Statsminister Erna Solbergs drømmeprosjekt var en flertallsregjering med de borgerlige partiene Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre. Det fikk hun til, men i bakspeilet ser vi et splittet KrF som skiftet partileder, et FrP som er delt i en liberal og en mer nasjonalkonservativ fløy, et bittelite Venstre som har unngått sperregrensen på grunn av taktisk stemmegivning og et Høyre som i konfliktløsningsmodus er i ferd med å bli et parti uten politiske standpunkter. Mantraet fra Høyre er at partiene må snakke sammen og bli enige. Det krever at alle gir og får, men i det politiske spillet er det ikke alle som tåler å miste for mye. Ikke vet jeg hvem som er verst av partiene. I MSM kan vi få inntrykk av at det er FrP, men ut fra de sakene jeg har fulgt tett tror jeg like godt vi kan se til Venstre.
Det som kan skape regjeringskrise er bompengestriden, der det åpenbart er Venstre og FrP som står på hver sin ytterkant. Når FrP søndag 18. august holdt ekstraordinært landsstyremøte, eller «krisemøte» som MSM gjerne omtaler det som, skal de ha tilsluttet seg den forelagte bompengeskissen. Høyre skal ha tilsluttet seg samme skisse (uten noe «krisemøte»?), men under betingelsen at de andre regjeringspartiene er enige. Også KrF skal ha tilsluttet seg skissen, også de uten noe medieoppmerksomhet, men Venstre sier altså nei. Det betyr at måneders forhandlinger ikke har ført til noe annet enn det som fremstår som borgerlig kaos. Nå sier FrP at de ikke har mer å gi, hvilken Venstre synes å gi blaffen i. Sannsynligvis er grunnen at Venstre ønsker FrP ut av regjering, som i realiteten kan bety en solid blåmandag. Fortsetter en Solberg-regjering i mindretall kan det være at FrP stiller helt andre krav i opposisjon for å støtte opp om regjeringens prosjekter.
Men som et klokt hode påpekte på Facebook: Det er altså finansieringen ved bompenger som er det store stridsspørsmålet, samt frykten til Venstre om økt biltrafikk. Da burde vi kanskje løfte hodet og se på hva som virkelig koster, og hva som fører til økt bilisme.
Svaret er like innlysende som politisk ubehagelig: Innvandring.
«Litt forenklet kan man si at en innvandringspause vil gi oss mer enn nok innsparinger i årlige budsjetter til å finansiere fornyelse av infrastruktur uten at andre formål må lide. En stans i befolkningsveksten vil også gjøre målene om lavere vekst i utslippene fra biltrafikken mye mer realistisk.
Et mål om nullvekst i biltrafikken i et land som lar befolkningen vokse betydelig gjennom innvandring vil nødvendigvis kreve at folk som tidligere hadde råd til å bruke bil skal prises ut av sin bilbruk,» sier det kloke hodet.
Utfordringen er selvsagt at bompengeregningen kommer direkte til oss, slik som NRKs lisensavgift før gjorde og derfor skapte konflikter, mens innvandringens enorme kostnader er indirekte via statsbudsjettet (og de kommunale budsjett), slik nå NRKs kostnader også vil bli.
Og som vi alle vet: Motstanden er enorm for å få et konkret innvandringsregnskap på bordet. Uansett tall som «flyr forbi» så vrir politikerne seg unna som en ål – og MSM godtar denne unnfallenheten, eller er med på å holde informasjonen unna offentligheten. Da vi avslørte at en kilde fra forskningsmiljøet overfor Finansavisen hadde poengtert at «kostnaden forbundet med den ikke-vestlige innvandrerbefolkningen tilsvarte oljepengebruken og mere til», det kan i dag betyr rundt 250 milliarder kroner årlig, ble det viktigste å snakke tallet ned – ikke finne det faktiske tallet. Ei heller hva den vil koste Norge i fremtiden. Mantraet fra MSM er at innvandringen nå er så lav at den ikke lenger er et tema. Det er ikke sant, for på topp over det europeerne bekymrer seg mest for er nettopp innvandring.
Så er det motsatt med finansieringen via bompenger. Prognosene fra Statens vegvesen sier at vi i år skal betale 13 milliarder i bompenger, det er omtrent samme beløp som integreringen og mangfold koster oss i direkte kostnader bare over Kunnskapsdepartementet.
Ifølge NRK snakker vi i den fremlagte bompengeskissen om 1 milliard kroner i året over ti år samt en engangsbevilgning på 400 millioner kroner. Så skal 7 milliarder gå til en refusjonsordning for bilister og 4 milliarder til ulike kollektivsatsinger. Totalt 21 milliarder kroner over ti år over statsbudsjettet. Tenk så hva den ikke-vestlige innvandringen koster oss over ti år.
Selvsagt er en innvandringspause, inkludert en restriktiv familieinnvandring og retur av dem som ikke er hjelpetrengende, av den ikke bærekraftige ikke-vestlig innvandringen svaret på mange av de politiske prosjektene som ønskes gjennomført. Ikke det at en innføring av en innvandringspause vil bety at alle kostnadene ved innvandringen vil opphøre, til det har vi nok knyttet oss til altfor mange forpliktelser for fremtiden, om det så gjelder helsesektoren, barnehager og skoler, infrastruktur, alderspensjoner, uføretrygd, tolketjenester og annet, men det burde være mulig for våre politikere å se kostnadene i en sammenheng. Eller som Gro Harlem Brundtland i sin tid sa det: Alt henger sammen med alt. Men det var jo før innvandring ble et politisk betent tema. Og før vi var bundet opp på hender og føtter av diverse konvensjoner og internasjonale avtaler – som samme Gro aktivt førte oss inn i, mot folkets vilje.
Vi trenger politikere som ser og hører folket – og det har Senterpartiet skjønt, selv om de neppe vil klare å realisere sine politiske drømmer. Det krever et samlet Storting, og vi er langt fra der. Imens øker avstanden mellom folket og våre folkevalgte, i takt med økende politikerforakt og manglende tillit til MSM.