«Barn med innvandrerbakgrunn utgjør over 55 prosent av alle barna i lavinntektsgruppen.» (…) «Nedre Tøyen i øst er delbydelen der flest barn i Oslo lever i fattigdom.» (Aftenposten)
Det skyldes innvandring fra Midtøsten og Afrika. Det er mennesker med lav utdanning, svak yrkestilknytning, og det er ofte familier med mange barn som er avhengig av offentlige støtteordninger.
Sånn er det og sånn blir det fremover når våre politikere fortsetter å bosette mennesker fra kulturer med helt annet verdisett.
Men la oss snakke om ekte fattigdom i verden. Det er tross alt slik at alle innvandrere i Norge får tak over hodet, mat på bordet, klær, TV, møbler, barnevogner, «gratis» helsetjeneste, skole og utdannelse. I tillegg har mange innvandrere råd til å sende penger til tjukke slekta i opprinnelseslandet.
Ekte fattigdom derimot er alle de menneskene i verden som virkelig lever i nød, som ikke er i stand til å dekke sine grunnleggende behov selv om de må jobbe.
Et sted mellom 500-1000 millioner mennesker lever i ekstrem fattigdom i verden. Rundt halvparten er barn. For disse menneskene handler ikke fattigdom om du ikke kan dra på feire med barna til Mogadishu eller betale for ungenes fritidsaktiviteter som krever dyrt utstyr. Ekte fattigdom handler om å overleve. Det å få tillgang til noe så basalt som rent drikkevann.
Rent vann dere, som vi tar som en selvfølge! Vannmangel er en utfordring i store deler av verden. Kvinner og barn må gå halve dagen for å hente vann i stedet for at barna går på skolen. Og fordi vannet er forurenset blir mange svært syke og noen dør.
Det er 767 millioner mennesker verden som lever under fattigdomsgrensen på 1,90 dollar dagen (SDG Progress Report 2017) som er Verdensbankens fattigdomsgrense. Disse defineres som ekstremt fattige.
Ekte fattigdom handler om mangel på livsviktige ressurser for å overleve fra dag til dag, og ikke at du må redusere levestandarden i Norge – fordi du ikke jobber eller ikke er kvalifisert for annet enn ufaglærte arbeid.
I Norge er det vanlig å bruke EUs fattigdomsgrense. Den er satt til 221.300 kroner i året per person (2017-tall), men så må man ta hensyn til at større husholdninger trenger mer penger hvor fattigdomsgrensen for et par med to barn ligger rundt 430.000 kroner.
Du er ikke fattig fordi du har mange barn og lever i en trang kommunal leilighet midt i Oslo finansiert av skattebetalerne.
Innvandrere er ikke fattig når en går rundt i Oslo med dyre smarttelefoner, flunkende nye barnevogner med velkledde unger etter seg for å shoppe midt på lyse dagen, når folk flest jobber og sliter for å kunne betale sine regninger.
Hvordan våre politikere tenker er ikke godt å si. Hva med å prioritere virkelig nødlidende i verden, istedenfor å sløse vekk et sted mellom 100-250 milliarder kroner per år på de såkalte fattige innvandrere i Norge? Hvis vi skal bekymre oss for fattigdommen i Norge er det minstepensjonistene som bør få et økonomisk løft. Gamle mennesker som har slitt et langt liv. Minstepensjonen i Norge er nå så lav at den ligger under EUs fattigdomsgrense. Ifølge NRK lever over 65.000 enslige minstepensjonister i Norge under fattigdomsgrensen til EU.
Det er flere som burde få en flau smak i munnen når de snakker om «barnefattigdom» i Norge.