Vi er mange som spør oss om hva som egentlig foregår i Sverige. For hver dag synes det hele mer og mer absurd, om det så gjelder steinkasting mot blålyspersonell, bruk av håndgranater i offentligheten, gjengproblematikk, skolefrafall, økt bruk av eksplosiver, knivangrep, mord, angrep på sykehuspersonale, voldtekter, ja, listen kan gjøres lengre enn lang – noe vi ser daglig i svenske medier.
Hvorfor stoppes det ikke? Hvorfor tar ikke den svenske regjeringen grep? Følger man litt med på svensk politikk, synes politikere, godt hjulpet av gammelmediene, heller å være sykelig opptatt av å holde Sverigedemokraterna (SD) ute av alt styre og stell.
Motstemmene er få. Og da begynner det å bli betimelig å stille det rent ut absurde spørsmålet: Er svenskene blitt syke? Har de noe i drikkevannet?
Neppe, men en frittalende røst i Sverige klarer kanskje likevel å analysere «svenskesyken» – og det ut fra Zersetzung. Hun heter Helena Edlund, er prest, forfatter og skribent. Hennes frittalenhet har gjort denne småbarnsmoren umåtelig upopulær blant annet i den svenske kirken, men hun har ikke latt seg kue.
Er du blitt gal?
Den tyske betegnelsen Zersetzung er en psykologisk krigføringsteknikk, med mål om å knekke et menneske. Oversatt betyr det noe slikt som oppløsning, dekomponering, nedbrytning. Edlund forteller at metoden ble utviklet i nazi-Tyskland, ved at man skapte situasjoner og rigget bevis for å få politiske motstandere dømt til døden.
Etter krigens slutt ble metoden raffinert og videreutviklet. I hendene på Stasi ble Zersetzung forvandlet til den mest effektive måten å bryte ned og uskadeliggjøre dissidenter. For eksempel tok Stasis juridiske høgskole (Juristische Hochschule der Staatssicherheit, JHS) i bruk moderne psykologiske studier for å videreutvikle metoder som skulle få de politiske dissidentene til å miste selvtillit og selvfølelsen. Tiltak ble designet for å gjøre individer mentalt labile og, ikke minst, redde, gjennom å utsette dem for konstante skuffelser, gjentatt svik og ekskludering fra sosiale sammenhenger.
Rent konkret viser Edlund at det handler om at du låser deg inn i din egen bolig, der alt ser ut som vanlig. Men …? To gullfisker som svømmer i akvariet? Og det selv om du kunne sverge på at du bare hadde en gullfisk i morges? En annen dag er det noe som ikke stemmer med innholdet i kjøleskapet ditt. Når du kommer på jobb, blir du kalt inn til sjefen som forteller at du er oppsagt. Du gjør ikke jobben din godt nok og til tross for gjentatte advarsler, har du ikke forbedret deg, er beskjeden. Men du kan sverge på at du bare har fått ros for din arbeidsinnsats. En kveld gjelder ikke adgangskortet til treningsstudioet der du har vært fast kunde i mange år. Personalet hevder at de ikke kjenner deg igjen, og ringer politiet.
Dette er små hverdagslige hendelser som du ikke kan bevise er iscenesatt av noen. Du blir forvirret, de rundt deg blir forvirret. Er du syk? Og som Edlund sier, før eller siden begynner du å leke med tanken: Enten har alle feil – eller så tar du feil. Enten er alle andre gale – eller så er du gal.
Den østtyske staten brukte all sin makt for å uskadeliggjøre individuelle medborgere, også om det innebar å knekke dem psykisk for resten av livet. Staten hadde omtrent hver sjette østtysker som hjelpere, personer som var tilstrekkelig ideologisk overbevist til ikke å nøle med å spionere eller utføre oppdrag for å vise sin lojalitet til systemet – selv om det innebar å knuse en arbeidskamerat, en venn eller et familiemedlem.
Edlund påpeker at hun stadig oftere har begynt å tenke på Zersetzung.
For absurd til å være sant
At tankene har begynt å svirre rundt Zersetzung, tror Edlund skyldes at flere og flere mennesker rundt henne er så psykisk syk at de er blitt tvunget til å søke medisinsk hjelp – for å orke egen eksistens. Edlund påpeker at vi ikke snakker om «labile foliehatter og konspirasjonsteoretikere», men om godt reflekterte, verbale, høyt utdannede mennesker. Folk som er vant til å analysere, undersøke kilder og teoretisere. Smarte typer, helt enkelt, som hun kaller dem.
