Det startet i 1989, men det var få, om knapt noen, som skjønte faresignalet. 3.000 hevngjerrige menn og gutter marsjerte gjennom Oslos gater. Om de ikke sa det høyt, forstod de våkne, de få som var på vakt den dagen, hva den marsjerende bakkestyrken for profeten og islam aller helst ønsket seg: et forfatterhode på et fat. «Synderen» Salman Rushdie hadde krenket dem alle, visstnok. Forfatterens, og andre med ham, sin ytringsfrihet skulle knebles. Selv hevet de seg over enhver begrensning av sin egen ytringsfrihet. De kunne ikke «møte forfatteren på hans europeiske hjemmebane, på fortellingens pasifistiske arena», som en hjemlig forfatter (selv om han er dansk statsborger), Lars Saabye Christensen, har formulert det. Han fortsetter slik:
«Og jeg tenker noen ganger: det kan nesten virke som om denne usiviliserte marsjen gikk oss hus forbi. Eller man tok den ikke helt på alvor. Det ordner seg. I morgen er alt som før. Det er den tolerantes tragedie: han er ikke i stand til å tro at noe ikke liker ham. Det er det tolerante skuldertrekket. Det er den vestlige kulturs arroganse: vi tror alle vil bli som oss. Det er bare en annen slags kolonialisme. Hvis alle bare får tid nok på seg, blir de før eller senere frivillige norske sosialdemokrater på dugnad mellom steinrøysene i drabantbyene».
Kontroversiell var en hedersbetegnelse
Marsjen var et før og etter. Siden 1989 har islam vokst seg langt, langt sterkere i Norge. Ubehaget ligger rett ved våre føtter. Det totalitære åket som organisert islam fører med seg. Underkastelsen. Ufriheten som ikles jentebarn og kvinner, som kleber seg til de lange skjeggene med kjortler. Men nåde deg om du påpeker dette nye i vårt land. Om du advarer. Om du legger tall og dokumenterte teser på boret. Nei, du må for all del fremme ditt budskap om en ny og mørkere tidsepoke i den gode tonen. Og den gode tonen, det er dialogen, den vårt presteskap ynder å fremføre i de penes fora, akkompagnert av presteskapet i redaktørstolene.
«I det nye språket, altså etter 1989, betyr dialog, som engang var et hedersord, nå på stedet hvil, eventuelt rykk tilbake til start. Radikalisert, som alle sunne mennesker ville være før 1989, er blitt en religiøs diagnose som kureres med innleggelse eller statsstøtte,» fortsetter Saabye Christensen.
Og det er når ord får nytt innhold at faresignalet virkelig lyser mot oss, som når det som var en dyd blir ansett det motsatte.
«Og kontroversiell, som i mitt gamle språk var noe å strekke seg mot, det å være kontroversiell, som var en dyd, er nå et varsel: ligg unna, ikke rør, kom ikke i nærheten, pass på ditt gode navn og rykte. Når ordene forandrer mening, eller tømmes, på denne måten, skal man være på vakt. Det er tidene som forandrer seg. Man ser det først i språket. Handlingene begynner i språket. Trivialiseringen avstumper oss. Årvåkenheten og empatien går i hvilemodus».
I 1989 kom synden til Oslo og Norge, «forkledd som krenkelsenes, mistillitens og humørløshetens karneval». Og alt dette har bare tiltatt i styrke. Som at en bok må beskyttes med politi, som at ikke en eneste avis med pressestøtte publiserer en karikatur av han som Kurt Westergaard tegnet med den største selvfølge i 2005.
10-0 seieren
Det er også i denne konteksten kampen mot HRS må ses. I dag er Vårt Land på banen, og bruker ivrig og freidig den notoriske løgneren Sindre Bangstad som kilde i avisens kamp for å fjerne HRS fra statsbudsjettet (betalingsmur). Vårt Land kunne ikke bry seg mindre om at han er avkledd en gang for alle med sin nedrige uredelighet. «Alle» midler er tillatt når man har valgt bakkestyrkens side, de krenkede. Løgn blir sannhet, svart blir hvitt. Og det er i dette perspektivet man også må se handlingsplanen mot muslimhat.
Smak på det nye begrepet, som de pene raskt etablerte som vår nye virkelighet. De pene har åndelig og fysisk gått til sengs med Brorskapet og salafistene, som selvfølgelig gnir seg salige i hendene. Dette var ikke en 1-0 seier, det var 10 baller i nettet på en gang. Det samme mener OIC og antakelig enhver moské i landet. Fra og med nå vil islamkritikere – uansett hvor godt man belegger sine påstander og funn – gjøres radioaktive. De er hatere. Hatere av mennesker. Akkurat som om våre ledende aviser, politikere og intellektuelle hatet sovjetborgerne når Stalin ble kritisert sønder og sammen?
«Med hånden på hjertet: vi legger bånd på oss. Vi har fått en ny dagsorden der form står over innhold, budbringer over budskap, kort sagt den småborgerlige dannelsen i ny tapning: det du sier skal du si i god tone. Idealisten vet som sagt ingenting om drømmer. Han tror alt er virkelighet,» sier Saabye Christensen.
Virkeligheten skal fortrenges, og benektes. Alt går på skinner. En muslim er en muslim. Muslimhatet er i vårt samfunns midte og islam er under angrep. Dette må stoppes! For islams ideologi er som oss, eller i alle fall vil islam tilordne seg fredelig vår kultur. Man venter bare på den lovede nye Luther i turban. Han kommer, vær bare tålmodig, menneske! Ting tar som kjent tid. Derfor: ligg lavt, enn så lenge. Ikke ødelegge den hyggelige sosiale atmosfæren. Ikke dra frem denne imamen som mener den som kritiserer blasfemilovverk med dødsstraff som strafferamme bør avrettes. Ikke pek på den økende tilsløringen av jenter og kvinner. Ikke still spørsmål ved det ideologiske grunnlaget til nye moskeer som er under planlegging i norske byer.
Kjør dialog!
Og for all del, dem som har plaget norsk offentlighet mest, år ut og år inn, med de heslige temaene kjønnslemlestelse, tvangsekteskap og dumping av typisk barn, unge og kvinner av muslimsk herkomst, kall dem ved deres rette navn: muslimhatere. De brant nemlig ikke for barna og kvinnene, det var ren kamuflasje. Deres bensin gjennom alle årene var rent hat. Og ikke kjenner de en eneste muslim eller har en eneste muslimsk venn heller. Det er bare noe sprøyt. Så la heller oss pene ordne opp! Og det har vi jo allerede gjort! Se alle tiltakene, all dialogen, vi har jo allerede løst disse uvesentlige «utfordringene»!
For: Det ordner seg. I morgen er alt som før. Det er den tolerantes tragedie: han er ikke i stand til å tro at noe ikke liker ham. Det er det tolerante skuldertrekket. Det er den vestlige kulturs arroganse: vi tror alle vil bli som oss. Det er bare en annen slags kolonialisme. Hvis alle bare får tid nok på seg, blir de før eller senere frivillige norske sosialdemokrater på dugnad mellom steinrøysene i drabantbyene.