I går ble en mor til et spedbarn, også hun lege, skutt og drept i Malmø i det som fremstår som en «hit job». Karolin Hakim ble bare 31 år gammel. For fire dager la en annen lege i Sverige, Mercedes Wahlby, ut en lengre tekst om hvorfor hun og ektemannen nå forlater Sverige for godt. Teksten er med andre ord hyperaktuell.
Wahlby har bodd i Sverige i hele sitt voksne liv. I vårt naboland utdannet hun seg til lege, 67 år gammel ble hun pensjonist og fortsatte å praktisere som lege til hun i år fylte 69 år. Wahlby la ut denne teksten på Facebook 23. august.
Vi har kjøpt en leilighet i Budapest. Det er ikke med lett hjerte og ikke uten store kvaler at vi har tatt den avgjørelsen. Vi har diskutert å forlate Sverige i minst fem år, frem og tilbake. Mannen min som er etnisk svensk har vært den mest motiverte. Gjennom årene har jeg prøvd å komme med millioner av unnskyldninger for å utsette beslutningen. Jeg har alltid håpet at det etter hvert vil gå seg til i Sverige. Men år etter år har jeg kunnet konstatere at alt bare blir verre og verre, og jeg har lite håp om at denne negative utviklingen kan snus. Jeg tror det er for sent, og det er mulig det ikke vil skje i løpet av min levetid.
Jeg kan ikke lenger leve under dette enorme mentale stresset, utryggheten og utryggheten, drap, skyting, henrettelser, eksplosjoner, voldtekter og gruppevoldtekter, ran, innbrudd i hjem, juling, bilbranner, skolebranner, alvorlig kriminelle som etter et relativt kort fengselsopphold kanskje løslates, beveger seg fritt blant oss, en stadig mer demontert velferd, mangel på helsepersonell, lærere, eldreboliger, mangel på eldreomsorg, økende antall fattige pensjonister, kommuner i prinsippet konkurs, alle disse gå-sonene som heter noe annet, mangel på politiressurser hvor det kan ta 1,5-2 timer for dem å komme fram til åstedet for pågående forbrytelser, eller de ikke i det hele tatt vil, disse lygende politikerne uavhengig av politisk farge og de gjennomførte såkalte PK-mediene, mangelen på dissens-tenking, den krympende ytringsfriheten, det stadig tynnere demokratiet og ikke minst den pågående og utbredte islamiseringen av landet. Hvis jeg hadde ønsket denne formen for stat, hadde jeg 53 forskjellige land å velge mellom!
-Jeg føler at jeg bor i et fengsel
Foto fra Wahlbys Facebook-side.
Jeg klarer ikke lenger å høre eller lese daglig at det er slik det er i det nye Sverige, og at det er bare å akseptere det og like situasjonen. Jeg orker ikke lenger å høre politiets råd, som gradvis utvides med nye anbefalinger, låse bildørene mens du kjører, ikke gå ut alene på kveldstid og netter, ikke jogge alene i skogen, ikke oppsøke mørke smug eller gater, ikke ha dyre klokker eller gullsmykker, ikke bruk visse former for klær, ikke ta bestemte drosjer eller offentlig transport alene kvelds- eller nattetider, ikke svar på tiltale eller se visse menn i øynene slik at de ikke tolker det som en invitasjon, etc. Med andre ord hold deg innenfor hjemmets fire vegger!
Jeg føler at jeg bor i et fengsel, at jeg ikke kan puste fritt, at jeg hele tiden må tenke meg om, være oppmerksom på omgivelsene mine og se meg over skulderen.
Jeg er opprinnelig fransk, svensk statsborger gjennom mange år og har bodd i Sverige siden 1972.
Jeg anser meg selv som godt integrert og assimilert. Ektemannen min har mange ganger, i forbindelse med diskusjonene våre om blant annet utvandring, sagt at jeg er mer svensk enn han er.