Samtidig er årsaken til at disse menneskene føler seg psykisk dårlige, det samme: «Man oppfatter det som om man holder på å miste forstanden når man betrakter samfunnsutviklingen og reaksjonene på denne utviklingen. Det man erfarer er rett og slett for absurd til å være sant.»
Hun forklarer det med at man opplever å leve i en tid der løgner presenteres som sannheter. En tid der sunn fornuft kontinuerlig taper. En tid der man konstant famler etter den røde tråden – men ikke finner den. Med andre ord opplever man å leve i en tilværelse der man kan ha én gullfisk i akvariet når en forlater leiligheten, men to når en kommer hjem.
Og vel så ille: Den som fremmer fakta løper stor risiko for å straffes for det. Når Edlund ser hvordan mekanismene fungerer i Sverige i dag, er det Stasis Zersetzung hun tenker på: «Stat, organisasjoner og mediene leverer samstemte, offisielle ‘sannheter’ som kan ha både ulogiske og beviselige feilaktig – og så straffes den som stiller spørsmål ved disse ‘sannhetene’. Mennesker blir ekskludert fra sosiale sammenhenger, mister sin inntekt, sin familie, sin selvfølelse og selvtillit, sin helse – og iblant sitt liv – fordi de har stilt spørsmål ved det obligatoriske Value Grounds eller meningshegemoniet».
Hun finner også et lignende nettverk av hjelpere: «Presis som i det gamle Øst-Tyskland har systemet mange uoffisielle medarbeidere til å hjelpe. Prosessen der samfunnet har erstattet foreldre som barneoppdragere har pågått i et halvt århundre. På slutten av 1980-tallet erklærte sosialdemokratiet at svenske skoleelever skulle bli ‘vaksinert mot rasisme’ og den svenske læreplanen anser i dag at formidlingen av ‘riktige verdier’ er viktigere enn formidling av faktakunnskap. Det Sverige taper i kompetanse, vinner landet i ideologisk overbevisning».
Aktivisme
Ifølge Edlund er Sverige blitt forvandlet til et anarkistisk tivoli. Her er det subjektive følelser og personlige overbevisninger som får trumfe svensk lov. Den som lykkes å mobilisere den mest høylytte aktivistgjengen, den vinner. Og hun treffer virkelig spikeren på hodet når hun understreker at den aktivistiske minoriteten oppfatter seg som majoriteten – og handler deretter, mens majoriteten står taus ved siden av og betrakter spetaklet med en slags skrekkblandet fryd.
Hun viser til en rekke absurde aktivistiske hendelser den siste tiden i Sverige. For eksempel at en ung sosiologistudent kan forhindre avgangen til et fly (den unge jenta som skulle «redde» en utvist asylsøker, endog kriminell) – og som ble løftet fram som et foregangseksempel av lederen for advokatrådet. Utenlandske voldtektsmenn og mordere som begår forbrytelser uten å bli dømt til utvisning. Milliarder på milliarder av kroner som blir brukt på voksne menn uten beskyttelsesbehov, samtidig som de økonomiske tilskuddene til sultne barn i flyktningleirer reduseres. Folk som er illegalt i Sverige som betaler 50 svenske kroner for tannpleie, mens fattige pensjonister må gå tannløse. Et liberalkonservativt parti med homofil partileder som bortvises fra Pride – med henvisning til feile verdier, samtidig som voldforherligende venstreanarkister ønskes velkommen. Om en redningstjeneste som er bedre rustet til å analysere kjønnsperspektiver, enn til å slukke branner.
Edlund konkluderer med at det er her et sted svensken begynner å famle etter psykiatriske medikamenter.
For det er kanskje akkurat dette som er «Zersetzung på svensk», sier hun, og fastslår: det fungerer. For selv om det ikke eksisterer noen nasjonal konspirasjon eller planlagt påvirkningsaksjon, så er resultatet for individet det samme som i det tidligere Øst-Tyskland: Når vi begynner å tro at vi har mistet forstanden og blir fulltidsengasjert med å overleve i en tilsynelatende gal samtid, mister vi både kraften og kapasiteten til å stille spørsmål ved systemet.
(HRS takker Helena Edlund for å få sitere og gjengi denne artikkelen fra hennes blogg. Det er en blogg du også bør følge og gi en donasjon – for det mangler ikke på dem som prøver å tie denne røsten)