Constantin Schreiber er en arabisktalende tysk journalist og forfatter med lang fartstid i Midtøsten, som Syria. Schreiber har gjennomgått over 100 skolebøker for barn i fem land; Afghanistan, Egypt, Iran, Tyrkia og de palestinske områdene. Funnene hans, som burde vekke alarm blant våre søvndyssende politikere, er nedfelt i boken Barn av Koranen: Hva muslimske skoleelever lærer (Kinder des Koran: Was muslimische Schüler lernen), utkommet denne våren. Schreiber kan udelt konstatere at muslimske barna oppdras i intoleranse mot Vesten, historieforfalskning, kvinneforakt og et aldeles grufullt syn på jøder. Den som måtte tro at ikke det samme synet har vandret inn til oss, bør ta seg en ærlig hjernegymnastikk.
En leser av rights.no har lest boken, som vakte betydelig oppsikt i Tyskland og selvsagt burde vært oversatt til norsk (men etablerte forlag henger sjeldent med i samtiden), da den er vel så aktuell her på berget. Vi kan jo eksempelvis kun peke på migrasjonskrisen i 2015, og den høye innvandringen fra den islamdominerte verden siste 40 årene.
Schreiber har benyttet autoriserte oversettere av tyrkisk, persisk og dari (arabisk mestrer han jo selv). Faglig pedagogisk analyse av bøkene er gjort av renommerte tyske pedagoger, som har gått gjennom materialet og presenterer sine oppfatninger om skolebøkenes pedagogiske retning og undervisningsmessige verdi. Schreiber mener selv han har lagt vekt på ikke å ha fordommer og at utdragene som presenteres er representative.
Manipulasjon, forakt og det som verre er
Det er en rød tråd i samtlige skolebøker, som dessverre bekrefter de fordommer mange måtte ha om hva muslimske barn lærer om islam, kvinnesyn og antisemittisme. Sitat: «Det bor allerede mer enn 1,5 milliarder muslimer i 57 land med muslimsk majoritet, og når ‘dette massive folk’ forener seg er deres makt uovervinnelig» (Iran). Særlig de iranske lærebøkene understreker «et samlet muslimsk folk», som jo enhver med litt kunnskap vet er en illusjon. I de tyrkiske og egyptiske lærebøkene legges det mer vekt på nasjonalisme, mens palestinske lærebøker syder av antisemittisme og omtaler jødene gjerne som «sionistiske bander».
Det originale og legendariske fotoet fra Iwo Jima.
I den statlige iranske skolebok i etikk viser man det berømte foto fra 2. verdenskrig, der fire soldater planter det amerikanske flagget på toppen av den japanske øya Iwo Jima. Bildet avviker imidlertid fra Joe Rosenthals originale fotografi. I stedet for fjelltoppen viser den iranske versjonen en haug med døde mennesker av typisk arabisk utseende. Et berg av lik i stedet for et fjell. Man kan jo bare gjette intensjonen bak fotoet.
Et avsnitt i samme etikkbok slår forfatteren som særlig påfallende: – Det økende antall skilsmisser i Vesten har økt kvinners usikkerhet, frykt og depresjon, og er ledsaget av et økende antall voldsovergrep mot kvinner. Løsningen politikere og tenkere er kommet frem til er at kvinner og menn skal holde seg adskilt når de møtes i forsamlinger.
Noen forklaring på hvorfor akkurat dette løser problemene kommer boken imidlertid ikke med. Kjønnssegregering er tydeligvis målet og politikken.
Den afghanske religionsboken er etter forfatterens oppfatning særlig ille og 6.trinns skolebarn blir fortalt i klartekst at det er forbudt ikke å leve i henhold til Allahs formaninger, og at hvis de ikke gjør det så skal du kveles på dommens dag. En gjennomgående svart-hvit fremstilling av religionene er påfallende; Islam er den eneste gode vei og alle andre religioner er forkastelige. Afghanske lærebøker hører etter pedagogenes oppfatning hjemme i den svarteste middelalder og gir barna svært lite kunnskaper om verden. Barna lærer også å hate Vesten, og at kvinner mer skal være et smykke for mannen, holde seg hjemme og til enhver tid være innhyllet når hun inntar det offentlig rom. Hun må vokte sin tale og for all del ikke snakke slik at mannens lyst blir vekket.
Dette er Maulana Maududis læresetninger, som moskeen Islamic Cultural Centre i Oslo følger.
«I dag er det andre jøder!»
Tyrkiske skolebøker ligger på et langt høyere faglig plan, mye preget av Kemal Atatürk og hans vestliggjøring av landet. Likevel oppfatter pedagogene de tyrkiske bøkene pedagogisk farligere da de på en svært pseudopsykologisk måte får eleven til å tro at Tyrkia under Erdogan er et sant demokrati.
I samtlige bøker Schreiber har gjenomgått er det en rød tro; skillet mellom kirke og stat finnes ikke. Alt og alle skal tjene staten til allahs ære. Hvis du svikter vil det gå deg ille.
