The New York Times driver med. Han viser til at vi snakker en avis som skal være «selve flaggskipet for ytringsfrihet og den frie presse, og det sier derfor mye om sjangerens pressede situasjon». Ifølge han har avisens ledelse feiget ut for bråkete lesere og dermed «kuttet ut en av de mest signifikante uttrykkene for ytringsfrihet».
Hagen er opptatt av at politiske tegninger er et fredelig uttrykk.
– Politisk tegning er et fredelig uttrykk som kan krysse språklige, religiøse og politiske grenser. At The New York Times ikke ser dette, er talende for situasjonen, sier Hagen.
Han mener videre at posisjonen til politiske tegnere og karikatursjangeren er truet fra flere hold. «I etterkant av karikaturstriden var det farlig å være tegner, og støtta til tegnerne opplevdes bare som delvis. Også støtta etter Charlie Hebdo-angrepet falmet», påpeker Hagen til Klassekampen.
Også Hagen innrømmer at han er blitt mer bevisst hva han tegner.
– Jeg går ofte mange runder med meg selv. Det kan være rett å tenke seg om.
Studietur – til New York
Mens dette foregår i flaggskipet for den frie presse, så inviterer Institutt for Journalistikk til studietur til nettopp New York. For den nette sum av kr. 12.000 i kurspenger, der en selv må dekke reise, kost og losji, kan du blant annet lære «Hvordan noen av verdens ledende mediebedrifter utvikler innhold for å treffe målgruppene».
Ironien er til å ta og føle på.
