Norge har en nasjonal prøve for innvandrere som viser hvor godt en person snakker, forstår, leser og skriver norsk.
Kravet for å få norsk statsborgerskap har vært det såkalte A2. I forslaget til ny integreringslov skjerper regjeringen kravet til B1 muntlig.
For nivået B1 heter det at personen kan forstå hovedpunktene i klar tekst og tale om kjente emner som en ofte møter i forbindelse med arbeid, skole og fritid. Vedkommende kan klare seg i de fleste situasjoner som kan oppstå og kan skrive enkle tekster om kjente emner og kort forklare og begrunne meninger og planer.
Bekymret – for tilgangen til norsk statsborgerskap
Avdelingsleder ved Introduksjonssenteret i Drammen, Liv Gjønnes, er bekymret. Hun sier til NRK at en «veldig stor andel innvandrere aldri» vil klare B1 for å få norsk statsborgerskap.
Tall fra Kompetanse Norge viser at bare en tredel av innvandrerne i hovedstadsområdet og landet generelt er over det skriftlige nivået (B1). Og selv om regjeringen ikke vil kreve skriftlig B1, så gjør mange arbeidsgivere det, hevder Espen Brynsrud, avdelingsleder for læreplan og prøver i Kompetanse Norge.
Gjønnes får full støtte av Brynsrud. Begge tror B1 er et for høyt nivå for veldig mange som ikke har gått på skole før eller som ikke er vant til å lære. Mange har simpelthen ikke forutsetningene til å nå B1, påstår de.
Sier dette noe om hvorfor integreringen går trått? Slike som Gjønnes og Brynsrud får alltid spalteplass. Så fort regjeringen, uansett regjering, prøver å stramme inn, stille høyere og klarere krav til innvandrere, åpnes slusene for krefter som mener det er en dårlig idé. Sånn har har det vært lenge. Selv å skulle lære seg norsk var en gang en dårlig idé.
Det er dessuten skremmende hvis det stemmer at mange innvandrere ikke er vant til å «lære»? Tror man så de ingenting kan? Det er i så fall det samme som å si at sannsynligheten er forsvinnende liten for at de noen gang får seg en jobb, og tilnærmet helt usannsynlig at de noen gang blir selvforsørgende. Hvor ble det av «få dem i jobb fra dag én»?
Det bekrefter i grunnen tesen om at Norge er blitt et Nav-kontor for ressurssvake mennesker fra tredje verden.
Basiskunnskaper
Når vi ser på kraven til B1 (se over) er det med respekt å melde å betrakte som basiskunnskaper som burde være et absolutt minstekrav for å delta i et samfunn. Husk vi snakker voksne mennesker. Merk for øvrig at kravene til A1, det laveste nivået, er personen kan forstå og bruke kjente, dagligdagse uttrykk og svært enkle utsagn for å dekke grunnleggende behov. Vedkommende kan også delta i en samtale på en enkel måte hvis samtalepartneren snakker langsomt og tydelig og er innstilt på å hjelpe. Er det på nivå med 2-3-åring?
B1 muntlig skal gi deg mulighet til å få norsk statsborgerskap, bør da ikke grunnleggende tale-, skrive- og leseferdigheter være på plass?
For øvrig burde de samme ferdighetene vært på plass før en i det hele tatt kunne søke om permanent oppholdstillatelse, og ikke minst: stemmerett, i Norge. Det er også absurd at man kan stemme i Norge (ved lokalvalg) uten å være norsk statsborger.
21.600 personer fikk norsk statsborgerskap i 2017 – det høyeste antallet noen gang, og en økning på hele 7.900 fra året før. 8 av 10 som fikk norsk statsborgerskap kom fra ikke-europeiske land. Eritreere utgjorde den største gruppen deretter fulgte somaliere. Også europeiske arbeidsinnvandrere bytter til norsk statsborgerskap, men i mye mindre grad enn øvrige. Bare 3 prosent av arbeidsinnvandrere fra EU/EØS-land byttet til norsk statsborgerskap. Det skyldes kanskje at en god del av dem planlegger å reise tilbake til hjemlandet.
Krav
Vi bør selvsagt stille krav til allmennkunnskaper som i sin tur danner grunnlag for innvandreres forståelse av seg selv i forhold til samfunnet de lever i. Alt annet er oppskrift på segregering.
Forekomsten av sosialhjelp per innbygger er mer enn dobbelt så høy blant folk med bakgrunn fra land i Afrika. I Oslo mottar innvandrere 71 prosent av all sosialhjelp som utbetales. Siden årtusenskiftet har Oslo vokst fra 507.000 til 673.000 innbyggere. Befolkningsøkningen skyldes stort sett innvandring. Barn kan vokse opp i Oslo uten at det snakkes norsk i nabolaget. En av fem barn kan ikke norsk godt nok til å begynne på ordinær lese- og skriveopplæring i første klasse.
At innvandrerforeldre er i arbeid er kanskje den viktigste faktoren for å unngå at deres barn vokser opp med dårlig tilknytning til Norge. Foreldrene er nøkkelen til at barna blir en del av Norges nasjonale fellesskap som ellers vil gradvis uthules.
Myndighetene må sende et tydelig signal om at i Norge forventes det at innvandrere lærer seg språket så godt at de kommer seg i arbeid og står på egne ben – og det før det blir aktuelt med statsborgerskap.
Det må også være lik behandling av nordmenn og innvandrere. Alle skal ha samme plikter og dermed kunne få samme rettigheter. Gjør din plikt og krev din rett. Det vil samtidig forebygge motsetninger mellom befolkningsgrupper.
Det må heller ikke lønne seg å gå arbeidsledig i Norge. De som jobber og sliter godtar ikke at andre hever ytelser og tjenester til en større verdi enn det de selv får tilbake. Det skaper mistillit, og det både til innvandrere og politikere.
Det er på overtid for å heve kravene. Bekymringer for slike krav er tullete, og enda et eksempel på de lave forventningers rasisme. Spesielt ille er det at de som har som profesjon å få innvandrere integrert, ikke tror på det selv.
Jeg tror svært få politikere har forstått alvoret.