Med islamistiske terrorangrep ønsker man å fremheve hvordan terroristen stod alene og ikke representerer helheten. Motivene er edle. Man vil hindre hevnangrep. Man ønsker ikke å fremme splittelse. Man vil ikke skape voldsspiraler. Man snakker om behovet for å bearbeide handlingen på en fredelig måte, selv om man kanskje ender opp med å skyve vesentlig problematikk under teppet. Å høre selv konservative imamer fordømme terror, gir mange mennesker litt ro. Det er noe som virker. Iallfall på kort sikt.
Men hvorfor gjelder ikke dette samme prinsippet når det er høyreekstreme terrorister som har begått vold?
Hvorfor har vi ikke troen på at også muslimske miljøer kan trenge den samme drahjelpen for å bearbeide frykt og hindre hevnaksjoner fra indre radikale krefter? Hvorfor kan man ikke denne ene dagen la de seriøse islamkritiske stemmene i Norge få komme til orde med sin tydelige fordømmelse av terroristen? Nettopp for å skape avstand og isolere. Hvorfor er ikke dette en god anledning til å fremheve at det er uendelig stor avstand mellom kritikk av idéer og fysisk vold?
Hvorfor slipper man istedenfor til slike folk som Eivind Trædal, Rune Berglund Steen og Eivor Evenrud for å spre vrengebildet til oss alle – inkludert til muslimske minoritetsgrupper – om at spenningene i samfunnet vårt er skapt av urolige nasjonalkonservative stemmer eller at disse kreftene på noen som helst måte ønsker å støtte vold mot muslimer.
Forstår ikke mediefolkene at disse vrengebildene er kontraproduktive med tanke på å støtte de gode kreftene innad i landets moskéer som ønsker å bekjempe radikalisering?
Eivind Trædal i Dagbladet: «Noen tips til Erna. Slik kan du bekjempe muslimhat»
Rune Berglund Steen i VG: «Det norsk samfunnet trenger nå at vi alle står opp mot hatet»
Eivor Evenrud i Vårt Oslo: «– I dag ble han sett. Ensom i handling, men med en flokk rundt seg på nettet»