I 2017 publiserte Statistisk sentralbyrå (SSB) rapporten «Kriminalitet blant innvandrere og norskfødte med innvandrerforeldre». Rapporten fikk en trang fødsel, idet SSB over tid utviklet en praksis der ubehagelige fakta om innvandrerbefolkningen gjerne ble holdt unna offentligheten.
Denne kriminalitetsrapporten var en bestilling fra daværende statsråd i Justisdepartementet, Sylvi Listhaug (FrP). Hun benyttet anledningen fordi SSB hadde nektet å utlevere kriminalitetstall etter bestilling fra FrPs stortingsgruppe.
Tallenes tale i rapporten var klar: Det er en høyere andel gjerningspersoner blant innvandrere (altså 1. generasjon) sammenlignet med den øvrige befolkningen, og en enda høyere andel blant norskfødte med innvandrerforeldre (etterkommerne eller 2.generasjon). Innvandrerbefolkningen er altså overrepresentert i kriminalitet.
Det betyr selvsagt ikke at alle innvandrergrupper eller samtlige individer innenfor de enkelte grupper har samme atferd. Variasjonene er betydelige – på godt og ondt, noen grupper har en lite kriminell atferd, andre utmerker seg i motsatt retning. Og mange innen hver gruppe har aldri gjort en flue fortred.
FrPs stortingsgruppe har på nytt bestilt kriminalitetstall fra SSB, nå på et enda mer detaljert nivå – og fikk tallene uten at det ble noe offentlig styr. Det kan vi kanskje takke den (relativt) nye SSB-direktøren Geir Axelsens for, som åpenbart skjønner forskjellen på SSB og politikk.
Sentrale tall
En av grunnene til at SSB og andre er så forsiktig med å gå i detaljer, er for å unngå at noen grupper skal føle seg hengt ut og stigmatisert. Altså at vi for alt i verden skal unngå en overskrift som den jeg har valgt på denne saken. Men faktum er at somaliske 2. generasjon er den mest voldskriminelle gruppen av etterkommerne i Norge. Å ikke fortelle det, er som å få tannlegen til å borre i en frisk tann fordi det gjør mindre vondt. Og da skjønner vi jo også hvor viktig detaljer kan være for å iverksette målrettede tiltak i integreringsarbeidet.
Tallene FrP har fått fra SSB viser, ifølge Aftenposten (bak betalingsmur), at 2. generasjon gutter/menn med somalisk bakgrunn i aldersgruppen 15–35 år har 4,6 ganger så høy rate for voldslovbrudd. For dem med irakisk bakgrunn er det 4 ganger så høy rate og marokkansk bakgrunn 3,2. Deretter følger tyrkisk (2,8) og pakistansk bakgrunn (2,4).
Tallene omfatter personer som er blitt siktet. Det fremkommer ikke om tallene er kontrollert for alder, kjønn eller annet. Det vi kan merke oss er at fokuset er på gruppen 15-35 år, da 15 år er den kriminelle lavalderen i Norge. Samtidig vet vi at ungdomskriminaliteten er økende, det er økning i antall gjengangere (registrert med fire eller flere lovbrudd) og stadig yngre mennesker blir observert på «feil sted til feil tid». Men disse unge er enten i dialog med politiet, får kanskje tilbud om å bli kjørt hjem eller de blir overlevert til barnevernet. Flere av disse kan være morgendagens kriminelle, som per i dag ikke er fanget opp i statistikken. I tillegg vet vi at 2. generasjon er en ung gruppe, for eksempel er åtte av 10 somaliere i 2. generasjon under 15 år. Derfor bør vi også ha styr på disse tallene.
Rapporten viser videre andelen innvandrermenn/gutter, altså 1. generasjon, i aldersgruppen 15–35 år som er siktet for vold og mishandling. Her fremkommer det at 2. generasjon har høyere rater enn 1. generasjon, som igjen har høyere rater enn den øvrige befolkningen.
Det kommer også frem at i et gjennomsnittlig år i perioden 2015–2017 ble 443 personer siktet for «mishandling i nære relasjoner». Av disse var 185 innvandrere. SSB-rådgiver Sigmund Book sier til avisen at det utgjør en stor andel i forhold til andelen de utgjør av befolkningen.
At andelen er såpass stor overrasker neppe så mange av oss, verken på kriminalitet eller mishandling i nære relasjoner, da vi vet at ulike deler av innvandrerbefolkningen kan ha med seg eller videreføre verdier, holdninger og praksiser som er uønsket i vårt samfunn. Men, det store men, som vi aldri klarer å komme i mål med: Hva gjør vi med det?
Måle effekt
Til Aftenposten sier Jon Engen-Helgheim, innvandringspolitisk talsperson i FrP, at «barn av innvandrere ikke burde vært overrepresentert og mer kriminelle enn foreldrene sine». Han mener dette ikke kan unnskyldes og bortforklares, men kanskje enda viktigere: Tallene forteller han at «noen av teoriene rundt innvandring og integrering som er politisk opplest og vedtatt, er feil». Det er et godt poeng, fordi de samme forklaringsvariablene på mislykket integrering har vært benyttet i tiår etter tiår, som for eksempel utenforskap, søken etter identitet, kultur og tilhørighet, sosioøkonomisk ulikhet, barnefattigdom, uten at annet skjer enn at problemene synes å vokse.
