Siden Hege Storhaug igjen gjør suksess med Islam. Den 11. landeplage, kom jeg til å tenke på hvor viktig det er at vi minner oss selv om hva islam kan gjøre med et samfunn.
Vanskelig grensegang
Islamisme er en religiøs og politisk ideologi som ble utformet i Midtøsten og Sør-Asia i første halvdel av 1900-tallet med eget lovverk, sharia, som mange muslimer mener bør innføres over hele verden.
Det handler om en drøm om en verdensomspennende islamsk stat hvor Allah styrer mennesker sosialt og kulturelt etter islams hellige bok, koranen.
Opplysningsfilosofen Voltaire var en av de første forfatterne som brukte begrepet islamisme. Det er ikke godt å si hvor grensen går mellom islam og islamisme. Voltaire brukte begrepet islamisme som et annet ord for islam.
Det som skiller islamismen fra andre andre autoritære ideologier, som for eksempel fascisme, nazisme og kommunisme, er at islamisme tar utgangspunkt i profeten Muhammeds såkalte guddommelige åpenbaringer. Det er altså en menneskeskapt irrasjonell gud som skal diktere menneskers liv og tenkning.
Islamismen er anti-demokratisk, anti-pluralistisk, anti-sekulær, anti-vestlig og anti-«vantro» og er en trussel mot våre frihetsverdier.
Stagnasjon og regresjon
Hvor mange muslimer som er islamister er ikke godt å si, men det er ingen tvil om at altfor mange muslimer sympatiserer/deler de grunnleggende verdiene med islamo-fascismen.
Det er ganske skremmende. Og vi vet ikke hvor mange islamister som bor i Norge eller i Europa for den saks skyld, men vi ser alt flere av dem på gater og torg fordi de har karakteristiske klesplagg og de bosetter seg i områder som er preget av akselererende segregering og kriminalitet.
Noen islamister tyr til vold mens andre velger en langsiktig strategi får å nå målet med å avvikle demokratiske og sekulære samfunn. I den sistnevnte pakken er muslimene tålmodigheten selv. De danner nye partier, bygger koranskoler og moskeer for på den måten skaffe seg masseoppslutning.
Det er hva noen hevder er snikislamisering fra innsiden av våre vestlige samfunn, der vi over tid blir tappet for krefter. På den måten ønsker de å bruke demokratiske spilleregler for å nå sine mål.
For islamistene handler det om drømmen om et rent og fullkomment samfunn med en eneste altomfattende sannhet – levert av Allah selv. Det finnes ingen alternativer.
Det er oppskriften på stagnasjon og regresjon. Det derfor det skjer fint lite i islamske land. Tiden går i alt for stor grad til å hylle en støvete ørkengud og krangle eller krige om hvem som besitter den korrekte fortolkningen av den hellige koranen.
Ubegripelig sympati
Muslimer er selvsagt ikke onde mennesker. Mange gjør bare det de blir fortalt. Det er mange hyggelige muslimer som tilpasser seg vestlige sekulære samfunn, som jobber og betaler sin skatt, som trives godt blant annet Norge. All ære til dem for det, men likefullt er det sider ved islam som er med å forandre vårt samfunn i negativ retning.
Det er altfor mange islamister blant muslimene som mener på at vi må tilpasse oss islam, som er en av årsakene til fremveksten av parallelsamfunn i hele Europa.
Et voksende miljø forlanger at du stiller deg pent og pyntelig i islamistenes rekker. Du blir en del av hæren som ber til Allah fem ganger om dagen. Du blir kontrollert ned på detaljnivå, som for eksempel hvordan du tørker deg i rompa og vasker hendene etter toalettbesøk. Går du ut av denne rekken er du en vantro som skal bekjempes, for noen med alle midler.
I islamismens fotspor kommer strenge hierarkier, religiøst tyranni og forbud mot kritikk av religiøse dogmer og grov diskriminering av kvinner. Det er en autoritær politisk bevegelse med anti-vestlig holdninger som ofte fremstiller seg med anti-kolonialistisk og anti-imperialistisk retorikk.
Hvorfor det er så påfallende mange politisk venstreorienterte mennesker i Vesten som er sympatisk innstilt til islamistiske organisasjoner, er fullstendig ubegripelig.