Tyske pedagoger og psykologer er enige om at hjernevask og programmering over år kan være svært vanskelig å rette opp. Boken har et eksempel: Muslimske elever fra Otto Hahn skole i Neukölln, Berlin, ble tatt med til KZ-minnesmerket Sachsenhausen og ble informert ganske detaljert om Holocaust. Elevene var tydelig rystet over hva de ble fortalt og presentert. Da de etterpå ble spurt om hva de på sikt mente om konflikten mellom Israel og Palestina, og om de mente det var riktig med den stadige hatretorikken overfor Israel, var svaret; «i dag er det andre jøder!»
Schreiber har gjort en del undersøkelser rundt finansieringen av skolebøkene. Tyske penger flommer til UNICEF og diverse andre internasjonale organisasjoner som igjen overfører penger til de ulike lands undervisningsdepartement øremerket «lærebøker». Giverne har ikke kontroll på innhold. Bøkene bryter gjennomgående universelle menneskerettigheter. Ingen effektiv kontroll av bøkene blir foretatt. Det forekommer praktisk talt ingen evaluering av innholdet, forteller Schreiber.
Da Norge støttet koranskoler i Taliban-land
Hva med Norge i denne sammenhengen? Vel, tidlig 2000-tallet skulle Regjeringen «fremme religiøs toleranse», som utviklingsminister Erik Solheim (SV) uttalte det i 2007 da mediene fanget opp skandalen i Pakistan, betalt med norske skattekroner. Toleransen skulle man realisere ved å gi økonomisk støtte til 118 koranskoler i Taliban-dominerte områder i nordvest. I samme tidsperiode, 2004, dokumenterte HRS grundig hatet og hjernevasken i den vanlige offentlige skolene i rapporten Norsk barn i utlandet: Ute av syne, ute av sinn (2004). I undervisningsplanene i den pakistanske skolen fremkom det at barna skal lære at islamsk levesett står over andres levesett. Det skal også fremelskes jihad og martyrdom. Også i samfunnsfag, engelsk og Pakistans historie er kjernen i undervisningen den samme: Pakistans ideologi skal innpodes som en trosretning, og det skal skapes hat mot hinduer og India. Situasjonen er så vidt våre kilder forteller fra nevnte land den samme i dag.
Da kan vi jo minne om at norskpakistanere er den gruppen gjennom årene som har sendt flest barn til «hjemlandet» for skolegang der. Bagasjen de tar med seg tilbake hit, er altså stappfull med intoleranse.
«Taliban-prosjektet» til først Bondevik-regjeringen, dernest Stoltenberg-regjeringen, ble ikke minst støttet fullt ut av dagens Ap-leder, daværende statsråd Jonas Gahr Støre, som i disse dager åpent lefler med en handlingsplan mot «muslimhat».
Da TV2 og VG satte søkelys på norsk støtte til «moderate koranskoler» (sic) i Pakistan,
«fant de ut at fire av syv norsksponsede skoler var blitt stengt av regjeringen etter at hæren fikk kontroll over området. Skolene hadde støttet Taliban og vært rene treningsleirer for jihadister. Jamia Darul Uloom i Swat fikk 60 000 kroner i norsk støtte, og lederen av denne skolen skal ha vært en så sterk tilhenger av islamisme at han ble drept av hæren. TV 2 dokumenterte at norske myndigheter ikke hadde stilt effektive krav til at skolene skulle ha sekulær lese- og skriveundervisning, eller at jenter skulle få delta, da prosjektet startet.
Den norske politiske ledelsen vedgikk at kontrollen med prosjektet hadde vært svak, men det mest overraskende var at dette ikke affiserte utenriksminister Støre.
Støre skrev like godt at støtten var en suksess, under tittelen «Norge motvirker ekstremisme i Pakistan».
«Da det ble kjent at den pakistanske hæren stengte skoler fordi de var utklekkingsanstalter for islamister, kom Støres daværende statssekretær, Gry Larsen, (senere generalsekretær i CARE Norge) med uttalelser som best kan forstås som et resultat av universalismens innebygde fortrøstningsfullhet: «At skolene i dag er stengt, behøver ikke bety noe. Jeg tenker at det ikke er et bevis på at de norske pengene har blitt brukt feil.»
Kommentarer er overflødige fra vår side, annet enn å bemerke at vi protesterte den gang. Det nyttet ikke overfor godhetsapostlene.
Hva læres på koranskoler i Norge?
Det er umulig ikke å la tankene gå til norske koranskoler. Som Erdogan-moskeen som nå er i gang med å reises i Stavanger sentrum, der imamene er sendt fra Tyrkia ved det statlige direktoratet for religiøse anliggender, Diyanet. Tror Regjeringen Solberg og Stavangers lokale politikere at undervisningsmaterialet i en moské som dette avviker fra Erdogans tyrkiske nasjonalisme og islamistiske menneskesyn?
Men det er ikke-muslimer i Norge som er (igjen) i fokus. Vi «hater» visstnok en (hel) religiøs gruppe. Verden er snudd på hodet, bevist gjennom siste dagers offentlig gjørmebryting grunnet et antakelig tungt psykiatrisk tilfelle av en ung nordmann som tok seg inn i en moské med skytevåpen. Og gjennomdokumentert i boken til Schreiber.
Og da er det vanskelig ikke å minne om hvor hatet trives ualminnelig godt, her fra moskeen i Urtegata i Oslo. Men snakke om realiteter, nei takk. Eller hva sier medienes ideologiske førere og politisk ledelse etter å ha solt seg i glansen av hverandre en uke til ende i Arendal?