Nestleder Sylvi Listhaug (FrP) på sin side mener det har gått sport i å bortforklare. Ingen av dem har noen tro på at integrering automatisk vil gå seg til over tid. De tror heller ikke penger i seg selv løser noe.
«Det er ikke sånn at å pøse på med penger og tjenester, slik som Norge har vært god til, løser problemene. Vi må stille flere krav og sjekke mye bedre om integreringstiltakene har noen effekt,» sier de.
Nettopp å sjekke integreringtiltakenes eventuelle effekt er et oversett område. Det er som om man ikke vil vite hvor mislykket mye av dette er, og hvor kostbart det er. Et typisk eksempel i så måte er beskyldningen om at økonomiske kutt i norskopplæringen bidrar til dårligere integrering. Men, som Engen-Helgheim forklarer, vi må slutte å måle antall timer og i stedet sette mål på hvor god man skal bli – og så få de timene man trenger. Det er nettopp slike målrettede tiltak som er mangelvare. Noen synes å tro at det meste handler om (mer) penger. Men som vi er blitt fortalt mange ganger av innvandrere som kom rundt 1970-tallet, den gang det ikke fantes noen integreringstiltak; de måtte selv gjøre det som var nødvendig for å bli del av samfunnet. Det var ikke noe annet alternativ. Og det fungerte langt bedre enn hva det gjør nå, som en pakistaner hevdet.
Personlig ansvar
Det er samme linje som Listhaug har tro på – at det er den enkelte selv som har hovedansvaret for å integrere seg.
– Er tallene et symbol på feilslått integreringspolitikk?
– Det viser de samme problemene vi har sett i de aller fleste land med høy innvandring. Noen tar ikke nok ansvar for egen integrering, hverken for seg selv eller for sine barn. Til disse må vi begynne å stille strengere krav, sier Listhaug.
Men vi kan stille så mange og strenge krav vi vil, problemet er at vi (heller) ikke blir enige om hva konsekvensene av brutte avtaler skal være. Hvilken makt skal vi stille bak kravene? Men vi vet hva som virkelig snakker: penger. Da må vi i første omgang slutte å snakke om «gratis» og synliggjøre hvilke kostnader som er forbundet med hva. Når noen klager over trangboddhet i den kommunale leiligheten i Oslo samtidig som de venter sitt fjerde barn, så bør det en realitetsorientering til. Når noen ikke prioriterer sine barn, så er det ingen løsningen at storsamfunnet skal betale (mer).
Men det tror Haakon Riekeles fra Oslo Venstre. For til tross for at han var medlem av Brochmann-utvalget har han lite lært.
Riekeles hevder til Aftenposten at 1. generasjon ofte jobber hardt for å forsørge seg. Da bør Riekeles ta en titt på sysselsettingsstatistikken. For et par år siden ble det kjent, også det etter SSB-tall bestilt fra FrPs stortingsgruppe, at sysselsettingen blant innvandrere fra Asia og Afrika var mye dårligere enn antatt, som nettopp forteller oss at tall kan drukne og bli mer eller mindre intetsigende når de puttes i en stor gryte og det røres godt rundt. Det handler blant annet om at SSB regner én times arbeid i referanseuka som sysselsatt. Ut fra en slik tolkning vil for eksempel litt under 32 prosent av pakistanske innvandrerkvinner regnes som sysselsatt, men ser vi på hvor mange av disse som jobber heltid, definert som 30 timer eller mer, så falt sysselsettingen til 19 prosent. Heller nesten ingen kvinner fra Eritrea og Afghanistan (begge på 16 pst), Somalia (10 pst) og Syria (5 pst) er i fulltidsjobb. For menn var de samme tallene for de samme landene: Pakistan 41,8 pst, Eritrea 25 pst, Afghanistan 36,9 pst, Somalia 28,5 pst og Syria 13,7 pst.
Videre fremmer Riekeles de samme forslitte frasene:
– Kriminalitet begås særlig av unge menn. Dårligere levekår enn majoritetsbefolkningen, trangboddhet, språkproblemer og opplevelse av at de står mellom to kulturer, gjør at noen føler seg hjemme i kriminalitet og gir seg utslag i vold.
Og det som bør gjøres er det som har vært gjort i årevis:
– Det viktigste er å ta tak i levekårsutfordringene. Å gjøre noe med barnefattigdom og oppvekstvilkår, er sannsynligvis det som vil virke best på sikt, sier Riekeles.
Å si at man må «gjøre noe» fungerer åpenbart for en del partier, men hva skal gjøres? Ja, selvsagt utover å bruke mer penger på et voksende problem og fortsette å fornekte fakta.