Sannsynligvis har han rett, fordi jeg har elsket gamle Sverige og ansett det som mitt hjemland. Sverige har gitt meg langt mer enn Frankrike noensinne har gjort. Sverige ga meg for første gang i mitt den gang unge liv lykke. Jeg har også funnet to fantastiske kjærligheter. Jeg har hatt muligheten til å få en utdannelse i tidlig alder. Jeg har jobbet hardt og gjort en karriere og gjort min plikt i alle disse årene. Jeg ble pensjonist i en alder av 67 år, men fortsatte å ta oppdrag til jeg var 69 år. Jeg har tilbakebetalt all gjeld, inklusive studiegjeld, betalt høye skatter og bidratt mer til samfunnskontrakten enn jeg har konsumert.
Vesteuropeiske land ikke aktuelt
For meg er Sverige mer enn bare et land med fantastisk og storslått natur, som de høye fjellene som jeg besøkte under en tre ukers vandring i 1992, de røde hyttene med hvite karmer, midtsommerkveld hvor du danser syngende rundt maistangen. Sverige er for meg også den svenske kulturen som blant andre våre politikere fornekter. Sverige er vikingene, deres åsatro, deres herjinger selv i mitt gamle hjemland Frankrike og nærmere bestemt Normandie der jeg har røttene mine. Sverige er dets store konger som Wasa, Karl XII, Gustav VI Adolf, dets forfattere som A. Strindberg, S. Lagerlöf, W. Moberg, A. Lindgren, dets kunstnere som A. Zorn, B. Liljefors. Sverige er A. Nobel, de mange svenske oppfinnelsene der listen kan lages lang. Sverige er Skansen med de gamle hyttene fra svunnen tid hvor du kan føle historiens vinger, håndverket med for eksempel glassblåsing, landskapsbroderi, å karre ull og lin, og mye mer.
Jeg har de siste årene undersøkt en flukt til et nytt land. For flere år siden ble Frankrike valgt bort som et alternativ. Heller ikke Spania, Italia, England, Belgia og Nederland er attraktive land annet enn språklig. Danmark var lenge en mulighet, men landet har dels sine egne problemer, selv om de ikke er så alvorlige som her i Sverige, og delvis er det andre grunner. Utenfor EU er det for sent for oss. Vi er for gamle. Tilbake står Visegrad-landene, og jo mer negativt jeg hører og leser om disse landene, jo mer interessert blir jeg i selv å undersøke sannhetsgehalten i påstandene. Vi besøkte Polen i fjor, og i år var det Ungarn.
– Jeg er ikke naiv. Alt er ikke perfekt
Jeg var i Budapest i 35 dager, og det føltes helt riktig. Blant annet følte jeg meg trygg. Hver dag reiste gikk jeg med buss og t-bane, til og med sent på kvelden og om natten. Ingen problemer. Det ville jeg aldri tørre i Stockholm. Jeg har sett et folk som er vennlige og hjelpsomme, som er stolte av sitt land, sitt opphav og sitt flagg. Foran parlamentet er det for eksempel en flaggstang med det ungarske flagget, og når flagget heises blir det hedret av to soldater.
Jeg er ikke naiv. Jeg tror ikke alt i Ungarn er perfekt. For eksempel har jeg sett at det finnes fattigdom, at det er eldre mennesker som tigger på gater og torg, sannsynligvis fordi pensjonen deres ikke strekker til. Jeg har sett at det finnes rusavhengige, og jeg har hørt at det er problemer med en viss type mennesker som de som er utenfor dagligvarebutikkene våre (i Sverige). Jeg forstår også at Ungarn, som er under sterkt press, for ikke å si utpressing fra EU, en dag kanskje vil bli tvunget til å gjøre som EU vil, men da er jeg forhåpentligvis ikke i live.
Språk er et problem, men jeg vil gjøre mitt beste for å lære det. Jeg har allerede begynt. Og jeg kommer ikke til å bli en belastning for mitt nye land fordi jeg kan forsørge meg selv.
Det gamle Sverige eksisterer ikke lenger, og jeg kan ikke leve i det nye. Jeg vil ta det gamle Sverige med meg i hjertet og jeg vil aldri glemme det. Resten av livet kommer jeg til å bære på denne sorgen og savnet etter landet mitt, men også sinnet mot politikerne våre som har tillatt og planlagt dette og forrådt folket sitt på det groveste.
Snart reiser jeg tilbake til Budapest for å overta en eiendom. Deretter regner jeg med at innen ett år har jeg avviklet alt mitt i Sverige og jeg vil permanent være bosatt i Ungarn.