Kjendiser og politikere snakker varmt om innvandring og slår fast: «Vi trenger innvandring …», uten å føye til realitetene «så vi har noen til å vaske våre hus, passe våre barn, kjøre taxi eller presse ned lønningene». Likevel blir de hyllet og applaudert. For hva da? Jo, for sin rasisme.
For det å betrakte mennesker som likeverdige er – utrolig nok – plassert i den høyreekstreme båsen.
Venstresiden og eliten forventer ikke at innvandrere oppfører seg ansvarlige og tar konsekvensene av å skape og opprettholde umoralske parallelle samfunn. Det handler ikke bare om hvor man bor, men også hvor en står verdimessig. Sistnevnte er et fullstendig fritt valg i Norge, om en tør.
Å gjøre innvandrere mindreverdige er også grunnlaget for en rekke seirende politiske kampanjer. Først pekes det på «ofrene», så gjør man seg selv til «redningsmann». Stem på oss!
Arbeiderklassen holdes i sjakk med gruppefordømmelser og sjikane. Her blir løgner om vellykket integrering tvunget frem med påstander om berikelse og lærerik flerkultur.
Det blir reklamert for kvinneundertrykkelse og klanmentalitet innenfor rammen av en slags beskjedenhet og fellesskap. Fornuft fremstilles og forfølges som blasfemi eller muslimhat – fordi det truer inntektskilden til «propaganda-presteskapet», det vil si alle disse såkalte antirasistiske journalistene og medier som oppfører seg som en religion. De skaper synd og selger frelse. Kjøp oss!
Og politikerne er deres lydige følgere.
Det er som en slags religiøs revolusjon, ledet an av venstresiden. De som ikke evner å ta opp kampen, både sluker og betaler denne revolusjonen. For det skapes frykt ved å bygge opp hat mot de fryktløse, der anklagene er at fryktløsheten grunner i hat og umoral. Dermed er det de som sier fra, som betaler den høyeste prisen.
Det vet jeg godt, for jeg er en av dem.
Men det er ikke lenger mulig for meg å komme med slike ytringer på sosiale medier. Politiske meninger har trange kår i webkulturen, en kultur som skapes av store selskaper som Facebook, Google og Youtube.
Også her vinnes de politiske kampene med udemokratiske midler: sensur, utestengelser eller godkjenning av oppførsel og meninger. Det skaper segregering.
Vi tvinges inn i klasse- og klanbasert segregering. Jeg kjenner lusa på gangen, et varsel, som delingen av India og Pakistan.
Økonomisk sterke vil klare seg. Det er nok verre med oss andre. Derfor søker vi likesinnede, vi verner om oss selv og våre.