På Bastille-dagen i Paris, Champs-Élysée, 14 juli, kom president Emmanuel Macron i en offisiell bil for å hilse til folket.
Fornærmelsene haglet og tusenvis av mennesker ropte «Macron, gå av!». Det ble delt ut gule ballonger og brosjyrer med teksten: «De gule vester er ikke død».
I løpet av kort tid ankom hundrevis av antifa-anarkister som bygget barrikader, startet branner og knuste butikkvinduer og -fasader.
Noen timer senere samlet tusenvis av unge arabere seg i nærheten av Triumfbuen, vinduer ble knust og butikker plyndret. De roper «Frankrike er vårt!», og «Død over Frankrike». Skilt med franske gatenavn ble erstattet med Abd El Kader. Det er navnet på den religiøse- og militære lederen som kjempet mot den franske hæren før koloniseringen av Algerie.
Rundt midnatt kom tre ledere for «gule vester»-bevegelsen ut av en politistasjon og kunne fortelle en TV-reporter at de hadde blitt «forebyggende» arrestert. Advokaten deres sier at de ikke har gjort noe galt.
Fredag 19. juli samlet igjen unge arabere seg. Denne gangen i nærheten av Arc de Triomphe for å feire at Algerie vant en fotballkamp. Skadene ble enda mere omfattende enn åtte dager tidligere. Politiet var passivt til stede.
Den 12. juli, to dager før Bastille-dagen, kom flere hundre selverklærte afrikanske ulovlige migranter inn i Pantheon-monumentet som huser gravene til helter som har spilt en viktig rolle i Frankrikes historie. Migrantene kunngjorde etableringen av «Black Vest»-bevegelsen. De krever oppholdstillatelse for illegale innvandrere på fransk territorium og gratis bolig. Politiet dukket opp, men grep ikke inn.
Frankrike er et land preget av uro og lovløshet som er blitt en del av dagliglivet. Meningsmålinger viser at et stort flertall av den franske befolkningen misliker president Macron. Det ser ut til at de misliker hans arroganse og glemmer ikke måten han knuste «gule vestene» på. For Macron kan ikke lenger bevege seg i offentligheten uten å risikere å bli utsatt for sinne på grunn av politiets voldelig brutalitet ovenfor de «gule vester».
Det franske parlamentet har nylig vedtatt en lov som nesten har avskaffet retten til å protestere og demonstrere, og som gjør det mulig for politiet å arrestere franskmenn uten grunn. I juni vedtok parlamentet en annen lov som kan straffe alle som sier eller skriver noe som kan oppfattes som «hatefulle ytringer».
Det gikk ikke upåaktet hen. Den amerikanske rettsstipendiaten Jonathan Turley hevdet at «Frankrike har nå blitt en av de største internasjonale truslene mot ytringsfriheten.»
Macron er imidlertid ikke (like) autoritær mot voldelige anarkister, unge arabere og ulovlige migranter. Og det til tross for at mange av dem utviser dyp forakt for Frankrike.
For tre måneder siden ble Muslim Association for Islam of France (AMIF) etablert. De ønsker å ta ansvar for «kampen mot anti-muslimsk rasisme». Lederne for AMIF er (eller var inntil nylig) medlemmer av det muslimske brorskapet. En bevegelse som er utpekt som en terrororganisasjon i blant annet Egypt, Bahrain, Syria, Russland, Saudi Arabia og De forente arabiske emirater – men ikke i Frankrike.
Brannen i Notre Dame i Paris er offisielt en ulykke, men det var bare en av mange kristne bygninger i landet som har blitt ødelagt. Første halvår i 2019 brant 22 kirker ned i Frankrike.
Den største bekymringen til Macron ser ikke ut til å være opptøyer, allmenn misnøye i befolkningen, forvitringen av kristendommen og den katastrofale økonomien, heller ikke islamiseringen av Frankrike.
Det er klimaendringer som bekymrer Macron.
Istedenfor å ta tak i de enorme utfordringene landet står overfor, inviterer han den svenske verdensstjernen Greta Thunberg til den franske nasjonalforsamlingen. Hun holdt en tale om planetens irreversible ødeleggelser – det haster! – og sa at politiske ledere i verden «ikke er modne nok». Våre ledere trenger leksjoner fra barn i klimaspørsmål, sa Greta. Parlamentsmedlemmene reiste seg og applauderte.
Selv om Macron er upopulær og mislikt, vil han sannsynligvis bruke de samme slagordene som i 2017 ved neste valg. At han selv er håpet mot «kaos og fascisme.» Men det han gjør, er å skape kaos.
Den triste situasjonen som hersker i Frankrike er ikke så forskjellig fra mange andre europeiske land, heller ikke i Norge. Det skjer bare i mindre skala her og Norge har oljepengene som demper problemene.