For noen dager siden hadde Jan Evensmo et innlegg i Klassekampen som fortjener å bli lest. Ikke minst fordi han legitimerer at det faktisk ikke finnes noen lov i dette landet som sier at vi ikke har lov til å mislike hva det nå enn måtte være. Vi har imidlertid lover som sier noe om hvordan vi skal oppføre oss mot hverandre, til tross for hva vi måtte mislike.
Demokratiske rettigheter
Evensmo tekst er viktig i disse tider der det manes, for ikke å si messes, frem et bilde om at muslimer i Norge har det fryktelig. Det foregår en mer eller mindre organisert kamp fra noen muslimer for å etablere begrepet «muslimhat», de samme som vil statlig etablere det vel så vanvittige begrepet «islamofobi». Og nå har de seiret med førstnevnte – «muslimhat» – på bekostning av hvem?
Evensmo har fundert på om han er (blitt) muslimhater, men konkludert med at han ikke hater noen. Ei eller har han noen fobier overfor annerledes tenkende. Men det han forbeholder seg retten til, er:
- å utøve sin «demokratiske rett til å være mindre begeistret for ideologier som står langt vekk fra de verdier våre forfedre har tilkjempet oss gjennom historien»
- å ta «avstand fra dem som forsøker å gjøre seg til offer på bekostning av dem som stiller relevante spørsmål»
- «retten til å mislike både gamle og nye ideologier bygget på hjemmelagde oppfatninger om å eie sannheten og om hvordan mennesket skal leve sitt liv i et eller annet ørkenområde, med intoleranse, ensretting, meningskontroll som resultat»
Faksimile fra Klassekampen
Er det slike demokratiske rettigheter som nå kan ende opp som straffbart overfor muslimer/islam?
I alle fall har Regjeringen besluttet at det skal utarbeides en handlingsplan mot muslimhat. Det er ikke bare ufattelig feigt, det er direkte misvisende.
«Muslimhat»
Som Evensmo peker på benyttes nå begrepet «muslimhat» daglig i avisoverskrifter, «som om det faktisk eksisterer». Men hvor irrasjonelt er det ikke at mennesker i dette landet skulle gå rundt og hate muslimer? Den store gemene hop av ikke-muslimer gir vel rett og slett blanke i om folk er muslimer. Det handler igjen om hvordan man oppfører seg mot hverandre. Ikke minst handler det om at i Norge har vi gjennom flere hundre års kamp mot kristendommens mørke krefter klart å frigjøre den personlige friheten til individene, i den forstand at religion skal være en privatsak. Det kristne selvoppnevnte moralpolitiet skulle ikke ha makt over enkeltmennesker.
Denne personlige friheten innebærer imidlertid et stort personlig ansvar.
«Og så kommer altså en ny religiøs konkurrent på banen, utenfra, full av livskraft. Så må vi altså ‘begynne på’n igjen’. Lurer på hva Arnulf Øverland hadde sagt idag …», sier Evensmo. Det vi antakelig kan slå fast, er at han ikke ville reagert som Regjeringen og de øvrige partiene: Øverland vill ikke gjort et knefall for den nye landeplagen.
Et spill?
Selv om en handlingsplan mot muslimhat er å med på legitimere «muslimhat», så kan en jo spørre seg hvordan Regjeringen faktisk har tenkt å gripe fatt i denne problematikken? Hvem skal sitte i dette utvalget som skal forfatte planen? Er det kun representanter fra moskémiljøer og dets like? Vil for eksempel frihetsorienterte muslimer få plass? Hva med Ex-Muslims of Norway?
Hva med islamkritikere – som for eksempel Hege Storhaug, som alle vet har gjort en betydelig suksess med boken Islam. Den 11. landeplage – har slike personer noen plass i dette arbeidet? Eller er det den «samme gjengen» som skal leke moralpoliti overfor den øvrige befolkningen?
Skal en slik handlingsplan faktisk analysere hva islam er og hva denne religionen og ideologien innebærer, også for samfunnet ? Det bør en jo kunne forvente, all den tid den skal forsikre at ingen skal mislike islam. Og vil den ta for seg det personlige ansvaret som bør pålegges hver og en av oss i Norge, slik at frihetsverdiene holdes i hevd?
Eller er det hele bare et politisk spill, der man tilsynelatende tar tak i noe som noen hevder er et omfattende problem uten engang å realitetsorientere seg?